Digital kompetanse: – Jo tidligere barn starter å bruke internett, dess mindre risiko for skade

Elisabeth Staksrud er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Hun er tidligere leder av den europeiske forskergruppen for barn, unge og medier i European Communication Research and Education Association (ECREA CYM), og leder nå et stort internasjonalt forskningsprosjekt kalt «EU Kids Online».

På PBL Lederkonferanse nylig, åpnet hun sitt foredrag om barn og nye medier med å servere følgende dilemma for 300 frammøtte:

Barnehagen er på tur, og lille Vilde hun er sur. Hun har en dårlig dag. Hun må ha på seg arvedressen etter sin bror, det klør, og alt er egentlig ganske ukomfortabelt.

Dagen blir fin, og full av morsomme opplevelser, som barnehagepersonellet dokumenterer. «Nå skal vi legge noen av bildene på intranettet til barnehagen så foreldre og besteforeldre får se», sier de.

Da sier Vilde: «Det vil ikke jeg».

Sofie, som er med på alle bildene med Vilde, synes det er urettferdig. «Jeg vil at mamma skal se hvor bra jeg har hatt det i dag».

Så hva gjør barnehagen da?

Medieviter og risikoforsker

Staksrud er ikke pedagog eller barnehageforsker. Hun er medieviter og risikoforsker, med tilgang til og kunnskap om funn fra en lang rekke internasjonale undersøkelser.

Selv om disse i stor grad har barn og unge over barnehagealder som respondenter, er hun klar på at det fins en tydelig sammenheng mellom hva barna har med seg fra tidligere leveår – og senere risiko ved bruk av digitale medier.

– Jo tidligere du starter å bruke internett, dess mindre risiko for skade ser det ut til å være.

De som starter tidlig, går den digitale kompetansestigen trinn for trinn. Fra å starte med å se videoer, til å kommunisere litt med bestemor i videosamtale, til å spille spill, bruke internett til skolearbeid, nyheter, sosiale nettverk, laste ned musikk og filmer. Kanskje kommer de så høyt opp på stigen at de for eksempel kan skape sin egen avatar eller være kreative på andre måter.

– Vi ser at de barna og de unge som har den store porteføljen av digitale kunnskaper som også inkluderer å forstå hvordan man lager ting selv, får så utrolig mange fordeler. De skjønner så mye mer av hvordan mediene fungerer. Og så klarer de å overføre det til informasjon om at ikke alt er sant, om at det går an å lyve og manipulere bilder og innhold, forklarte Staksrud.

– Må løpe opp stigen

I Norge er vi tidlig ute. Norske barn og ungdommer opplever faktisk at de er tidligst ute i Europa til å begynne å bruke internett. Gjennomsnittsalderen er under ett år, ifølge Staksrud.

– De fleste starter å bruke internett sammen med en voksen. Med foreldre. De starter med å ringe til noen, på Zoom eller Skype, med å se videoer på Youtube eller med apper på mobilen.

Staksrud understreket at forskernettverket hun representerer, som består av 150 forskere over hele Europa, ikke er mest bekymret for de som bruker mye tid på nettet. Slik foreldre typisk kan være.

De er mer bekymret for de som ikke er på nettet, eller de som starter veldig sent.

– Det vi ser blant annet i Norge, som også har digitale hjelpemidler i skolen, er at de som begynner veldig sent må løpe opp hele stigen på en gang. Når de først får mobiltelefon, kanskje er de 13-14 år, så er de så «desperate» at de ikke ønsker at foreldrene skal være på banen. Men – de forstår ikke like klart de ulike funksjonene, eller de har ikke erfart eller blitt fortalt at det jeg gjør nå, kanskje krenker noen andre. Og så trår de feil, fordi de ligger etter jevnaldrende i digitale ferdigheter og kompetanse og da kan det bli problemer, forklarte Staksrud.

– Å hjelpe til å bygge den digitale og sosiale kompetansen fra tidlig alder, det ser vi gir en positiv effekt når de begynner på skolen og gjennom skolegangen. De som starter tidlig, hjemme og i barnehagen - som i Norge har en utrolig viktig sosialt utjevnende funksjon - blir bedre rustet.

Finner en fellesnevner

Det finnes også alvorlig risiko knyttet til nettbruk, og barna kan ha ulike roller i så måte. De kan være mottakere, deltakere (i for eksempel mobbing) eller avsendere. Forskerne skiller ofte mellom ulike former for risiko: kommersiell risiko, seksuell risiko, aggressiv risiko og verdirelatert risiko, forklarte Staksrud.

Men hvis man skal begynne ett sted, så er det etter hennes syn ved den digitale mobbinga. Fordi den digitale mobbinga synes å være relatert til alle andre risikoer. Det sier noe om hvor viktig det er å jobbe normativt og inkluderende helt fra barna er små, poengterte medieforskeren.

– En del av det digitale grunnlaget må faktisk legges ganske langt ned i aldersgruppene. Det vil si barnehagealder. Håndteringskompetanse avgjør hvorvidt en risiko bare er et potensiale, om det blir til motstandskraft eller til en skade, forklarte Staksrud.

Og sårbarhet migrerer. Barn som er sårbare offline, er oftere sårbare online, slo hun fast.

Hvordan gjør man seg så til troverdige voksne, som barn og unge føler at det går an å snakke med om det som skjer på nettet? Det ser i alle fall ikke ut til at fokus på skjermtid, på at dette ikke er bra og at vi må begrense, og den skeptiske måten mange voksne snakker om temaet på, er til noen hjelp.

– For da tenker barn og unge at disse folka skjønner ikke, de evner ikke å hjelpe meg, for de bryr seg bare om at jeg skal «ut i skogen og klatre i trær».

Hva er dilemmaets løsning?

Voksne kan også skape andre utfordringer. Noe kan være juridisk ok, men etisk problematisk.

– Det jeg tenker barnehagen ofte vil stå i, er: hva er lov og hva er greit. Foreldre er bekymret for at andre skal dele bilder av barnet sitt. Men ingen deler så mye som foreldre. Hvis jeg skulle komme med et ønske til barnehagene, så var det kanskje å oppdra foreldrene litt også, sa Staksrud.

I den nasjonale rammeplanen for barnehager står det blant annet at barnehagen skal utøve digital dømmekraft og bidra til at barna utvikler en begynnende etisk forståelse knyttet til digitale medier.

I dette ligger krav til både hva barnehagen som institusjon skal gjøre, hva personalet skal gjøre og hva barna skal lære. Og det er ikke rent lite som kreves, påpekte Staksrud.

– Så hva skal barnehagepersonalet gjøre? Hvordan balanserer de Vildes nei med hensynet til Sofie som ønsker at andre skal ta del i det hun har opplevd? Det avgjør kanskje hvordan de to tenker om nett og tillit til andre, det normative klimaet og hvordan man skal bli inkludert, var så langt hun gikk i å gi noe fasitsvar på dilemmaet fra innledningen.

– Risiko på nettet handler i stor grad om hvordan barn lever hjemme, i barnehagen og på skolen – og hvilke relasjoner de har. Det viktigste, er å sørge for at alle blir invitert i bursdag. Og så si at man skal være like greie med hverandre på nettet. Tren på digitale ferdigheter, skap gruppeansvar og vær en god rollemodell, lød oppfordringen fra medieforskeren.

Eksempelet med med Vilde og flere tema fra foredraget, er utdypet i følgende publikasjoner:

• Staksrud, E. (2019). Digital dømmekraft og etiske refleksjoner i barnehagen. In H. Jæger, M. Sandvik, & A.-H. L. Waterhouse (Eds.), Digitale barnehagepraksiser Teknologier, medier og muligheter (pp. 213-231). Cappelen Damm Akademisk.
• Staksrud, E. (2013). Digital mobbing: Hvem Hvor, Hvordan, Hvorfor – og hva kan voksne gjøre? Kommuneforlaget.