En hyllest til barnehageansatte

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dette er en hyllest til de som tar vare på det vi har kjærest i livet, fem dager i uka - hele året. Da jeg flyttet fra Frankrike til Norge i voksen alder visste jeg ingenting om den norske måten å oppdra barn på.

Mitt første møte med barnehagelivet var da jeg så en gjeng med 18 4-åringer som gikk langs gatene i gule vester. Jeg husker å ha tenkt: «Herregud, det var jammen tidlig å lære å streike».

Med tiden forstod jeg at dette bare er en del av norsk barnehagesystem hvor det å dra på tur uansett vær er en grunnleggende læring for å trives i Norge. Selvfølgelig.

Nå har jeg har tre barnehagebarn, tre ganske ulike barn, og alle tre stortrives i barnehage. De klatrer opp på trær, går tur i skogen og opplever nærområdet som en stor lekeplass og får oppleve ekte vennskap.

For en fin barndom. Som fransk dame født og oppvokst i Paris husker jeg l’école maternelle, som en fin tid, men en tid hvor det handlet mer om å mestre oppgaver om tall og bokstaver enn noe annet.

Jeg har blitt stor fan av norsk syn på barneoppdragelse, hvor trygghet og selvstendighet samt trivsel og sosialisering står høyest på blokka.

Forrige uke var det sommeravslutning i barnehagen. Lederen holdt en fin tale, som blant annet understreket hvor viktig det er at alle skal ha det bra i barnehagen. Barnehageansatte bidrar til mye viktig her, ved å bygge barna våre opp til å bli trygge og balanserte barn.

Barna blir støttet til å samarbeide for å finne løsninger, snakke om følelser og enes om å ikke spise snø når den er gul. Dette lærer man ikke i Paris.

De ansatte i barnehagen har også en genuin interesse i barna våre, en ekte kompetanse og ikke minst har de en tålmodighet jeg ikke kunne drømme om å ha. Og de betyr så mye for våre små. Til tider kan det å passe tre små barn være intenst. De passer seks barn hver, åtte timer i døgnet og det med et smil. Chapeau.

De passer til og med på oss foreldre. For en liten stund siden gråt jeg da jeg leverte mine barn i barnehagen. Det var en sånn dag hvor alt var feil og alle var misfornøyde.

Jeg er usikker på om tårene rant fordi jeg var utslitt og følte meg som en mislykket mamma eller om jeg gråt av lettelse av å levere dem til en annen person for resten av dagen, men jeg fikk i alle fall en god klem av en fantastisk barnehageansatt.

Om jeg hadde spurt, kunne jeg sikkert også ha satt meg på fanget hennes for å bli trøstet. Samtidig fikk jeg også et empatisk blikk av en desperat pappa som leverte datteren sin barbent i Elsakjole. Barna mener ikke noe vondt, sa han, men de mener ikke godt heller.

Det er nesten litt vemodig at tiden har kommet for min eldste datter å forlate barnehagen. Hun har lært masse herlig. Ting jeg selv ikke visste om. For eksempel som å bygge insektshoteller, og å feste ting i trær. Dette er ikke pensum for en fransk 5-åring.

Jeg har lært så masse med henne. Nå kan jeg til og med forklare med litt stolthet forskjell mellom parkdress og regndress til franskmenn som har nettopp kommet til Norge. Nå kjenner jeg også til Kardemomme by og Santa Lucia.

Sistnevnte er en feiring som er både vakker og merkelig, med en sang som blir i hodet i ukevis. Spør du nordmenn hvor denne tradisjonen kommer fra vet ingen. Men de fleste vet at du kan ta tak i billige luciakjoler på H&M.

Jeg vet også nå at meningen med pølser i termos er bare å holde pølsene varme, det er ingen barnedrikk til skogsfester. Og det lærer man i hvert fall ikke i Paris.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.