Mer enn 22.000 barnehagebarn får ikke den hjelpen de trenger

Med jevne mellomrom foregår en debatt om kartlegging av barn i barnehagene, nå med et oppbluss etter at forslag om ny barnehagelov er sendt ut til høring. Debatten er tidvis ladet med enkeltpersoners følelser og personlige meninger om bruk av kartleggingsverktøy og metoder, og mange barnehagelærere er skeptiske til bruk av spesifikke kartleggingsverktøy. Fellesnevneren for alle som deltar i debatten er at vi ønsker barnas beste!

Hjemmet og barnehagen er to av våre viktigste arenaer for de minste barna, og dette er spesielt gode arenaer både for å tidlig oppdage barn med behov for ekstra oppføling og for å tilrettelegge god utviklingsstøtte for hvert enkelt barn. Tidlig innsats bør starte både tidlig i alder og tidlig i et forløp. Men hvordan kan vi finne ut hva hvert enkelt barn har behov for? Hvordan kan vi tidlig nok se hvilke barn som har behov for eventuell hjelp utover det foreldre og barnehagene kan tilby? Hvordan skal vi klare å se hvert enkelt barn som det mennesket det er og tilby et godt og utviklingsstøttende miljø for barnet?

Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse (RBUP Øst og Sør) jobber med tjenestestøtte, forskning og kompetanseformidling for å fremme de minste barnas psykiske helse. Forskning viser at psykiske vansker er like utbredt blant de minste barna som blant større barn og unge. Det betyr at omlag 28 000 barn under 7 år trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Henvisningstall fra barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker viser at totalt 5.500 barn under 7 år ble henvist i 2013. Det vil si at 22 500 barn i førskolealder faktisk ikke får den hjelpen de har behov for.

Symptomene på psykiske vansker er ofte ganske generelle og diffuse hos de minste barna. De er rett og slett vanskeligere å oppdage, og det krever «trente blikk» for å oppdage barn som strever og for å kunne tilby riktig støtte så tidlig som mulig. Manglende hjelp kan få store konsekvenser for det enkelte barnet og for foreldrene – både i dag og i fremtiden.

Barnehagelærere er en faggruppe med høy kompetanse innen pedagogikk, og med opplæring og trening i observasjoner av barn. Barnehagelærere er kjent med at barns utvikling går i ulikt tempo og at det er stor variasjon i «hvem» barnet er. Men noen ganger vurderes det om Per eller Pål er «innenfor» normalutviklingsområdet, eller om han har et behov for hjelp. Dette kan gjelde lekekompetanse, samspill med andre, finmotorikk, kommunikasjon eller problemløsning – eller kanskje på det mer generelle plan: hvordan er hørselen hans – ser han godt nok? Barnehagelærere observerer og vurderer barnas utvikling ut fra sin kunnskap og erfaring. Kanskje ikke ved hjelp av en bestemt metode, eller et bestemt system og ikke alltid skriftlig, men like fullt gjøres en kartlegging og vurdering av behov for hjelp. Kan små tilpasninger i barnehagehverdagen gjøres? Bør det drøftes med foreldrene? Hva med å gi det litt tid — kanskje går det hele over av seg selv — eller det kan vente til symptomene vedvarer og utvikler seg til å bli tydeligere?

Et annet alternativ er å arbeide mer systematisk med observasjonene, enten det gjelder språkutvikling eller sosial og emosjonell utvikling. Gjennom bruk av enkelte kartleggingsverktøy kan barnehagelærere og andre fagpersoner få støtte til de observasjoner og vurderinger som gjøres i det daglige. Ved å bruke et system som sikrer at alle ansatte «husker» på å stille de samme spørsmålene om barnet, i barnehagen og i hjemmet, og noen ganger også med hjelp fra andre instanser, får vi støtte til å jobbe mer systematisk. Slik kan man finne ut akkurat hvilke områder Per eller Pål trenger ekstra støtte på. Lurer vi på om barnet strever med språk eller i relasjoner til andre så blir det tydeligere for oss og vi kan henvise til videre oppfølging og undersøkelser. Trengs litt ekstra støtte og trening på finmotorikken, ja så kan foreldre og barnehagen støtte barnet i oppgaver han eller hun liker – bare vi har snakket sammen om det.

Kartlegging av barn gjennom forskningsbaserte og utprøvde verktøy som Ages & Stages Questionnaire (ASQ) systematiserer våre observasjoner og hjelper oss å tolke det vi ser. Selve kartleggingen utføres av foreldrene, i hjemmet. Foreldrene selv gjennomfører ulike oppgaver sammen med barnet og bringer svarene tilbake til barnehagen. For eksempel spørres foreldrene 16 måneder gamle barn om barnet selv kan spise med en skje. Gir barnet klemmer til kosedyr eller bamser? Når foreldrene så kommer til foreldresamtale i barnehagen er det allerede etablert et felles grunnlag for å snakke om barnet. I stedet for en generell samtale om utvikling, vil hvert enkelt barns utvikling og behov for støtte få fokus og oppmerksomhet. Kartleggingsverktøy som ASQ kan ikke erstatte det faglige skjønn, men kan være et verdifullt tillegg – et tillegg som ifølge barnehager som bruker metoden, løfter frem foreldrenes kompetanse om sitt eget barn. Foreldrene blir aktive partnere inn i barnehage-hjem-samarbeidet — og både Per og Pål får bedre tilpassede arenaer — der de er i sin utvikling!

Kartleggingsverktøy kan hjelpe oss å se de barna som har behov for hjelp tidlig nok, slik at de får effektiv hjelp, styrke samarbeidet mellom hjem og barnehage og hjelpe oss til å støtte barnets utvikling både i hjemmet og i barnehagen.