Hva er egentlig pedagogikk?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg jobber som pedagog i en privat barnehage i Oslo og har jobbet med barn i 13 år. Som pedagog opplever jeg å være midt i alt det som skjer i barnegruppen, midt i her og nå. Barns hverdag kretser omkring lek, utforskning, opplevelser, iakttagelser og ny læring (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 245). Samtidig kretser deres hverdag omkring de ansatte i barnehagen. Pedagoger og pedagogiske medarbeidere er barnets sentrum, trygghet, inspirasjon og veiledere.

Togsverd og Rothuizen (2015) uttrykker at pedagogen er midt i en ballade, de nevner at: «Balladen spiller på hele spektret: dansen; folkeviser der fortolker livet og bringer en form for orden i livets store spørgsmål […]» (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 246). Når jeg leser dette forstår jeg det som at balladen bygger på alt rundt seg, det vil si tradisjoner, historie, kjærlighet, opplevelser, ønsker, fortid og nåtid, alt som omgir den, det er fragmenter i hverdagen som til sammen skaper en helhet. Denne beskrivelsen er det lett å kjenne seg igjen i.

I likhet med balladen bygger også pedagogikken på alt som omgir den i barnehagen. Den bygger på; tradisjoner, omsorg, glede, sorg, erfaringer, fortid og nåtid. Togsverd & Rothuizen skriver også at pedagogen «[…] orienterer sig på en måde som tager udgangspunkt i at hun er midt i» (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 247). For meg betyr det at pedagogikken fanger opp fragmenter i hverdagen, maler opp en helhetlig tolkning og blir en del av den, her og nå. Som pedagog kreves det også en evne til å kunne vise hensyn, navigere og improvisere for å klare å bevege seg i balladen (Togsverd & Rothuizen, 2015, ss. 249-256).

Midt i balladen med strømmende tårer, sprudlende kjærlighet, eventyrlige stunder, trøst, klemmer og en evig strøm av glede. Slik ser hverdagen i barnehagen ut og pedagoger er eksperter på å tilpasse seg. De er der for alle, alltid. En trøstende arm, en varm klem, snytepapir og ekstra klær.

Pedagogen tenker på hva som må gjøres, hva som har blitt gjort, og hva som skjer, samtidig reflekterer pedagogen omkring hvilken respons som vil gi hvilket utslag i hver enkelt situasjon og tenker nøye igjennom sine beslutninger. På den ene siden er det et barn som trenger hjelp, på den andre siden er det et barn som er lei seg, og samtidig kommer et tredje barn som savner mamma og har behov for omsorg. Alt dette skjer her og nå, det er hverdagen og det er slike situasjoner pedagogen hele tiden skal kunne håndtere, ta vare på, organisere og løse. Akkurat som Togsverd & Rothuizen (2015) skriver, møter pedagogen balladen og beveger seg midt i den, den beskriver både orden og kaos på en gang (Togsverd & Rothuizen, 2015, ss. 246-247). Midt i her og nå, akkurat som pedagogikken i barnehagehverdagen.

Orden og kaos

Det å være pedagog er en form for orden og kaos, et forsøk på å orientere deg selv og dem rundt deg. Togsverd & Rothuizen (2015) sammenligner det med å være en turgåer omgitt av et åpent landskap. Landskapet kan bestå av både barrierer og snarveier.

En erfaren turgåer kombinerer og tar hensyn for eksempel til relevante forhold som vær, vind og tolkning av landskapet (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 247). Ut ifra begrepet her og nå tenker jeg at det er akkurat det pedagogen gjør når et barn har behov for omsorg, for å få trøst eller bare bli sett. Pedagogen benytter seg av sin erfaring og tilbyr omsorg tilpasset hvert unike tilfelle, dette krever tilstedeværelse og tilgjengelighet. For å få til dette må pedagogen fornemme omgivelsene, lese atmosfæren og respondere ut ifra det.

Relatert til Togsverd & Rothuizen (2015), tenker jeg at vær kan sammenlignes med barnets humør, vinden kan sammenlignes med barnets følelse og tolkning av landskap kan sammenlignes med anerkjennelse og respekt for den andre, i dette tilfellet barnet. For å kunne tolke må en kunne være i nuet, og det i sin tur kobles igjen til det å være her og nå. Akkurat som den erfarne turgåeren kan pedagogen orientere seg i landskapet og på denne måten være både orden og uorden på samme tid.

Ren pedagogikk, finnes det?

En annen forestilling om pedagogikk er såkalt ren pedagogikk, fri fra historie, kontekst og kultur. I stedet for å tolke pedagogen som noe midt i balladen, tolkes pedagogikken gjennom planlegging, dokumentasjon og kartlegging (Rømer m.fl., 2011;Rømer m.fl. 2014, her i Togsverd & Rothuizen, 2015. S. 248). Ifølge Togsverd & Rothuizen gir imidlertid ren pedagogikk snarere et bilde av pedagogikken som teknisk og instrumentell. Som Togsverd & Rothuizen (2015) uttrykker, skapes det en pedagogikk med mer fokus på funksjonalitet, resultat og forventning. Det viktige i formidlingen blir å levere et resultat basert på kunnskap og beregninger andre har kommet frem til. Metodene baseres på å gi resultat, basert på tall, forventninger og å nå for eksempel politiske mål (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 248). Det subjektive synet på barn forsvinner, de formes som materialer.

Hva gjør det med pedagogikken, og hva gjør det med barnet? En pedagogikk basert på planer, rette linjer og matematiske termer blir ikke bra pedagogikk.

Kvalifisering, subjektivisering og sosialisering

Ifølge Togsverd & Rothuizen (2015), består pedagogikk av tre dimensjoner: kvalifisering, subjektivering og sosialisering (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 255). Kvalifisering handler om at pedagogen gir barn muligheten til å «[…] tilegner sig viden, færdigheder og dispositioner, som gør dem i stand til at begå sig i verden» (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 255). Videre skriver de at sosialisering handler om «[…]at lære sig at blive en del af et givent fellesskab» (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 255). Det betyr altså at barn lærer seg normer, verdier og den praksisen som skaper fellesskap (2015, s. 255). Subjektivering handler om at pedagogen arbeider med «[…] at skabe pædagogiske rom, hvor der er mulighed for[…]subjektivitetens tilsynekomst» (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 255). Som Togsverd & Rothuizen skriver betyr det altså at barn får mulighet til å være seg selv, at de har rett til å ha en egen stemme, følelser, tanker og idéer.

Ifølge Pettersvold & Østrem (2017), handler pedagogikken også om diskursiv og praktisk kunnskap. Den diskursive kunnskapen er å kunne resonnere, formidle samt veie fordeler og ulemper opp mot hverandre. Den praktiske kunnskapen handler da om å handle situasjonsbestemt (Pettersvold & Østrem, 2017, s. 71).

For å bygge videre på sosialisering, kvalifisering og subjektivering i mitt eget resonnement tenker jeg at dette er tre viktige komponenter for å kunne være midt i balladen. Når jeg tolker «midt i balladen», tenker jeg på balladen som hverdagen. En hverdag består som nevnt av mange små fragmenter som til sammen skaper en helhet, et her og nå. Ett eksempel på en her og nå-situasjon kan være et barn som ikke vil gå inn med de andre barna. Da må pedagogen benytte seg av sosialisering, ettersom barnet er en del av en gruppe som skal inn. Samtidig må pedagogen forholde seg til subjektivering, ettersom barnet faktisk har rett til sin egen stemme og sin egen opplevelse. Her kommer også kvalifiseringen inn, for et barn trenger kunnskap omkring det å te seg i verden og ferdigheter til å kunne tilpasse seg sine omgivelser. Til slutt kommer også den praktiske kunnskapen inn, for som Pettersvold & Østrem (2017) skriver, er praktisk kunnskap evnen til å handle situasjonsbestemt og pedagogens oppgave er å forstå barnets perspektiv der og da, samtidig som man inkluderer barnet i fellesskapet uten å definere eller krenke barnet. Det igjen er en del av den diskursive kunnskapen ettersom pedagogen bør kunne resonnere og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre ut ifra det som er best i den pågående situasjonen, det vil si her og nå (Pettersvold & Østrem, 2017, s. 76).

I slike situasjoner må den voksne være åpen for barnets opplevelse og tanke, uten å umiddelbart dømme og evaluere. Det igjen bidrar til at det er pedagogens mot til å være her og nå som definerer den pedagogiske relasjonen, ikke at pedagogen er den som er overlegen og vet best (Togsverd & Rothuizen, 2015, s. 253). Ifølge Togsverd og Rothuizen er det da en forutsetning at pedagogen ser bort ifra en direkte vurdering av situasjonen og våger å slippe kontrollen (Togsverd & Rothuizen, 2015, ss. 252-253). Akkurat som Togsverd og Rothuizen (2015) skriver, må pedagogen kunne navigere og improvisere i den uavklarte relasjonen, som igjen er en del av praktisk fornuft og pedagogisk takt. Pedagogisk takt innebærer å se hvordan situasjonen kan oppleves av barnet, samtidig som barnet får mulighet til å både utfordre og bli utfordret av dem rundt seg (Togsverd & Rothuizen, 2015, ss. 256-257). En forutsetning for at barnet skal våge å utfordre er jo en pedagog som selv våger å bli utfordret, og det er igjen en viktig del i det å våge å være her og nå, i situasjonen som skjer akkurat nå, og faktisk slippe kontrollen.

Avslutning

Pedagogikk kan altså beskrives på ulike måter. Men pedagogikk basert på dokumentasjon, tall og kartlegging, kan det virkelig kalles pedagogikk? Nei, det tror jeg ikke.

Pedagogikk er mer enn det. Evnen til å kunne være her og nå, lytte til hva barnet har å si og faktisk våge å slippe taket, er viktig. Det er dessuten betydningsfullt og avgjørende for hvordan vi tolker og hjelper barn til å utvikle sitt fulle potensial. Vår fremtid er avhengig av reflekterende, selvstendige og kompetente voksne, ikke lite selvstendige og ukritiske individer. Derfor er tenkemåten om at pedagogikk tar utgangspunkt i alt rundt oss, viktig.

Altså trengs det pedagogikk og pedagoger som åpner opp for uforutsigbarhet, som er fleksible og kompetente nok til å våge å bryte gamle normer, verdier og fastsatte rammer. Og som våger å stå midt i balladen.

Er du også en pedagog som befinner deg midt i balladen? Da er det bare å begynne å synge!