Er det så mye å be om?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Først og fremst er jeg ekstremt takknemlig for å jobbe som styrer i en barnehage i Norge. Vi har både lover og rammeverk som skal sikre god kvalitet og en trygg og god barnehagehverdag. Der mener jeg det har blitt gjort en god innsats, og jeg er sikker på at lovpålagt grunnbemanning og pedagognorm er laget med de beste intensjoner. Udir lager gode kompetansepakker og det er ingen tvil om at profesjonelle lærende felleskap er kommet for å bli. Kjære vene så glad jeg er for det! Utvikling og faget er det beste med jobben min.

Jeg ønsker på ingen måte å svartmale yrket eller skal skremme noen fra å ta valget om å bli barnehagelærer med dette innlegget. Tvert imot, jeg heier på dere, for vi har virkelig behov for dyktige folk. Dere gjør en forskjell for barn i norske barnehager i positiv forstand. Forskning viser at barnehager av god kvalitet kan kompensere for barn som vokser opp i familier med ulike utfordringer. Det er nettopp derfor jeg nå må si ifra. Jeg må rope ut faktisk, på vegne av alle barn!

Mitt ønske er at barnehagen jeg driver skal ha så høy kvalitet at vi utgjør en forskjell, det er jeg sikker på at mine kollegaer vil like sterkt som meg. Og per i dag vet jeg at vi gjør en forskjell, vi ser det og vi bare kjenner det på kroppen. Sånn er barnehagefolk.

Men deler av dagen/uken/året når det er møter, plantid, foreldresamtaler. Når vi er færre folk fordi åpningstiden er så lang … Når noen er syke eller at livet skjer hos våre ansatte, nei da er vi ikke like gode. Det er fysisk umulig! Vi ble hverken født med øyer i nakken eller blekksprutarmer (dessverre).

Vi har barn som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene, barn som mister noen de er glad i, barn som har behov for ekstra tilrettelegging, barn som er uenige, barn som strever med følelsene sine.

Vi har barn som har skadet seg og må sitte i rullestol eller bruke krykker en periode - og som har behov for hjelp til det meste. Eller som kanskje har brukket en arm og må ha noe tilpasning og hjelp.

Ja, alle disse barna har vi i norske barnehager, og ingen av dem vil ha krav på noe vedtak som utløser økt bemanning. Det er lett å glemme når man ikke er i hverdagen sammen med oss.

Jeg blir så imponert over hva mine ansatte faktisk får til selv om det er ulike tilpasninger. Barnehagefolk er helt rå på å finne gode løsninger.

Vi ønsker virkelig å møte hvert barn med blikk og smil, sørge for at miljøet er så trygt og godt at hver og en utvikler seg til den beste utgaven av seg selv. At hver enkelt møter varme og anerkjennelse, føler mestring og møter utfordringer tilpasset alder og modenhet, og så videre. Listen er utømmelig.

Da må vi ha rammevilkår som gjør oss rustet til det. For noen ganger strekker vi oss for langt. Så langt at vi blir syke av det. Det er veldig trist, for alt vi egentlig gjorde i forkant var å sørge for at vi er en høykvalitets barnehage som utgjør en forskjell for barn.

Vi har det samme målet!

La oss ta på oss samme drakt også, la oss bli det landet som forebygger utenforskap, der de aller fleste fullfører videregående og til og med tar høyere utdanning, der ungdomskriminaliteten går ned fordi vi forebygger tidlig nok, der hvert barn føler seg verdifullt og blir den beste utgaven av seg selv fordi vi har politikere som tør å tenke langsiktig og som tør å satse der man virkelig får gjort en forskjell!

Et minimum må være to årsverk ekstra til hver barnehage og mulighet for å ha noe å gå på deler av året hvor man opplever at barn har behov for tettere oppfølging. Da kan man sette inn tiltak med en gang og det heter «tidlig innsats». Det vi gjør nå heter «reparasjon», noe som er vesentlig dyrere og som tar mye lenger tid. 

En ting til: Pedagognormen. Den kan binde oss på hender og føtter når noen ønsker å jobbe litt redusert i en periode eller ut arbeidslivet.

Om to ansatte ønsker å jobbe 80% må jeg bruke tid på å ansette noen 40%. Det er en håpløs oppgave, og tar tid og midler som jeg skulle jeg ønske jeg kunne bruke på faget, på barna og på mine fantastiske ansatte! 

Er det så mye å be om? 

Om man tenker økonomi i et langsiktig perspektiv kan jeg ikke forstå annet enn at noen har bommet kraftig et eller annet sted.

Et lite hjertesukk er at kommuner, fagmiljøer og fagorganisasjoner blir enda bedre til å dele gode løsninger på for eksempel plantid, med hverandre. Vi kan ikke konkurrere, vi må dele, det er barn vi snakker om, det er fremtiden.