Hvordan berike barns estetiske uttrykksrepertoar gjennom kunstmøter?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvordan kan vi hente inspirasjon fra kunstmøter for å berike barnas skapende prosesser i barnehagen? I rammeplan for barnehager finner vi barns rett til å bli kjent med kunst og kultur, og det står videre at de skal få bearbeide sine inntrykk og følelser etter slike møter (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50). Det viktige her blir altså sammenhengen mellom barns kunstmøter og skapende kunst- og håndverksaktiviteter i barnehagen.

Min egen erfaring av det å jobbe kreativt er lenket til en prosess der det å gjøre seg kjent med kunst og kultur er essensielt for å finne inspirasjon til det å være skapende, noe jeg har bred erfaring med fra en tidligere karriere innen mote- og kostymedesign.

Som nyutdannet barnehagelærer og kunstpedagog, håper jeg å kunne inspirere til å sette barnehagens kunst- og håndverksaktiviteter i en større kulturell sammenheng. Dette ble utgangspunktet for gjennomføringen av prosjektarbeidet dere nå skal få høre om, og som videre ble grunnlaget for utformingen av min praktisk-estetiske bacheloroppgave. Siden denne teksten er skrevet med utgangspunkt i bachelorprosjektet mitt, vil den inneholde tekst og bilder som er hentet fra oppgaven min.

Forberedelsene

I forberedelsesfasen ble jeg inspirert av Carlsen (2021) som i sin bok om Reggio Emilia forteller om prosjektet «Barn, kunst, kunstnere» (Vecchi & Giudici, 2010). Her er det barnehagens pedagoger som først møter kunsten, og gjør seg kjent med denne, for videre å drøfte hvilke aspekter som vil være interessante for barna. Vecchi (1998) sier at ved å studere kunsten kan vi lære oss å utforske nye estetiske veier med barna (Carlsen, 2021, s. 102).

Nidarosdomen ble mitt valgte kunstobjekt, og jeg besøkte den flere ganger for å gjøre meg kjent med arkitekturen og kunsten som finnes der. Det som slo meg sterkt var kontrasten mellom den grå, tidvis svarte steinen i katedralen, og de fargede glassmaleriene, transparensen, og lys og skygge som ble skapt inne i kirkerommet. Jeg valgte derfor glassmaleri som temaet jeg ønsket å legge vekt på i min formidling til barna.

Som i Reggio Emilias prosjekt ble pedagogens refleksjoner rundt de estetiske fenomenene utgangspunktet for prosjektet med barnegruppen. Hjemme bearbeidet jeg inntrykkene ved å lage collager, jeg satte sammen bilder og materialer for å skape et utgangspunkt for det jeg ville formidle. Skal man bli dyktig i å lede estetiske prosesser for barn, er det viktig å selv ha erfaring med ulike uttrykksformer, for når vi har en slik erfaring kan vi gi barna innspill og hjelpe dem slik at de også får utvidet sitt uttrykksrepertoar (Waterhouse, 2022, s. 128-129).

Jeg produserte til slutt motiver klippet ut i transparent farget cellofan som jeg la inn i doble rammer; dette skapte en enkel imitasjon av glassmaleri som jeg presenterte for barna i vårt første møte i barnehagen.

Det første møtet

Når man jobber med et prosjektarbeid, er det viktig å konsentrere seg om et felles tema, et avgrenset begrep som gir en tydelig rettesnor (Kjær, 2016, s. 34). Nidarosdomen er et bygg som rommer mye, og for å avgrense prosjektet hadde jeg på forhånd valgt glassmaleri som tema. Dette la jeg vekt på i det første møtet med barnegruppen. Jeg presenterte transparente materialer i klare farger for barnas utforskning, samtidig som jeg fortalte barna om Nidarosdomen og glassmaleriene vi ville få se der.

Det som ble mest fremtredende for meg i dette første møtet med barna var deres evne til å ta tak i impulsen og utforske den videre på egne premisser, ved å ta i bruk rommet og det som fantes tilgjengelig for dem i det fysiske miljøet.

Her blir det passende å presentere begrepet intraaktivitet: Intraaktivitet vil si at alle elementer i en gitt kontekst, både materielle og ikke-materielle, står i et gjensidig påvirkningsforhold og sammen former det som utspiller seg (Taguchi, 2010, referert i Waterhouse 2021, s. 36). Som pedagog blir det da vesentlig å vurdere helheten i konteksten som relevant for erfaring og læring, siden både objekter, rom, materialer og mennesker vil forme hva som erfares i situasjonen (Waterhouse, 2021, s. 37).  Dette kom tydelig til uttrykk gjennom at barna tok tak i materialene jeg tilbød, og utforsket dem videre i samspill med elementer som allerede fantes i rommet.

Vi eksperimenterte med fargede cellofanark, og barna fant fram lekefigurer som de tok inn i leken og anvendte for å utforske skygger med. Et barn slo på et lysbord som jeg ikke hadde lagt merke til engang, og begynte å undersøke cellofanarkenes transparens og hvordan fargene kunne endres ved at de ble lagt oppå hverandre.

Kunstmøtet

Barn er i verden og opplever den gjennom kroppen. Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) utviklet det vi betegner som kroppsfenomenologi, som kjennetegnes av en idé om at det er gjennom våre kropper vi får våre erfaringer og konstruerer vår forståelse av verden (referert i Waterhouse, 2021, s. 14). Barns kropplig orienterte tilstedeværelse er sterkt forbundet med trangen til å berøre (Waterhouse, 2017, s. 64). «Man ser ikke med hendene» er et uttrykk jeg kan huske fra da jeg selv var barn, men det er jo akkurat det barn har behov for! Barn griper med hendene for å begripe og utvikle forståelse (Fredriksen, 2013, s. 30).

Med utgangspunkt i dette ble det essensielt å velge et kunstobjekt som ville tillate barna å oppleve kunsten med hele sitt sanseapparat gjennom å røre ved objektene og materialene de skulle møte. Nidarosdomen ville tillate oss å kjenne på og å snakke sammen underveis, og dette ville igjen gi muligheter for å skape et følelsesmessig engasjement hos barna. For eksempel da vi undersøkte katedralens døpefont oppdaget barna at det glitret, og de mente det var vann som skapte denne effekten. De ville hjelpes opp slik at de kunne ta og føle på vannet, men oppdaget at det ikke var noe vann der. Hendene rørte bare stein, siden det var selve steinen som glitret! Her blir det tydelig at barn lærer gjennom sine sanser og sine kroppslige erfaringer (Fredriksen, 2013, s. 27).

 Å tillate barnas kroppslige impulser i kunstmøter, henger sammen med en dialogbasert kunstdidaktikk, der barnas egne erfaringer er sentrale (Waterhouse, 2017, s. 74). Ifølge Hopperstad (2022) skal ikke barnehagelæreren bare gi barn opplevelser med kunst og kultur, men møte dem som aktive subjekter og medskapere av sitt eget kulturliv. Slik vil barnehagelærerens rolle for kunstfaglige prosesser være flerfasettert; hen skal tilby sin erfaring og sin kompetanse for å bidra med ny kunnskap utover det barna har selv, og samtidig være åpen for barns egen kulturskaping, og delta i å skape kultur sammen med dem (Hopperstad, 2022, s. 13).

Tredje møte; barna maler

Ved oppstart av maleøkten samlet jeg barnegruppen for å se på bilder fra møtet med Nidarosdomen, og samtale rundt våre opplevelser. Ifølge Kjær (2016) er det å samtale om tidligere felles aktiviteter gunstig for å ta opp tråden igjen i et prosjektarbeid (Kjær, 2016, s. 49). Slik kunne jeg styre barnas oppmerksomhet over til prosjektets tema; nemlig glassmaleri, før vi gikk over til denne dagens hovedaktivitet som var å male på gjenbrukte rammer av plexiglass.

Ifølge dramapedagogen Malcom Ross er leken grunnlaget for barns skapende aktiviteter, og i leken kan barna både bearbeide impulser og få nye, og slik blir lek og impuls forbundet med hverandre (referert i Moe, 2018, s. 175). Lekens form er ikke planlagt på forhånd, men utvikler seg intuitivt i lekprosessen (Guss, 2015, s. 43). Jeg mener barns skapende prosesser følger lekens modell, og blir til underveis. Dette ble tydelig i maleøkten jeg hadde sammen med barnegrupen. Her var det gleden i å utforske materialer og tekstur som stod i fokus, og maleprosessen hadde en slags sirkulær dramaturgi (Guss, 2015), der stadig nye bilder vokste fram og erstattet det bildet som allerede var der. «Æ male gress, og vann og en øy, men no bli det bare gress» var det et barn som fortalte mens hen malte.

I estetisk erfaring samarbeider impuls og materiale, og meningen skapes underveis i prosessen, der en erfaring gir grunnlag for nye erfaringer (Letnes, 2018, s. 71). Prosessen og leken driver utforskningen videre, slik jeg fikk oppleve her; uten at barna forsøker å holde fast ved et sluttresultat. Når vi tilrettelegger for barns skapende prosesser bør vi gi barna frihet til å undre seg, eksperimentere og utfolde seg uten å bli stanset eller dømt av den voksne. Ved å observere, gi praktisk hjelp og være støttende, kan vi la barnet utfolde seg i å undersøke malingens muligheter ut fra egne forutsetninger (Kjær, 2019, s. 102).

Det er viktig å huske på at vi voksne kan fordype barnas læringsprosesser gjennom våre didaktiske valg, siden det er vi som introduserer teknikker og materialer til barna slik at de evner å uttrykke seg (Moe, 2022, s. 263). Gjennom mitt didaktiske valg om å gi barna gjenbrukte rammer av plexiglass å male på, ga jeg både en mulighet og en begrensning med tanke på hva barna kunne skape. Rammene ble malt med bakstykkene montert.

Da malingen var tørket tok vi av bakstykket til rammen, og utforsket motivenes transparens med lommelykter og ved å stille maleriene opp mot vinduene i rommet. Dette ble et overraskende øyeblikk for flere av barna: Ved hjelp av lys og den gjennomskinneligheten dette skapte, fikk bildene ekstra fargestyrke og livfullhet. Barna var tydelig interesserte i å se hvordan deres malerier kom til liv, og jeg tror de var rimelig stolte av det de hadde laget.

Oppsummerende refleksjoner 

Det er to funn fra prosjektet som etter min mening er særlig relevante, og disse funnene bekrefter de teoriene jeg har lagt til grunn for prosjektet. Det første er betydningen av å skape en sammenheng mellom den kunsten barna blir kjent med, enten gjennom fysiske kunstmøter eller gjennom bilder og lignende som studeres i barnehagen, og de skapende aktivitetene barna gjør selv. Dette starter ved at vi voksne selv gjør oss kjent med kunsten og setter oss inn i relevante estetiske aspekter ved denne, slik at vi evner å formidle en sammenheng i kunstfaglige prosjekter hvor barna både blir kjent med eksisterende kunst, og får erfaringer med å være skapende selv.

«Skapande är en medfödd kraft vars närmaste släktning är frihet» sier Taube og Sokolow (2020); og dette sitatet leder oss over til det andre funnet: Når jeg vel har introdusert noe for barna, det være seg et innspill eller et kunstmøte, så er det gunstig å gi barna spillerom for å utforske impulsen ut ifra sine egne følelser og inntrykk. Slik gir vi barna mulighet til å bli kjent med både verden og seg selv, og reell medvirkning kan finne sted, da det å være skapende og det å uttrykke seg er en del av det å være et menneske. Sagt med Håkon Blekens ord: «For vel er kunsten unyttig i vanlig forstand, men dens kraft lar seg likevel ikke stans» (Bleken, 2012, s. 161).