– Hvilke konsekvenser vil det få for relasjoner og trygghet i barnehagen hvis vi gjentatte ganger må avvise barn?

Smittevernveilederen for barnehagen er viktig – og i min barnehage har vi gjort alt vi kan for å følge den.

Men jeg savner en diskusjon rundt de etiske utfordringene vi står ovenfor i tiden fremover. Spesielt i forhold til de yngste barna. Hvis ikke vi barnehagelærere løfter denne diskusjonen – hvem gjør det da?

Jeg synes smittevernveilederen tar lite høyde for alle de etiske utfordringene personalet står ovenfor nå. Vi skal dele barna opp i små grupper, såkalte kohorter. Disse skal kunne samarbeide med en annen kohort, men i minst mulig grad være sammen.

Hvordan forklarer du en toåring som har gledet seg til å komme tilbake til barnehagen, at hun kun kan leke med to av vennene sine, og ikke de tre andre fordi de er på en annen kohort? Og hvordan forklarer du den samme toåringen at hun ikke får være sammen med en av de ansatte som hun ser ute fordi de ikke er på samme kohort?

Små barn skjønner ikke dette. De skjønner ikke at korona har tatt over hverdagen vår.

Vurderinger til barns beste

Da jeg kom inn i barnehagen på mandag, satt en liten jente på gulvet. Når hun så meg smilte hun fra øre til øre, og strakk armene opp mot meg. Skal jeg avvise henne fordi jeg ikke er på hennes kohort? Hvilke vurderinger gjør vi da i forhold til smittevern opp mot barns trygghet, anerkjennelse og relasjonskompetansen som vi har jobbet så mye med.

Jeg kommer aldri til å avvise et barn på denne måten, og løftet selvfølgelig opp jenta. Når jeg hadde gitt henne en klem og sagt at det var godt å se henne igjen, vasket jeg hendene og gikk videre til kontoret mitt.

Pedagogen i meg sier alltid at vurderingene vi gjør, skal være til barns beste. Selvfølgelig skal smittevernet ivaretas, men det må aldri få gå på bekostning av barnas trygghetsfølelse i barnehagen og det å bli sett av personalet. Barn skal ikke oppleve at personalet avviser dem. Hvis vi gjør det, så bryter vi rammeplanen som sier at personalet skal «sørge for at alle barn opplever trygghet, tilhørighet og trivsel i barnehagen» og personalet skal «møte alle barn med åpenhet, varme og interesse og vise omsorg for hvert enkelt barn».

Hvilke konsekvenser vil det få for relasjoner og trygghet i barnehagen hvis vi gjentatte ganger må avvise barn? Spesielt de yngste som søker mye fysisk kontakt og som ikke har en språkforståelse som gjør at vi kan forklare. Da må vi kanskje reparere relasjoner i lang tid fremover.

Pliktene vi har gjennom rammeplanen må ikke glemmes selv om vi står i en utfordrende situasjon!

Føles det trygt?

I barnehagen er vi vanligvis dyktige på å tenke barns medvirkning og medbestemmelse. Den har vi i stor grad tatt fra barna i denne perioden. Smittevernveilederen legger opp til liten grad av medvirkning og medbestemmelse i måltid, i valg av lekekamerater og i forhold til hvor og hva de skal leke med. 

Barn trodde de skulle komme tilbake til den trygge barnehagen de kjenner fra før. Kanskje spesielt de yngste barna. Den barnehagen som er en trygg base, den barnehagen med varme og gode ansatte som deler ut klemmer og trygge fang til alle som ønsker det, den barnehagen der du har mange lekekamerater å velge mellom. Selvfølgelig møter de fortsatt varme og trygge ansatte, men vi har bestemt på forhånd hvem som får omgås hverandre. De yngste barna vet vi lever i nuet. De er vant til å få velge hvem de vil ha trøst hos, hvem de vil leke sammen. De valgene har vi tatt for dem nå.

Er det i tråd med rammeplanen for barnehagen?

Med stengte barnehager har det også vært mye fokus på de sårbare barna. Hva føler de når de kommer tilbake til en barnehage som ikke ligner på den de forlot? Med avdelt uteområde og strenge restriksjoner for hvem du får omgås. Føles det trygt? Selvfølgelig blir disse barna ekstra ivaretatt av de ansatte, men likevel så er det en ganske stor endring i deres hverdag.

Vondt i hjertet

Har vi vært så opptatte av å få åpne barnehagene og forsvare smitteverntiltakene vi skal gjøre, at vi har glemt å ta med oss det vi vet om relasjoner, barns medvirkning, anerkjennelse og trygghet i barnehagen? Jeg spør fordi pedagogen i meg har ganske vondt i hjertet om dagen.

Det er viktig for meg å understreke at jeg tror at vi alle gjør så godt vi kan i en krevende situasjon, men at vi kanskje bør stoppe opp og tenke oss litt om.

En styrerkollega fortalte at hun hadde hatt en samtale med et barn i sin barnehage på mandag. Barnet hadde både gruet og gledet seg til å komme tilbake til barnehagen. Styreren bekreftet at det hadde hun også, og at det antagelig var det mange som hadde det slik.  – At vi kanskje grugledet oss alle sammen.

Det gjør vi fordi vi opplever så store endringer i vår hverdag. Endringer som vi kanskje ikke er komfortable med – hverken barn eller ansatte.