Hvorfor lager vi store prosjekter når barna skal møte nytt materiale?

Vi hører om forskjellige typer materialer som leire, sand, vann, papir. Dette er bare noen materialer som vi hører om. Hva med barna som utforsker materialet, hvor er de i denne sammenhengen?

Av den grunn vil jeg løfte frem litt om små barnehender mot materialet ull. Vått, tørt. Hvordan kan vi tolke barns uttrykk gjennom møte med materialet? Ikke hva vi barnehagelærer vet om materialet, og alt vi kan lage sammen med barna. Det som er interessant, er hva barna opplever.

La grundige planer

Jeg vil gi dere et eksempel jeg hadde gjennom et studentprosjekt sammen med andre studenter, og teksten min bygger på min erfaring med barns møte med materialet ull.

Jeg og mine medstudenter hadde tenkte godt igjennom hvordan vi skulle presentere dette materialet for barna, og la planer for at barna skulle få best mulig møte med materialet ull. Det kom en gjeng med utålmodige barn, og var så fulle av energi at dem ikke hadde tid til å vente på at vi skulle forklare alt for dem. Barna så mulighetene med én gang med det vi hadde lagt frem, men ikke slik vi hadde planlagt det. De var meget skeptisk til materialet ull i begynnelsen, eller var de skeptiske til konteksten rundt aktiviteten?

Barna fant sin egen måte

Når barna fant bøttene med vann og såpe, var det som de fant sin egen måte å utforske materialet på. De begynte med å bruke føttene, for det å ta på ulla var ikke så interessant, men jo mer de fikk utforske på sin egen måte, jo mer begynte de å ta både på vått og tørr ull.

Her dro de fra hverandre ulla, hengte den opp i trær, lagde boller, bål og sofa. De pratet veldig mye seg imellom om hvordan det kjentes ut, og de ble fort enige i at ulla som var med vann og såpe var den beste å «jobbe» med.

De syntes at tørr ull var spesielt å ta på, da de ikke fikk formet ulla så mye som de fikk når den var vått. De utforsket materialet på en måte jeg ikke var forberedt på, men jeg har en følelse på at barna satt igjen med mye inntrykk når de var ferdige.

De gikk fra å være veldig skeptiske til materialet ull, men når de fikk utforske på sin egen måte, ble materialet ull både spennende, og interessant for dem, og de ville gjerne prøve det igjen ved en annen anledning.

Erfaring gjennom sansing

Mellom barna var det i denne prosessen både mye non-verbal kommunikasjon og verbal kommunikasjon. Noen barn viste tydelig med ansiktsuttrykk av dette var litt ekkelt å ta på, de tok fort på det, lo og sa til hverandre at det var rart å kjenne på.

Hvordan barn viser med hele kroppen sin hvordan de oppfatter nye materialer, er utrolig spennende å se på. «Når barn leker med materialer, skaffer de seg estetiske erfaringer gjennom sansing av materialet og omforming av det» (Fredriksen,2013, s. 15).

Gjennom å observere barna gjennom disse estetiske erfaringer, ser vi hvordan de bruker de små hendene sine, sanser og omformer materielt ull slik som i denne aktiviteten. Vi kan tyde på kroppsspråk til barna hvordan materielt kjennes ut for dem, og det å være lyttende og observant voksen får vi med oss mye mer enn bare det store prosjektet vi hadde planlagt i forkant.

Vær til stede med barna i slike situasjoner!

Hvorfor lager vi store prosjekter?

Så spørsmålet mitt er hvorfor lager vi store prosjekter når barna skal møte nytt materiale? Ja, det er pedagogisk riktig, og slik vi har blitt lært opp siden vi startet vår vei for å bli barnehagelærer. La oss tenke utenfor bøkene og hva som er pedagogisk riktig. Tenke på hva barna vil, hvordan vil de utforske nytt materiale. Hvordan kan vi være lyttende og støttende voksne sammen med barn i dette møtet?

Det er som Hohr, 2005 og Smith, 1982 skriver om estetiske læreprosesser:  «Det er selve prosessen hvor barn eksperimenterer med materialer, som forbinder sanser og begreper, tanker og følelser og fører til oppdagelser av nye muligheter.» Slike prosesser bidrar til en særegen læringsform. Litt forenklet kan vi si at en estetisk læringsprosess er en prosess fra inntrykk til uttrykk (Fredriksen, 2013, s 96).

«Å skape sammen med andre gir erfaringer med kollektive prosesser, og at det man kan skape sammen, ofte er større og annerledes enn det man skaper alene» (Waterhouse, 2016, s 158). I slike prosesser skaper barna sammen med andre, og de tenker større enn dem kan gjøre alene.

Vær med å skape undring i naturen med barna, la magien skje uten penn og papir. Vær til stede!

Referanser:

Fredriksen, B. C. (2013): Begrip med kroppen. Barns erfaringer som grunnlag for all læring. Universitetsforlaget.

Waterhouse, A.-H. L. (2016): I materialenes verden. Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Fagbokforlaget .