– Alle barn må få lov til å utforske på sitt vis

– Jeg ser nok matematikk på en litt annen måte enn mange andre, sier Glenn Knudsen som har en autismespekterforstyrrelse.

Sammen med Mia Johansen, er han medforsker i to prosjekter tilknyttet Universitetet i Stavanger: DiCoTe og VERDI.

Førstnevnte er finansiert av Forskningsrådet og har som mål å utvikle ressurser som skal hjelpe barnehagelærere og barnehagelærerutdannere til å berike og støtte alle barns lek med teknologi i barnehagen.

I sistnevnte prosjekt, som er finansiert av Stiftelsen Dam, er målet todelt: Å løfte frem stemmen til mennesker med utviklingsforstyrrelser, og utvikle materiell for å støtte den matematiske utviklingen til alle barn.

Da er inkluderende forskning som metode helt avgjørende, mener prosjektleder Francesca Granone.

– Mia har Downs Syndrom og Glenn har en autismespekterforstyrrelse. Deres erfaringer er avgjørende for å bedre forstå utfordringene barn med utviklingshemning eller utviklingsforstyrrelser står overfor i hverdagen, sier Granone som er fysiker og førsteamanuensis i matematikk ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved UiS.

– Hvis alle barn skal kunne delta i aktivitetene i barnehagen – uavhengig av funksjonsnivå, må vi legge til rette slik at absolutt alle kan delta, sier forskeren som selv er mor til tre barn og en av dem med Downs Syndrom.

Første gang

De siste årene har personer med utviklingshemning eller utviklingsforstyrrelser i større grad blitt inkludert som medforskere i norske forskningsprosjekt, spesielt innen helsevitenskaplige fag, opplyser Granone.

På barnehagefeltet er dette imidlertid helt nytt.

Forskeren forteller at hun har latt seg inspirere av førstelektor May Østby ved Høgskolen i Østfold og medforsker Ole Magnus Oterhals, som startet sitt forskningssamarbeid innenfor helsefag for litt over ti år siden.

– Det er behov for mer erfaring rundt hvordan denne metoden kan brukes innen ulike forskningsfelt, sier Granone.

– Inkluderende forskning sikrer at personer med ulik funksjonsevne ikke bare er deltakere, men aktive medforskere. Dette gir flere perspektiver, som igjen forbedrer kvaliteten på forskningen. Det bidrar også til å bryte ned barrierer og skape en mer demokratisk og rettferdig forskningspraksis. Ved å inkludere medforskernes erfaringer kan vi bedre forstå hverdagslige utfordringer og finne mer relevante løsninger, legger hun til.

Ser mønstre

For Glenn var det særlig interessen for tall som gjorde at han takket ja til å bli medforsker i de to prosjektene.

– Jeg har alltid vært glad i tall.

Han beskriver seg selv som flyentusiast, og allerede i barnehagealder var han opptatt av lengde- og breddegrader, hvor raskt flyene høyt oppe på himmelen beveget seg og hvor mye de veide.

– Årstall er du også veldig opptatt, så det er mye matematikk hver dag, skyter Hege Knudsen inn.

Hun er mor til Glenn. Ettersom sønnen har noe nedsatt funksjonsevne på grunn av sin autismespekterforstyrrelse, fungerer hun som støttekontakten hans i prosjektene.

– Du sier at du ser matematikk på en litt annen måte enn mange andre, Glenn. Hva mener du med det?

– Det er vanskelig å forklare, men jeg estimerer mye og ser mønster. Jeg måler gjerne på en litt annen måte. Ikke med linjal, men for eksempel med Lego ved å legge kloss etter kloss.

Dette kommer tydelig til uttrykk når han bygger identiske Lego-modeller av store skip hjemme i stua. Helt uten oppskrift.

– Jeg ser på bilder av skipene på internett for å få med alle detaljene, og så er det mye estimering for å få skipet ned i mindre skala, forteller Glenn.

– For at for eksempel vinduene skal stemme, er det mye matematikk. Det må være rett avstand mellom dem. Da måler jeg med Lego-klosser for at det skal bli korrekt i forhold til det ekte skipet.

– Leker

– Det er i leken barnehagen skal synligjøre sammenhenger, og det er i leken vi skal legge til rette for at barna kan utforske og oppdage matematikk, sier Hege.

Hun jobber til daglig som pedagogisk leder i Solbakken barnehage i Randaberg kommune.

Det siste året har Glenn tilbrakt en del tid i morens barnehage for å teste ut ulike aktiviteter med barna.

– Når Glenn er her så leker han og barna først og fremst – med roboter, Lego og Duplo, forteller Hege.

Særlig robotbilen er populær, opplyser Glenn.

– Vi programmerer den til å kjøre i forskjellige retninger. Da spør jeg for eksempel barna om hvor mange ganger de skal trykke for at den skal komme seg fra ett sted til et annet. Det er veldig interessant å observere hvordan de tenker og hvordan de estimerer.

Et av målene med forskningen er å utvikle ny kunnskap som kan brukes på barnehagelærerutdanningen, forteller Hege.

– Det er behov for mer teori på hvordan små barn tenker matematisk, spesielt når det gjelder samarbeid, mønster og lignende. Dette er Francesca sin oppgave, mens vi i barnehagen leker. Det er veldig kjekt.

Mer visuell støtte

Francesca Granone mener medforskernes bidrag i prosjektene er helt uvurderlige. For eksempel når det kommer til hvordan man kommuniserer med barna under aktiviteter.

– Vi har ofte en tendens til å ty til muntlig veiledning når vi skal forklare noe for barn. Mia og Glenn har hjulpet oss forskere, og barnehagelærerne som jobber med oss, til å se hvordan man kan bruke enda mer visuell støtte, som kroppsspråk og tegn-til-tale. Denne multimodaliteten har nå blitt veldig synlig for oss, forteller hun.

I både VERDI- og DiCoTe-prosjektet skal det utvikles ressurser som kan føre til bedre inkludering av alle barn i hverdagsaktiviteter i barnehagen.

– Glenn og Mia bidrar med sin kompetanse og kunnskap basert på egne erfaringer med læring, sier Granone.

I tillegg til å teste ut aktiviteter sammen med barnehagebarna, skal medforskerne forske på sin egen hverdag for å indentifisere matematiske utfordringer de møter i dagliglivet. Funnene vil danne grunnlag for flere digitale bildebøker som blir gratis tilgjengelig.

– Mias evne til å visualisere komplekse ideer gjennom kroppsspråk og tegn-til-tale har vært uvurderlig for å utvikle aktiviteter som inkluderer alle barn, uavhengig av kommunikasjonsevner. Glenns matematiske innsikt og kreative problemløsning, spesielt hans unike måte å estimere og se mønstre på, har inspirert nye tilnærminger til hvordan vi kan hjelpe alle barna til å lære matematikk, sier Granone.

Nok tid

I løpet av det siste året har prosjektlederen fått seg et par aha-opplevelser:

– En gang hadde Glenn tenkt ut en aktivitet med en koderobot som han presenterte for barna. Han tegnet opp ni ruter, og barna skulle programmere bilen slik at den endte opp i en gitt rute. Etter å ha observert en liten stund, kom jeg inn med min kunnskap som faglærer – veldig naiv – og skrev ned tallene i rutene fordi jeg trodde det ville hjelpe barna til å forstå. Da påpekte Glenn at jeg hadde endret aktiviteten på en måte som ikke hjalp barna til å forstå rom og retning.

– Hva lærte du av dette?

– Jeg forsto hvor viktig det er å respektere og stole på medforskernes perspektiv, spesielt når de kan tilby en dypere innsikt i hvordan barn tenker og lærer. Denne situasjonen lærte meg å være mer oppmerksom på hvordan vi tilpasser aktiviteter og hvor viktig det er å holde dem enkle og intuitive for barn, sier Granone.

– Glenns måte å tenke på er for eksempel ofte mer visuell og konkret, mens jeg som faglærer kanskje tenker mer abstrakt og teoretisk. Hans tilnærming, som inkluderer praktiske verktøy som Lego for å måle og estimere, skaper oppgaver som barn kan forholde seg til på en umiddelbar og engasjerende måte, fortsetter forskeren.

– Det mest relevante perspektivet jeg har fått, handler om betydningen av tid. Både Mia og Glenn sa at det er utrolig viktig å gi alle barn nok tid til å tenke, svare og bidra i en aktivitet. Det handler om å vente på at de finner sin rytme, kommer i gang, og opplever at de kan delta, uavhengig av sitt utviklingsnivå.

Skal delta på utenlandskonferanse

Glenn forteller at han syntes det var litt skummelt å være medforsker til å begynne med:

– Men nå har det gått ett år siden jeg ble med og det er veldig interessant.

Han liker å være med prosjektleder Granone ut i felt.

– Vi var i en barnehage for litt siden. Da skulle barna bygge en frosk og fikk et bilde de kunne bruke som inspirasjon. Et av barna brukte Lego-klosser til å estimere akkurat som jeg ville gjort. Det var gøy å se, forteller Glenn.

I tillegg til å utvikle og teste ut ulike aktiviteter i barnehager, har han vært med på å skrive en forskningsartikkel om det å se verden på en annen måte når det gjelder matematikk. Han har også deltatt på konferanser i Oslo og Stavanger.

– Jeg liker ikke å snakke foran store folkemengder, men det hjelper å ha manus, sier Glenn med et smil.

Neste sommer skal han være med på en konferanse i den slovakiske hovedstaden Bratislava. Her skal han og de andre forskerne dele sine erfaringer med inkluderende forskning.

– Holder oss faglig oppdatert

Også mamma Hege blir med til Bratislava. Hun setter pris på at både hun og barnehagen får være en del av forskningen:

– Det siste året har vi blitt mye mer bevisste på å bruke matematikken aktivt på avdelingen, og flette dette inn i de andre fagområdene. For meg som begynner å bli litt eldre i gamet er det også kjekt å holde seg faglig oppdatert. Det gir en ekstra piff i hverdagen, sier Hege.

Solbakken barnehage er partnerbarnehage med UiS og har samarbeidet med Francesca Granone tidligere. Den gang om et toårig prosjekt knyttet til Regional ordning for barnehager, som blant annet omfattet forskning på voksenrollen under måltidet.

– Da kom også matematikken enda mer frem i måltidet. Det er mye mengder, former og størrelser. Jeg tenker nok mye mer matematisk nå enn da jeg var ferdig utdannet fordi jeg har samarbeidet med Francesca. Nå ser jeg matematikk i nesten alt vi gjør, forteller Hege.

– Må få utforske på sitt vis

– Hva håper du skal komme ut av forskningen deres, Glenn?

– Jeg ønsker at det skal resultere i teori som kan gjøre det bedre for barn som har utfordringer med tillæring av matematikk. Det er derfor jeg er med på denne forskningen. Jeg ønsker å sette fokus på at mennesker som meg tenker annerledes, men at det allikevel skal være riktig!

Én ting er mor og sønn klinkende klare på:

– Det er viktig at man blir anerkjent for den man er og får lov til å utforske matematikken på sitt vis, sier Glenn.

– Det er jo det som er inkludering, sier Hege.