Skal vi fargelegge tanker nå?

Barn skal få lov til å sette ord på tanker og følelser og beskrive hvordan disse kjennes i kroppen. Det er når tanker og følelser forenkles som røde og grønne tanker at det er lett å bli forvirret.

Solfrid Raknes er psykolog og forfatter av pakken Grønne tanker – glade barn, ment for barn i alderen 4-7 år. Konseptet hun selger består av boka Sint og glad i barnehagen, der tre illustrerte fortellinger skal danne grunnlag for samtaler med barn, en flippover til bruk i samlingsstunder og en veileder. Med på kjøpet får man også to røde og to grønne bamser. Raknes omtaler «rødtankene» for tanker som skaper vansker, mens tanker som skaper glede, trivsel og trygghet er «grønntanker». Målsettingen er at barn kan lære seg å tenke annerledes, altså å lytte mer til bamse Grønn, ifølge Raknes. Hun vil at rødtanker og grønntanker skal bli en del av hverdagsspråket også i hjemmesfæren. Vi stiller spørsmål ved både begrepsvalget samt konsekvensene av disse for barna.

• Les også: Grønne og røde tanker gir gode følelser

La oss studere begrepsparet grønn og rød først. De framstår som unødvendige, unyanserte og befengt med assosiasjoner og etablerte forståelser. Et overordnet problem er at rødt symboliseres med det negative og grønt det positive. Slike forenklinger kan ha en effekt når den som anvender metoden er utdannet psykolog og er kjent med kognitiv terapi. Når et slikt begrepspar, som vi så lett fyller med mening, skal brukes av helsesøstre, barnehageansatte, foreldre og lærere i skolen på alle barn, kan konsekvensen av bruken bli en helt annen enn den intenderte. Barn i denne alderen har for eksempel i liten grad utviklet evnen til å kategorisere ettersom dette er en krevende språklig aktivitet. Det er derfor verdt å spørre om metoden, altså å sortere tankene våre som røde og grønne, er mulig for barn? Det er også verdt å stille spørsmål ved hvordan barn selv opplever kategoriseringa av tanker.

Tre barn som går i tredje klasse har lært om røde og grønne tanker av både helsesøster og læreren sin. Vi spurte dem hva de legger i en rød tanke, og de svarte dumme, dårlige og slemme tanker. Grønne tanker beskrev de som fine, gode og snille tanker. Motsetningen mellom grønne og røde tanker blir for disse barna til et unødvendig mellomledd i forståelsen av noe som er fint og noe som er dumt. Den tiltenkte funksjonen ved begrepene kan dermed antas å være fraværende. Tradisjonelt er det ikke nytt at voksne vil beskytte eller hjelpe barn til å forstå det som er vanskelig ved å pakke det inn i en ny og diffus språkdrakt. Ett klassisk eksempel er bruken av metaforer for døden, sånn som en som hviler, har sovnet, gått bort, bor i himmelen etc. Vi er redd for at det er den samme fella vi går i når tanker skal fargelegges – at vi heller forvirrer enn oppklarer.

En annen mulig konsekvens ved et slikt motsetningspar kan være at barna opplever at omgivelsene ikke anerkjenner tanker som er såkalt røde da disse kan misforstås som feil eller forbudte tanker. Dette kan igjen føre til tabuisering av sterke følelser. En tanke som kan kategoriseres som rød i én situasjon kan dessuten være svært nyttig i en annen situasjon. Ansatte i barnehage og skole må hjelpe barn med å sette ord på opplevelser, og det innebærer også å bruke ord som skam, sjalusi, sinne, savn, det å være lei seg, lattermild, grue seg og å være opprørt for å nevne noen av følelsesuttrykkene i språket vårt. I pakken til Raknes framheves mange begrep for følelser. Problemet er at de filtreres sammen med røde og grønne tanker og fortellinger som mangler et tydelig handlingsforløp.

Vi vil illustrere dette ved å sammenligne en av Raknes sine fortellinger, «Snill i full fart», med boka Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus. I Snill anvender barnebokskaperne et grep som gjerne kjennetegner god litteratur – de snur og vender på etablerte sannheter, forestillinger og fordommer, og i dette tilfellet problematiseres det å være snill. Boka handler om jenta Lucy som er snill og grei og aldeles usynlig for sine omgivelser. Hun bryter med befrielse ut av sin egen identitet som «snill pike» ved å brøle, pelle seg i nesa og slik blir hun sett både av andre og seg selv. Boka handler om følelser, forventninger og indirekte om psykisk helse. Raknes, derimot, skriver formålsbaserte fortellinger, som «Snill i full fart». Tittelen i seg selv er uheldig, og til tross for at det i fortellinga overtydelig framheves at følelsesregisteret vårt er mangfoldig, kan vi lese den slik at noen følelser er lurere eller riktigere enn andre. Mener Raknes at å være snill er et mål i seg selv? Eller kan vi lære barn å akseptere seg selv slik de er med alle sine følelser og tanker?  Trenger vi å gå veien om abstraksjoner for at barn skal kunne sortere og forstå tankene sine? Pakkens utgangspunkt sies å være å hjelpe barn å håndtere negative, unyttige eller ikke-hjelpsomme tanker. Intensjonen er unektelig god, men metoden i seg selv er altså problematisk.

Innenfor vårt fagfelt, som blant annet handler om barns språklæring og språkutvikling, er forskerne samstemte om verdien av å benytte et presist og nyansert ordforråd i samtaler med barn. Det innebærer at barn bør få mulighet til å snakke om tanker de har ved at ansatte er lydhøre overfor det barn vil og bør få uttrykke her og nå. Et paradoks ved å fargelegge barns tanker grønne og røde, er at vi kan ende opp med å skyggelegge tankene deres. Å avstumpe språket til grønt og rødt kan dermed føre til en språklig begrensning.  

I samtaler med barn bør vi møte barn på deres premisser, ikke gjennom et språk der metoden blir et mål i seg selv. Barn har egne uttrykk for sine tanker, og ansatte i barnehagen og skolen skal være samtalepartnere, men ikke nødvendigvis fargeleggere. Vi som jobber med barn må oppdage og akseptere barns egne uttrykk og være til stede her og nå. For eksempel har barns lek et mangfoldig og fargerikt språk for tanker. Om vi våger oss inn i denne verdenen, kan det hende at de, som Lucy, kan føle seg både sett av andre og seg selv. Da kan vi snakke om håndtering av tanker.