– Den tredje uka er faktisk den tøffeste

Det sier May Britt Drugli, som nettopp har publisert ny forskning på tilvenning. 113 ettåringer er med i studien, der barnas stressnivå ble målt en rekke ganger i løpet av de første dagene og ukene i barnehagen – samt etter tre måneder.

– Det spesielle med denne studien er at vi har kombinert målingene med logger fra både foreldrene og barnehageansatte.

Studien er en del av det omfattende arbeidet med «Liten og ny i barnehagen». Resultatet ble nylig publisert i en forskningsartikkel på Frontiers in Psychology, sammen med Kathrin Nystad, Stian Lydersen og Anne Synnøve Brenne.

Der står det også at det er gjort få studier på barns stressnivå ved barnehagestart tidligere – og ingen som kombinerer tilsvarende data som denne undersøkelsen.

– Én ting er jo å måle stressnivået, men hva så? Når vi i tillegg får informasjon om hvordan foreldre og ansatte vurderer barna, har vi et mye bedre grunnlag, sier Drugli.

Stresshormon

Kortisol omtales ofte som stresshormonet fordi det er en del av kroppens fysiologiske stressrespons. I hjernen overvåker hypothalamus nivået av stress, og gir signal via hypofysen og hormonet ACTH til binyrene om at de må skille ut blant annet kortisol. Kortisol bidrar til at kroppen blir i stand til å håndtere stresset ved at blant annet energi mobiliseres til og i musklene, står det i en artikkel i Store medisinske leksikon.

Den første studien på småbarns kortisolnivå i forbindelse med barnehagestart ble publisert i 2004, og ifølge forskningsartikkelen er det til nå gjort bare fire slike studier der ettåringer inngår. Allerede den første studien slår fast at mors tilstedeværelse i barnehagen gjorde at barna fikk bare små økninger i stressnivået sammenlignet med hjemme. Mens barna den første tiden alene i barnehagen, uten foreldrene, hadde et mye høyere nivå av kortisol. Den samme tendensen finnes i de andre studiene, og i en norsk studie publisert i 2021, fant forskerne forhøyet kortisolnivå særlig om ettermiddagen i barnehagen, med en topp den andre dagen uten foreldrene til stede. Den viste også at barn under 14 måneder hadde høyere nivåer enn de litt eldre småbarna.

Liten og ny - foreldreaktiv tilvenning

I prosjektet «Liten og ny i barnehagen» har Trondheim kommune og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Midt-Norge (RKBU) ved NTNU jobbet siden 2018 for å komme frem til en god tilvenningsmodell for de yngste barna. Så langt er 87 barnehager, både kommunale og private, inkludert i det omfattende prosjektet.

Prosjektet retter seg mot små barns tilvenning til barnehagen og hvordan foreldre og ansatte i samarbeid kan sikre barna en god overgang fra hjem til barnehage.

Foreldreaktiv tilvenning innebærer blant annet at foreldre får tilbud om fem til åtte én-times besøk på våren før barnehagestart, og minimum fem dager sammen med barnet ved barnehagestart.

Les mer her.

Men hva når man sammenligner kortisolnivået med oppfatningen foreldrene og barnehageansatte har av hvordan barna har det: Forteller de den samme historien? Stort sett, viser det seg.

Barna som deltar i studien går i barnehager med fem dagers foreldreaktiv tilvenning. Det ble tatt spyttprøver på dag to og fem den første uka, mens foreldrene fremdeles var til stede. Tilsvarende prøver ble tatt de påfølgende tre ukene, uten foreldrene på plass. Det ble også gjort en oppfølging etter tre måneder. Parallelt ble både foreldrene og de barnehageansatte bedt om å skrive logg.

Resultatene

May Britt Drugli forteller hva de fant ut:

– Den andre dagen i barnehagen er stressnivået lavt. Da har de fleste barna vært på besøk i barnehagen tidligere, samtidig som foreldrene tar alt ansvar for barna. Kontaktpersonen i barnehagen var i nærheten, for å bli kjent, men uten å ta direkte del i for eksempel å skifte på barna. Barna holder seg nært foreldrene, samtidig som de er opptatt av å utforske de nye lekene. Barna blir ikke utfordret den dagen, som i loggnotatene beskrives som en rolig dag både i barnehagen og hjemme.

– På dag fem ser vi en signifikant økning i kortisolnivået om morgenen. Barna er i større beredskap fysiologisk enn på dag to. Samtidig viser loggene at en del foreldre hadde gått fra barna allerede på dag fire, noe som kan forklare at barna var i beredskap for å bli forlatt av foreldrene. Denne dagen har foreldrene og de ansatte byttet roller: Foreldrene er til stede, men passive. Det er de ansatte som tar ansvar for barna. De er også i dag opptatt av nye leker, og litt de andre barna. De begynner også å søke mer kontakt med kontaktpersonen sin i barnehagen, og er mer til og fra med foreldrene.

Overrasket

Drugli forteller om et overraskende resultat som viste seg allerede den første uka:

– På ettermiddagen hjemme beskrives barn som er klengete, trøtte og slitne, eller frustrerte uten at foreldrene vet hvorfor.

Den andre uka i barnehagen, som er den første uten foreldrene, går stressnivået merkbart opp.

– Noen gråt mer ved levering, men roa seg raskt. Ansatte forklarer at de kjente ikke barna godt nok ennå, så det var en del signaler de ikke forsto. Denne uka er en bli kjent-fase, en uke der barna er omgitt av voksne som ikke er helt klare for å møte deres signaler.

Samtidig beskriver de barnehageansatte trivselen til barna som variert. Ikke alle er klare for utforsking og lek. De beskriver ikke slitne barn, men barn som jobber med å etablere relasjoner og utforske miljøet. Noe som kan være veldig krevende for ettåringer uten språk.

– Foreldrene beskriver barn som har sterke emosjonelle reaksjoner hjemme, når de senker skuldrene.

Den tøffeste uka

Den tredje uka i barnehagen, den andre uten foreldrene, er det ikke tidligere undersøkt stress i barnehager i Norge.

– Det vi ser, er at stressnivået går enda mer opp. Dette virker å være den tøffeste uka, den mest krevende for barna. Samtidig, og dette er veldig interessant, viser dataene fra de ansatte at de ikke oppfatter dette. De oppfatter at trivselen øker, at de gradvis blir mer kjent. Dette kan tyde på at det skjer noe inne i barna som de ansatte ikke ser.

– Mens den tredje uka uten foreldrene, da snur kurven. De ansatte mener at barna trives, at de forstår barna godt og ser hva de trenger. Samtidig er det fremdeles mange slitne barn hjemme. Men stressnivået begynner å gå ned.

Til sist ble det gjort tilsvarende målinger, og skrevet logg, etter tre måneder.

– Da er vi tilbake på samme nivå som på dag to. Etter tre måneder ser livet ganske så annerledes ut, og det samsvarer med stressnivået hos barna.

Drugli sier studien tyder på at man kan stole på at kortisolmålingene faktisk viser stressnivået hos barna.

– Og de gir mening, når man også innhenter andre data.

Konklusjon

Hun er tydelig på hva man bør ta med seg fra studien:

– Hvis foreldre og ansatte snakker godt sammen om barnas trivsel, vil det gi en god indikator på hvordan stressnivået er. Hvis de ansatte er ekstra oppmerksomme på de barna de ikke kjenner så godt, som er litt vanskelige å nå fram til, som har litt utfordringer med å tilpasse seg: Da kan de som regel stole på at barna strever litt.

Mens notatene fra foreldrene byr på annen viktig informasjon:

– Hvis man skal få et riktig bilde av hvor krevende tilvenningen egentlig er for barna, er det foreldrene vi må snakke med. Det er hjemme de slipper løs følelsene. Samtidig trenger ikke det at barna gråter hjemme bety at de har det vanskelig i barnehagen. Og motsatt. Derfor blir det så viktig at alle parter tar seg god tid til å snakke sammen de første ukene, sier Drugli, og fortsetter:

– Men det betyr også at de må ha tid. Da må det også være så mange ansatte på jobb at det blir tid til å snakke sammen, og tid til å følge de barna som er ekstra klengete og sutrete, som ikke vil ha mat eller viser andre tegn til at de ikke trives.

Går mot slutten

Etter snart fem år med «Liten og ny i barnehagen» sitter forskerne igjen med et omfattende materiale fra et prosjekt som er tilpasset og endret hvert år. Fram til prosjektperioden er over ved utgangen av året skal Drugli og kollegene samle alt av data i en ny artikkel som evaluerer prosjektet.

– Alle kommunale og de private barnehagene som ønsker det i Trondheim skal innføre modellen med foreldreaktiv tilvenning i løpet av dette og neste år. Vi har barnehager som startet med dette allerede i 2018, og vi begynner å se en del resultater også på andre områder, som vi ikke har forskning på.

– Hva skal du gjøre når prosjektperioden er over?

– Jeg begynner å nærme meg pensjonsalder, men målet er å kunne videreføre modellen i andre barnehager, og å etablere et tjenestestøttetilbud. Jeg skal også jobbe videre med Trygg før 3, sier Drugli, og fortsetter:

– Jeg har innsett at jeg kanskje ikke rekker de store, nye studiene, men jeg kunne tenkt meg å være observatør i barnehagen, å følge noen ettåringer gjennom en lengre periode. Jeg kjenner det er mer jeg har lyst til å finne ut om tilvenning, selv om vi har kommet et godt stykke for å finne kunnskap som gjør at flere får en god start.

LES OGSÅ:

– Jeg har knapt kjent på mindre frustrasjon enn med denne tilvenningsmodellen