Barns motstand – hvem er motstanden en utfordring for?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barns motstand er ikke nødvendigvis noe negativt, selv om det kan oppleves som negativt og utfordrende i en ellers hektisk hverdag. Jeg ønsker å dele noen tanker rundt barns motstand og videre skrive noe om inkludering og medvirkning tilknyttet hvordan barns motstand kan imøtekommes av personalet i barnehagen.

Barns motstand kan oppfattes ulikt, ut i fra hvilken tidligere forståelse den enkelte voksen har av begrepet. Seland (2017, s. 94) velger å definere ordet motstand som det å sette seg i mot eller prøve å hindre motarbeiding, og dermed kan det oppfattes som uønsket eller problematisk atferd av de voksne i barnehagen. Ofte kan personalet oppleve motstanden til barn som problematisk på bakgrunn av flere ting; det ene kan være manglende kunnskap om barns uttrykk, mens det andre kan være manglende vilje til å prøve å forstå hva barnet uttrykker motstand over. Warming (2019, s. 68) hevder at det er barns uttrykk de voksne tolker som barns perspektiver og den voksnes syn på barns perspektiver vil ha betydning for hvordan motstanden blir møtt og forstått.

Ulike uttrykksmåter

Barn kan uttrykke seg verbalt, altså ved å sette ord på sine uttrykk, non-verbalt, ved å bruke blant annet mimikk for å uttrykke seg, eller fysisk, ved å ta i bruk utagerende atferd. Barn er selvstendige individer og dermed vil de uttrykke seg ulikt ut i fra hvordan de opplever ulike situasjoner.

Barns motstand kan oppleves som utfordrende for barnehagelæreren og øvrig personell på bakgrunn av at barnets motstand ofte er et uttrykk for den voksnes rammer. (Øksnes & Samuelsson, 2017, s. 12). På den ene siden kan dette knyttes opp til spørsmålet om hvem som skaper denne motstanden. Er det barnet selv, eller er det personalet som legger opp til at barnet skal yte motstand ut i fra hvilke krav og forventninger barnet får? På en annen side bør personalet reflektere over hva barnet yter motstand over og hvilke korrigeringer personalet bør gjøre for å imøtekomme barnets krav.

Samtidig må det nevnes at barn noen ganger må for deres egen skyld delta i aktiviteter de ikke har en like positiv holdning til. Dette handler om at barn ikke alltid har forutsetningene for å forstå hva som er til deres eget beste og dermed må personalet ta noen avgjørelser som ikke støttes til barnets egne perspektiv (Johansson, 2003, s. 50). Dette kan ses i lys av FN sin barnekonvensjon, artikkel 3 (Forente Nasjoner, 1989) hvor personalet er pålagt å ta alle avgjørelser på bakgrunn av hva som er til det beste for barnet.

Trenger forutsigbarhet

Det er slik at barn sier oftest nei til det som ikke passer at de gjør akkurat der og da, selv om det ligger en forventning fra personalet at barnet skal gjøre det den får beskjed om, når barnet får beskjed (Øksnes & Samuelsson, 2017, s. 70). Dette kan ses i sammenheng med at barnet trenger forutsigbarhet og forberedelse slik at barnet kan til dels avslutte aktiviteten det holder med på egenhånd, fremfor at personalet avslutter aktiviteten brått.

Personalet kan prøve å forstå barnets reaksjon og perspektiv bedre ved å tenke hvordan hen selv ville reagert hvis vedkommende for eksempel hadde hatt en innholdsrik og morsom samling for barna, før hen så fikk beskjed om å gå og dekke på bordet. Jeg personlig ville ha blitt oppgitt og en smule irritert for å ha blitt avbrutt for noe så «lite» som å dekke på et bord. Slik kan det oppleves for barn når en voksen i barnehagen bryter deres lek uten noe forvarsel eller verbal kommunikasjon.

Dette scenarioet kan tolkes på ulike måter; på den ene siden kan personalet innta barnets perspektiv, gå i dialog med barnet og sammen bli enige om hvordan overgangen kan bli bra for både barnet og den voksne. Men samtidig har den voksne alltid et ansvar i relasjonene, og noen ganger er det best å ta avgjørelsen for barnet fordi barnet ikke har forutsetninger for å vite hva som er til det beste i enhver situasjon. Barnet skal inkluderes i barnegruppen og dermed bør avgjørelser tas både ved å ta hensyn til enkeltindividet, men også til barnegruppen i sin helhet.

Hvis et barn utagerer i en slik situasjon så er barnets utagering en utfordring i seg selv for barnet. Kinge (2015, s. 38) hevder at barnet trenger avlastning av den voksne, ikke økt belastning. Samtidig trenger barnet å bli møtt med forståelse av personalet, ikke kritikk. Dermed kan en anerkjennende tilnærming være en mulighet for avlastning og forståelse for barnet som allerede er i en sårbar situasjon ved at barnet blir revet vekk fra noe som er viktig her og nå.

Inkludering

Inkludering er et annet sentralt begrep knyttet til barns motstand. Det er vanskelig å definere inkludering på bakgrunn av at det ikke finnes noe konkret definisjon på hva som menes med å være inkludert (Arnesen, 2012, s. 22). Samtidig forstår jeg inkludering som et fellesskap hvor respekt og deltakelse står høyt.

I rammeplanen for barnehagen (Utdanningsdirektoratet, 2017, s. 40) står det at inkludering blant annet handler om tilrettelegging for sosial deltakelse og at barnehagens innhold må formidles på en slik måte at alle barn kan delta ut fra egne behov og forutsetninger. Dermed har også barn som yter motstand rett på en tilrettelagt hverdag slik at de blir inkludert.

Å inkludere barn i hverdagen kan oppleves som utfordrende, spesielt hvis barnet uttrykker misnøye ovenfor bestemmelser som er foretatt. Da vil det være viktig å anerkjenne barnets følelser og være åpen for at begge parter kan lære av hverandre. Dette kan ses i lys av hvordan man kan skape et inkluderende fellesskap (Arnesen, 2012, s. 19) i barnehagen.

Utfordrende anerkjennelse

Anerkjennelse er et sentralt og velkjent begrep som henger tett sammen med blant annet medvirkning (Palludan, 2013, s. 49). Det kan være utfordrende for personalet å anerkjenne barnet og barnets atferd hvis personalet ikke forstår årsaken til motstanden. Å anerkjenne barn handler i stor grad om å se barnet for den det er samtidig som den voksne godtar og respekterer barnet for dets unike vesen.

Pettersvold og Østrem (2019, s. 14) hevder at hvis personalet skal ha en anerkjennende holdning i møte med barn, betyr det at den voksne må være åpen for at barnets synspunkter kan korrigere deg og dine tanker i samspillet. Dette kan ses i lys av for eksempel et barn som utagerer mot et annet barn i et samspill. Da bør den voksne se forbi utageringen og prøve å forstå hva årsaken til utageringen er og sammen finne en løsning som barnet kan være fortrolig med. Samtidig påpeker Bae (Pettersvold og Østrem, 2019, s. 13) at anerkjennelse ikke er noe du gir, men at anerkjennelse er noe som finner sted. Dermed handler ikke anerkjennelse om at personalet roser et barn i samspillet eller i ulike overgangssituasjoner. Anerkjennelse handler mer om relasjonen den voksne har til barnet og at forholdet de i mellom er likeverdig. I denne sammenheng kan det knyttes til at personalet må se hele barnet og ikke kun atferdsuttrykket.

Muligheter til å delta

Åmot (2012) har forsket på barn med samspillvansker sine muligheter til medvirkning i barnehagen. Artikkelen viser til Landsdown (Åmot, 2012, s. 2) som hevder at barn som ikke har særskilte vansker får medvirke i hverdagen hyppigere enn barn som har særskilte vansker.

Det kan rettes et kritisk blikk mot nettopp dette på bakgrunn av rettigheter barn har, men også hvilke konsekvenser det kan få for barns identitet og selvfølelse i tidlig ung alder. I Lov om barnehager § 3 (Lov om barnehager, 2005) er det stadfestet at barn har rett til medvirkning i barnehagen. Det står at barnet jevnlig skal få muligheten til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet, men det står derimot ikke noe om hvor hyppig barnet skal medvirke. Dermed kan hver enkelt voksen tolke hvor ofte jevnlig betyr.

Samtidig undres jeg over resultatene i forskningen som viser at barn som allerede er sårbare ikke får muligheten til å påvirke barnehagehverdagens aktiviteter i like stor grad som andre barn (Åmot, 2012, s. 2). Jeg tør å påstå at barn som yter motstand, ofte yter motstand over noe de ønsker en endring på. Dermed bør personalet legge til rette for at alle barn skal få medvirke i barnehagen på lik linje, samtidig som personalet bruker sitt faglige skjønn til å vurdere ulike medvirkningssituasjoner. Samtidig er det presisert i FN sin barnekonvensjon, artikkel 12 (Forente Nasjoner, 1989) at barn har rett til å si sin mening og at barnets mening skal tillegges vekt. Dette kan ses i lys av barnets selvhevdelse i samspill med andre barn og voksne, noe som igjen vil føre til at barnet kan inkluderes i barnegruppen ved at personalet gir rom for alle barn, uavhengig av hvilke barn det gjelder.

Barns motstand kan komme til uttrykk på mange ulike måter, men personalet bør tenke over hvorfor motstanden finner sted, og ikke minst; hva kan jeg gjøre annerledes? Ikke nødvendigvis hvilke endringer og korrigeringer barnet bør foreta seg.