Læringshysteri og barnehagebarn som framtidsprosjekt

Fra politisk hold ønskes det mer og bedre læring i barnehagen, særlig knyttet til språk og matematikk. Fokuset på læring har økt etter at Norge presterte, i alle fall ifølge media, «under pari» på den første PISA-testen i 2000. For at norske barn skal prestere bedre på standardiserte tester, anbefales det å intensivere barns læring i barnehagen. 19.08.15 la Kunnskapsminister Røe Isaksen frem sin strategiplan «Tett på realfag» som går ut på at det skal settes inn tiltak for å bedre barns realfagskompetanse. Det skal også innføres et realfagsbarometer, som har til hensikt å måle hvordan det går med realfagssatsinga i barnehagen og i skolen de neste fire årene.

Vi stiller oss kritiske til en slik satsning. Ikke fordi vi ikke ønsker at barn skal lære, men fordi vi ønsker at læring og kunnskapstilegnelse skal skje med utgangspunkt i barns egne interesser, medvirkning og engasjement. Realfagsstrategien øker læringstrykket i både barnehage og skole, og vi frykter derfor at synet på hva som blir sett på som verdifull kunnskap snevres ytterligere inn.

Et økt læringstrykk, ofte i politiske dokument omtalt som Tidlig innsats for livslang læring, har lenge vært et uttalt politisk satsningsområde. Målet med tidlig innsats for livslang læring er i utgangspunktet å legge til rette for sosial utjevning gjennom å skape et utdanningssystem som motvirker sosiale forskjeller. Mer og bedre læring i barnehage og skole har til hensikt å bidra til dette. Samtidig har fokuset på spesifikke ferdigheter vokst i takt med resultater på PISA-undersøkelser, nasjonale prøver og andre standardiserte tester. For at norske barn skal prestere tilfredsstillende på slike tester, anbefales det å intensivere barns læring i barnehagen. Vi spør oss om hvor sosialt utjevnende dette egentlig er. Med et sterkere fokus på kunnskap som skal måles kan vi risikere at tidlig innsats for livslang læring snevres inn til kun å handle om tidlig innsats for livslang prestasjon.

• LES OGSÅ: Lanserer ny realfagstratergi
• LES OGSÅ: – Skeptisk til eiers styringsrett for verktøy og metoder i barnehagen

Det å i større grad satse på ferdigheter som kan måles, snevrer også inn synet på barn. Om man ser på læring som noe som kan omregnes til statistikk, legges det opp til en årsak-virkningstenkning når det kommer til barn og læring. Barn risikerer dermed å bli redusert til målbare enheter som styres i retning av en innlæring av ønskede «lønnsomme» ferdigheter.

Videre kan tidlig innlæring av spesifikke ferdigheter resultere i det stikk motsatte av hva politikere og enkelte forskere ønsker å satse på (Sommer 2014). Sommer hevder konsekvensen av tidlig innlæring på sikt vil føre til at barn presterer dårligere i skolen og i utdanningssystemet forøvrig, og mener at politikere synes å ha blitt tonedøve for forskningsresultater som taler mot tidlig innlæring og testkultur. Dette er noe også Pettersvold og Østrem har trukket fram (2014). Mye undervisning fører ikke nødvendigvis til mer læring og kan i verste fall gå på bekostning av barns trivsel og utvikling. Og er det slik at profesjonsutøvelsen til en barnehagelærer først og fremst skal tuftes på undervisningskompetanse?

En risiko med en ensidig satsning på læring er at barn og voksnes egeninitierte handlingsrom kan reduseres, og dette kan føre til at det blir mindre tid til å jobbe med samspill og relasjoner i barnehagen. Den ferske undersøkelsen Children’s Worlds, utført av forskere i 15 land og samlet ved universitet i York, viser at Norge ligger på topp når det kommer til kategorien «Vennskap og andre forhold». Her sier 90 % av alle 10-12-åringer som er spurt at de har nok venner. Sett med barns øyne er det akkurat vennskap som er det viktigste i både barnehage og skole (Øksnes 2015). Denne undersøkelsen har vi imidlertid hørt lite om fra offentlig hold. Vi tenker at politikere heller bør satse på å investere i flere voksne i barnehagen. Slik vil personalet i enda større grad ha tid til å jobbe med og ivareta det enkelte barns behov for trygghet og trivsel, og til å tilrettelegge for at barn kan utvikle gode vennskapsrelasjoner. Vil ikke dette være en god framtidsinvestering?

Røe Isaksen må gjerne ønske mer realfagslæring inn i den norske barnehagen, men det skjer allerede mye slik læring i norske barnehager. Ut i fra hvordan det snakkes om læring fra politisk hold, synes imidlertid barns erfaringer og kunnskapstilegnelse gjennom samspill og lek ikke lenger å være en tilstrekkelig ramme for barns utvikling og læring. Riktignok understreker Røe Isaksen at barnehagen skal være et sted barn skal lære realfag på egne premisser (Aftenposten 05.06.15). Er det på barns premisser hvis vi på forhånd har bestemt oss for hva barn skal lære?

Vi mener at den spontane læringen bør være fundamental og grunnleggende i barnehagen, blant annet fordi dette er en læringsform som fremmer barns løsningsorientering og selvstendighet (Jmf blant annet Gopnik, 2011). Barns læring lar seg ikke måle eller gripes så lett og kan heller ikke regnes om til penger. Vi har dessuten tiltro til at barnehageansatte kan skape innholdsrike og lærerike dager sammen med barna, uten at disse dagene skal regnes om til verdiladede tall.

Barn er ingen universell gruppe som kan oppnå forhåndsbestemte resultater på en spesifikk måte. Mangfold og forskjellighet er verdifullt i seg selv, og ikke et avvik som hindrer økonomisk avkastning på sikt. Ved å gå tidlig inn og bestemme hva og når barn skal lære, risikerer vi at flere barn føler at de ikke mestrer og at verdifull kompetanse går tapt. Er det det vi vil?