Eventyret om trillingklubben på lekeland

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

La meg fortelle deg  historien om trillingklubben på Viggos lekeland.

Det var en gang en barselgruppe som kun bestod av mødre med trillinger. Etter endt barselperiode trivdes de så godt at de bestemte seg for å fortsette og treffes. De kalte seg stolt for trillingklubben. Klubben bestod av fire mødre, så i alt var det tolv søte små barn i flokken. Viggos lekeland var favorittstedet, for det hadde åpent helt fra halv syv på morgenen til klokka fem på ettermiddagen. Mor Petra var med i klubben med sine tre herlige barn, Salamander, Brutus og Stilleline. Mødrene hadde bestemt seg for å dele seg opp, to og to, store deler av dagen etter forslag fra mor Petra. Det var fordi Stilleline ble veldig usikker når alle trillingene var i lag og ville bare være i fanget. Da ble det veldig vanskelig for mor Petra å følge med både Salamander, som elsket å klatre og vandre over alt, og samtidig holde et øye med Brutus. Han hadde litt utfordringer i leken med andre barn og hilste gjerne på de andre barna med å dytte eller rive dem i håret. Når de delte seg opp så ble Stilleline tryggere og det var lettere for mor Petra å følge med og passe på guttene sine.

To av de andre mødrene hadde tatt et kurs. Mor Petra så misunnelig på diplomet som de holdt i været og sa at de nå var sertifiserte lekeinstruktører i Viggos lekeland. Nå skulle alle barna få glede seg til daglige samlingsstunder. Mor Petra var veldig glad for at barna hennes nå fikk være med på samlingene, selv om Salamander egentlig ikke klarte å sitte stille, og Brutus måtte hun tvangsholde i fanget så han ikke slo noen av de andre barna eller forstyrret undervisningen. Det var likevel verdt det syntes mor Petra, for Stilleline lærte seg gangetabellen.

Det som var litt utfordrende var at de to mødrene som hadde tatt kurs måtte planlegge de flotte samlingene. Da måtte mor Petra, og den andre moren som ikke hadde kurs, passe trillingene til de to andre. Det var ganske heftig for alle måtte være i lag. Mor Petra ble veldig sliten og de ble enige om at alle mødrene skulle få en halvtimes behandling, borte fra barna, på Viggos Lekelands spaavdeling. De tok tur på dette og det hjalp på kreftene, men mor Petra hadde en liten klump i magen og klarte ikke helt å slappe av. Hun tenkte på hvordan det gikk med Stilleline, Brutus og Salamander mens hun var borte.

En av mødrene hadde fått seg jobb i firmaet Døtrene M.Y.E. Syk A/S. De andre mødrene hjalp henne med å passe trillingene hennes mens hun var borte og jobbet. I starten var det bare noen sporadiske dager, men etter hvert ble det ganske ofte at hun var borte. Da ble det litt vanskeligere å dele opp klubben i to grupper. Heldigvis var noen av barna syke og måtte være hjemme med fedrene. Klubbmedlemmene klarte å fikse dette dersom de droppet spa-timene, planleggingstiden til instruktørmødrene og lot noen av barna gå over i den andre gruppa slik at det ikke ble for mange barn på en mor. Stilleline var ekstra stille på slike dager, Brutus var ekstra brutal og Salamander var det egentlig ingen som visste hvordan var, for ingen hadde tid til å følge med han da det skjedde så mye.

En dag snakket en annen mor om å få seg en deltidsstilling i firmaet M.I. Grene A/S. Mor Petra var litt bekymret hvordan det ville bli med trillingklubben framover. På vei ut fra Viggos lekeland møtte hun ei trollkjerring. Jeg husker ikke navnet på henne, men hun var valgt som sjefsheks på Blokksberg og hadde veldig mye makt. «Jeg ser at du er bekymret. Kom hit, la meg fortelle deg framtida.», lokket kjerringa. Mor Petra takket ja til tilbudet og lyttet intenst mens hun prøvde å holde styr på barna. Så sa trollkjerringa og tryllet med staven:

«Ikke bekymre deg mor Petra. Trillingklubben vil bestå for alltid uansett om mødrene får seg arbeid utenom klubben. Det vil faktisk bli større trillingklubber i landet så det blir lettere å samarbeide for dere som er igjen i klubben når noen er borte. Fra i dag vil barna dine aldri bli eldre, men holde seg like unge for resten av livet mens du vil eldes på naturlig vis. Snart vil du kunne ta trillingene til et nyere og enda større lekeland med enda flere trillinger helt til du blir pensjonist.»

Mor Petra gråt og ropte i fortvilelse: «Hvem kan bryte denne forbannelsen?»

Og slik levde de i alle sine dager.

Snipp, snapp snute, så var eventyret om mor Petra og Viggos lekeland ute.

Heldigvis er dette bare fiksjon.

Virkeligheten er noe annet.

Den kan vi gjøre noe med.

Hvem er med?

Spare penger

Historien er satt på spissen. Den er ikke ment som en direkte kritikk på størrelsene av barnehager, eller krav om plantid og pauser. Det er mulig å få til god kvalitet med forskjellige størrelser – gitt nok ressurser og kompetanse. Men hva gjør dagens finansieringsmodell med kvaliteten i barnehagene når den gir Kommune-Norge primært et insentiv om å drive så effektivt som mulig?

Det er min påstand at utviklingen med større enheter og gruppestørrelser (hva er egentlig en avdeling?) er først og fremst drevet fram for å spare penger, ikke nødvendigvis «det beste tilpassede pedagogiske tilbud».

I hvilken grad klarer større enheter å spare penger uten at det går på bekostning av ansatte eller barnas beste? Og hvordan klarer de små og mellomstore barnehagene overleve denne utviklingen når det er de store kommunale enhetene og hvordan de blir drevet som setter malen for ressursgrunnlaget til de private enhetene.

Er de små og mellomstore private enhetene så sårbare at de ikke har livets rett? Ønsker vi å velge bort et mangfoldig tilbud som sjekker mange av boksene av indikatorer for kvalitet?

Personal

Det er ønskelig at ansatte skal kunne stå i jobben. Dagens utvikling gjør dette vanskeligere med følelsen av å ikke strekke til. Ekstra ille er det hvis du er født med et omsorgshjerte. Kanskje vil utviklingen gjøre at det blir færre personer med naturlig legning for omsorg som ønsker å jobbe i barnehage. Hva vil det gjøre med kvaliteten?

Vi kunne hjulpet trillingklubben i historien. Brukt viskelæret, gjort trollkjerringa til en god fe som tryllet frem mange milliarder kroner og gitt trillingklubben mulighet til å bli en tvillingklubb. Da ville nok mor Petra og de andre hatt større mulighet til å gi et godt tilbud i en sårbar alder. Dersom myndighetene står hardnakket på rammeoverføring til kommunene, med lekkasje til andre sektorer, så må de i alle fall ha en målstyring på kvalitet for de minste og beskytte de mot de andre negative effektene dagens finansieringsordning gir. En enkel løsning er å etablere en FULLFINANSIERT bemanningsnorm på én voksen på to barn under to år. Prislappen er etter mine beregninger på omkring tre-fire milliarder, litt avhengig av hvilke føringer myndighetene legger opp til rundt pedagogtetthet og om de ønsker å satse på å gi barnehagene rom til å ansette fagarbeidere med ansiennitet eller ufaglærte uten ansiennitet.

Sammensetning

Et annet spennende funn i analysen med tall fra SSB (2019) er sammensetning av barn under ett år. Private barnehager gir tilbud til 1.565 barn og kommunale barnehager gir tilbud til kun 605 barn under ett år. Det gir en andel på omkring 72 prosent av barn under ett år i private barnehager, en skjevfordeling mellom private og kommunale barnehager i forhold til barn som er ett til fem år. Dette er en veldig sårbar alder. Dagens finansieringsordning gir kommunene insentiv til effektiv drift og de har selv ikke et stort tilbud til barn under ett år. Er det fordi foreldre velger små og mellomstore private enheter i større grad når de minste begynner i barnehagen? Er dagens utvikling med større barnehager og barnegrupper i utakt med foreldres egentlige preferanser til de minste barna? Jeg er bekymret for hvilken effekt finansieringsordningen vil få for tilbudet til disse småbarna. De burde vært skjermet for utviklingen i sektoren med større barnegrupper og mer «smarte», fleksible og større enheter. Med dagens finansieringsordning vil flere av de små og mellomstore enhetene være borte om få år.

Ledelse

Besparelser på ledelse er et annet kapittel. Hvordan skaper du nærvær når ledelsen blir fjernere? Myndighetene satser stort på regionale kompetansenettverk som skal koble forskningsfeltet og praksisfeltet og sørge for jevnere og kontinuerlig kvalitetsutvikling med barnehagebasert kompetanseutvikling. Skal slike prosjekter ha varig effekt må de ha støtte fra de som jobber «på gulvet». Da må det tilføres nok midler til ekstra plantid, slik at satsningen ikke går på bekostning av bemanningstettheten. Min oppfattelse er at styrer sin rolle som faglig veileder og personalutvikler er undervurdert i utviklingsarbeidet. Det er ikke nok med å få tid til å gå på kurs og faglige oppdateringer. Det må også være tid til å være til stede for personalet. Når en barnehageeier organiserer bemanning med en forholdsmessig mindre styrerressurs per barn progressivt med størrelsen på barnehagene, så er det noe som skurrer i satsning på personalutvikling og oppfølging av personal, både faglig og personlig. Allerede i 2015 konstaterte Fafo-forskere at store barnehager er mer avhengig av en fast indre organisering og ledelse enn det mindre barnehager er for å lykkes med å skape kvalitet.

Mon tro om vi skyter oss selv i foten i vår iver etter effektivitet og får en rekyl av mistrivsel og høyere sykefravær.

Styrer 

Jeg må si meg enig med OMEP (Verdensorganisasjonen for små barns oppvekst og danning) i deres punkter om styrerressurs og stedlig leder i høringssvar til ny barnehagelov. Det burde vært en fast prosentsats styrerressurs per x antall barn, uansett størrelse på barnehagen, f.eks. 33 prosent stilling per 18 plasser (tradisjonell avdeling) med krav om fysisk tilstedeværelse. Med dagens finansieringsordning og krav til drift som reduserer kostnad til styrerressurs per avdeling dess større enhetene er, så er det ikke rart det lønner seg å bygge stort. Er det kvalitet å satse på mindre ressurs til ledelse når barnehagene skal være en lærende organisasjon?

Institusjonering av småbarn

Hvorfor maser vi så mye når Norge kan slå seg til brystet med at vi kanskje bruker mest penger på barnehager i verden? Vel, nesten alle ville ha ett- og toåringene inn i barnehagen, enten det var for å utjevne sosiale forskjeller eller å gi kvinner en reell mulighet til å gå ut i arbeidslivet mens de har små og sårbare barn. Det er klart det koster penger. I alle fall hvis vi skal ha et «godt tilpasset pedagogisk tilbud» for de aller minste. Hvis vi sammenligner oss med andre land, så er 93 prosent av toåringene og 72 prosent av ettåringene våre i barnehage, mens snittet i OECD er henholdsvis 47 prosent og 34 prosent. Vi er med andre ord et foregangsland i institusjonering av småbarn. Vi går opp ubrutt land der vi har erstattet mors kjærlighet med effektivitet. Hvor er psykologspesialistene med sine tilknytningsteorier i kofferten? Det er både det psykologiske og pedagogiske perspektivet vi må stå inne for når barn i verste fall må vokse opp med flyktige og perifere relasjoner til et ukjent antall voksne og barn. Jeg savner enda mer trøkk i forskning som gir myndighetene konkret tilbakemelding på kvalitet i barnehagen. Hvordan påvirker gruppestørrelse barn? Hva har det å si for barn at barnehagelærere har ubunden tid med kortere vakter eller om barnehageeier tilfører nok ressurser til at de kan ta ut plantid uten at det går på bekostning av bemanningstetthet?

Løsninger

Det finnes løsninger. Nå trenger vi vilje. Slutt å snakk om mangfoldighet og vis oss at dere faktisk mener det. Om dere ikke bryr dere om i hovedsak de mange kvinnelige ildsjeler som har jobbet til alle døgnets timer i flere tiår med å bygge opp sine enkeltstående og unike små og mellomstore barnehager, så bry dere i alle fall om de sårbare småbarna som i hovedsak har sitt tilbud i private barnehager. Gi kommunene mulighet å tenke lengre enn neste års budsjett og forandre finansieringsmodellen NÅ.

Troll eller fe. Speilet henger på veggen.