Ann-Iren Lillestølen jobber til daglig som pedagogisk leder på en småbarns-base i Hafslundsøy barnehage i Sarpsborg.
Nylig fullførte hun en mastergrad i Barnekultur og kunstpedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning. Med en kunstpedagogisk tilnærming til barnehagefeltet har formålet med arbeidet vært å se nærmere på hvordan to- og treåringer uttrykker fortellinger gjennom den dramatiske leken.
– I oppgaven ser jeg på leken som en estetisk aktivitet. Jeg har valgt å bruke begrepet dramatisk lek. Med det mener jeg den leken vi ofte omtaler som rollelek, opplyser Lillestølen.
Bruker kroppen mye
Den pedagogiske lederen forteller at hun alltid har vært opptatt av de estetiske fagene.
– Dessverre ser jeg at disse forsvinner mer og mer, både i barnehagelærerutdanningen og i barnehagen. En rapport fra Trøndelag forskning og utvikling fra 2019 viser at kunst, kultur og kreativitet er et av fagområdene det jobbes minst med i barnehagene, sier Lillestølen.
– Grunnen til at jeg synes disse fagene er så viktige er at kroppen er veldig sentral når man jobber med de minste barna. Når vi arbeider med estetiske fag bruker vi kroppen mye; i drama, musikk og i kunst og håndverk. Jeg ser også at barna lærer masse gjennom å få delta i estetiske prosesser.
Eventyrsamlinger
Hvordan kan formidling av fortellinger i barnehagen komme til uttrykk gjennom de yngste barnas dramatiske lek? Det var spørsmålet Lillestølen ønsket å finne svar på.
Hver dag i fire uker hadde hun eventyrstund med to- og treåringene på basen sin.
– Eventyrstundene besto av formidling av ulike eventyr ved hjelp av konkreter som jeg brukte som scenografi, forteller Lillestølen.
Eventyrene var: De tre små grisene, De tre bukkene Bruse og en fortelling om Jenta og Nøkken som hun hadde skrevet selv.
– Fortellingen om Jenta og Nøkken ble til på bakgrunn av et av barnas fascinasjon for nøkken. Jeg laget også scenografi til fortellingen hvor jeg hentet inspirasjon fra Theodor Kittelsens tegning Nøkken. Det var denne fortellingen som hadde «hovedrollen» under prosjektet, opplyser den pedagogiske lederen.
Fellestrekk med eventyret
I etterkant av eventyrstundene gjorde Lillestølen videoopptak av barnas lek og analyserte opptakene for å se hvordan de uttrykket fortellingene gjennom leken sin.
Hun fant blant annet at det var mange likheter mellom eventyrene og den dramatiske leken til to- og treåringene.
– Eventyr er oppbygd med den samme strukturen og formen som gjør det gjenkjennbart; hjemme-borte-hjemme. Man legger ut på en reise og kommer så tilbake igjen. Hjemme behøver ikke være det samme stedet som der man startet fra, men er et sted som er trygt og godt å være.
– I mitt prosjekt oppdaget jeg at barnas lek hadde den samme strukturen og formen. Barna la ut på en reise og vendte så hjem igjen. Barna avverget også ofte farer ved at de måtte kjempe mot fiender som dukket opp i leken, noe som ofte skjer i eventyrets verden. Selv om jeg fant at oppbyggingen av eventyr og leken var like, oppdaget jeg også at barna kunne snu om på det hele og starte leken med en spenningstopp (borte), hvor de så gikk videre til det trygge og gode (hjemme), for så å vende tilbake til spenningstoppen (borte) igjen, forteller Lillestølen.
Usynlige rollefigurer
Da Lillestølen analyserte videoopptakene av barnas lek identifiserte hun ulike «lekfortellinger».
– I barnehagen bruker vi mye praksisfortellinger til refleksjon og utviklingsarbeid. En praksisfortelling er en selvlagd fortelling som beskriver konkrete hendelser i barnehagen. Siden mitt prosjekt handlet om fortellinger og den dramatiske leken, fant jeg det relevant å presentere funnene i denne formen. Jeg har valgt å gi praksisfortellingene navnet «lekfortelling» når jeg beskriver barnas leksekvenser i mitt datamateriale.
– I datamaterialet var det både lekfortellinger som var et resultat av en aktivitet tilrettelagt av meg og noen som var mer spontane og kom fra barna selv uten at jeg hadde satt i gang noe som helst, forteller hun.
Lillestølen delte disse lekfortellingene inn i tre kategorier; rolle, gjenstand og fortelling.
– Barna tok i bruk ulike rollefigurer i den dramatiske leken. Ved hjelp av fantasi og indre bilder som de hadde fra fortellingene jeg presenterte for dem under eventyrstundene, skapte de også usynlige rollefigurer som ble medspillere i leken.
– I den ene lekfortellingen som jeg har valgt å kalle for Til stranda med akebrett, kommer de usynlige rollefigurene frem. Barna sitter i stoler som symboliserer akebrett og plutselig kommer ulven og nøkken til syne.
Plutselig hyler Baby-Maja: - Ulven og Nøkken er bak meg. (..) Max går ut av akebrettet, med rynkede bryn og mørk stemme: - Jeg kan stange Ulven og Nøkken. (..) Han dunker begge hender mot reolen som står i rommet og sier: - Knus, knus.
– Her dukker altså karakterene fra eventyrstundene opp uten at de fysisk er til stede, sier Lillestølen.
Skapte egne fortellinger
Lillestølen undersøkte videre hvordan barna tok i bruk ulike gjenstander i leken sin.
– De kunne bruke gjenstanden på en konkret måte, altså at en plastgulrot var en gulrot. Barna kunne også bruke en gjenstand symbolsk, for eksempel at en duplokloss ble til en mann i leken, opplyser hun.
Under den siste kategorien – fortelling – så Lillestølen på hvordan barna skapte sine egne fortellinger gjennom den dramatiske leken, som var basert på tidligere erfaringer og opplevelser.
– I en av lekfortellingene oppdaget jeg at barna laget sin egen fortelling, hvor den største Bukken fra eventyret om De tre Bukkene Bruse var med som rollefigur. Barna lekte ikke selve eventyret, men laget en fortelling gjennom leken hvor de benyttet seg av ord og begreper hentet fra eventyret, forteller hun.
Kompleks lek
Lillestølen satte stor pris på muligheten til å fordype seg i barnas rollelek gjennom arbeidet med masteroppgaven.
– Jeg fikk virkelig mulighet til å se på hva som foregår i leken og hvor utrolig kompleks leken til to- og treåringer kan være. Det er rollelek ut av en annen verden, med mange ulike karakterer. Barna skaper spenning, nye uttrykk og rike og komplekse samspill seg imellom. Denne leken er utrolig viktig, sier den pedagogiske lederen.
– Mitt arbeid viser at gjennom estetiske opplevelser, som formidling av fortellinger, kan barn utvikle seg og skape. Det viser også hvor kompleks leken er og at kunstfagene kan bidra til at barn får uttrykke seg både verbalt og gjennom kroppen, og at leken kan sees som en estetisk aktivitet hvor barn skaper egne fortellinger, sier hun.
