Barnehager i møte med flerspråklige barn og foreldre

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

PI norske barnehager er det vanlig at ett eller flere barn har et annet språk og en annen kultur hjemme enn det de møter i barnehagen.

Å begynne i barnehagen kan oppleves som vanskelig for mange barn; i barnehagen kan det være mye som er ukjent, f.eks. nye personer, nytt språk og et ukjent miljø. Noen barn kan reagere på dette med passivitet, mens andre kan reagere med uro og frustrasjon, andre mestrer det helt fint.

Mange mener det viktigste for barn som ikke har norsk som førstespråk, er at de bare skal lære norsk fordi «de skal jo gå i norsk skole». Det er også en del foreldre som mener dette, og ofte prøver de å snakke norsk med barna hjemme selv om de behersker norsk i begrenset grad. De foreldrene jeg har møtt som har denne holdningen, ønsker at barna skal klare seg bra i norsk skole og tenker at språkkunnskapene er viktige.

Om forfatteren:

Finnborg Scheving er seniorrådgiver i Statped sørøst.

Hun arbeider med utredning av barn med sammensatte funksjonsvansker der kognitive ferdigheter, kommunikasjon, og språkvansker er vesentlige.

Hun har spesiell kompetanse innenfor områdene flerspråklige barn, tilrettelegging av læring og spesialpedagogiske tiltak.

At barna skal lære seg norsk så fort som mulig, formidles ofte også til foreldrene i media og ved start i barnehagen, uten at barnets tidligere erfaringer med språk og kuskaper blir verdsatt. Barnehagen har en unik mulighet til å samarbeide med flerspråklige familier, og gjennom det bidra til trygghet og bedre læring og utvikling for barnet. Dette gir også store muligheter for nysgjerrighet, utforskning og en meningsfull pedagogikk. Det er en stor og spennende oppgave for styrer og barnehagelærerne å lage pedagogisk plan og å finne metoder som både ivaretar det enkelte barn, men også blir til en meningsfull pedagogisk praksis for hele barnegruppen.

Jeg vil i denne artikkelen gi noen eksempler på hvordan barnehagelærere kan imøtekomme det enkelte barns behov, samt ivareta hele barnegruppen med bevisst arbeid med flerspråklige familier og barn.

Gode rutiner for oppstart og samarbeid med foresatte

Rutiner for inntak og oppfølging av flerspråklige barn som har fått plass i barnehagen kan være avgjørende for at barnet trives og utvikler seg.

Kommunens søknadsskjema må innhente den informasjonen som er nødvendig for at styrer i barnehagen har de opplysningene som trengs for å kunne forberede en god start. Det kan være nyttig å vite hvilke språk foresatte snakker, hvilke språk barnet behersker, og botid i landet, samt om det er behov for tolk. Ut fra opplysningene kan styrer og ansvarlige barnehagelærere forberede den første kontakten med familien og planlegge starten.

I et prosjekt mellom Frogn kommune og Statped ble det gjort erfaringer med rutiner og oppfølging som skulle imøtekomme barnets behov ved barnehagestart. Samtidig skulle det hjelpe barnehagelærere å tidlig oppdage om barnet trengte ekstra oppfølging og eventuelt hadde spesialpedagogiske behov. Blant fokusområdene var hvilke opplysninger som det var viktig at kom frem av søknadsskjemaene.

I prosjektet ble foreldrene tilbudt en samtale i eget hjem når barnet hadde fått barnehageplass, altså før barnet begynte i barnehagen. Målet med denne samtalen var å få foresatte til å fortelle om barnet, erfaringer og bakgrunn, ønsker og behov de hadde for barnehagestart og eventuelt annet de var opptatt av. Samtalen ble fulgt opp med enda en samtale i barnehagen kort tid etter oppstart, og en tredje samtale ble gjennomført da barnet hadde vært i barnehagen en stund (ca. 6 måneder).

I den andre samtalen ble barnehagens pedagogikk presentert og det ble blant annet snakket om daglige aktiviteter, og hva som var målet med dem. For å støtte forståelsen av hva og hvordan det ble jobbet i barnehagen, ble det vist bilder fra ulike aktiviteter. Etter at barnet hadde vært i barnehagen en stund ble den tredje samtalen gjennomført (ofte inngikk det i ordinær foreldresamtale); det ble snakket om hvordan oppstart for barnet hadde vært, foreldrenes opplevelse av barnets trivsel og veien videre (se samtaleskjema i Egeberg og Scheving, 2018). I samtalene ble det vektlagt at det skulle være dialog, der foreldrene opplevde seg viktige for sine barn og som samarbeidspartnere til barnehagen.

Erfaringen fra prosjektet viste at foreldrene opplevde trygghet ved oppstart og at de kunne være en bedre støtte for barna, samt at de opplevde at det ble lagt godt grunnlag for videre samarbeid. Der foreldrene ikke hadde tilstrekkelige norskkunnskaper ble det foretrukket å benytte tolk. Pedagogene mente de fikk nyttig og god informasjon om barnas erfaringer, deltakelse i samspill, kommunikasjon, lek og andre aktiviteter, samt hvor barnet var i sin utvikling av sine språk.

Evalueringen viste at pedagogene opplevde det positivt å treffe barnet og familien hjemme før de kom i barnehagen og at de snakket om andre tema med foresatte enn de pleide. Erfaringen med samtalene gjorde at de ønsket å gjennomføre denne type samtaler med alle barn som skulle starte i barnehagen, ikke bare de flerspråklige.

Barnehagestart som gjennomføres på denne måten gir pedagogene mulighet til å bli kjent med barnet og foresatte før de starter i barnehagen, og slik kan de få god dialog om barnets erfaringer, språkkompetanse, vaner og interesser i lek. På denne måten kan pedagogene tilpasse de pedagogiske planene med utgangspunkt i barnegruppens behov og ta hensyn til alle barna i gruppen. Hvordan det skal tilrettelegges for oppfølging av barnets utvikling av sitt førstespråk, muligheter for å delta aktivt i barnehagens aktiviteter, og læring av norsk vil være en del av denne planen. At foresatte og pedagogene sammen tar ansvar for barnets læring og inkludering i barnegruppen, vil også skape trygghet hos foreldrene. Hvis foreldrene er bekymret for barnets utvikling eller at barna har spesielle behov kan det komme frem tidlig og tas med i videre planlegging og oppfølging.

Å vokse opp med flere språk

Barn som vokser opp i en familie med flerkulturell bakgrunn vil fra det er født tilegne seg måter å forstå verden på, vaner og språk som henger sammen med den kulturen foreldrene representerer.

Noen barn vokser opp med foreldre som har hver sin kultur og hvert sitt førstespråk, og som snakker sammen på et tredjespråk, og i tillegg forholder seg til norsk. Barn har mulighet for å lære seg mange språk. Hvor godt barnet lærer språkene avhenger ofte av kvaliteten av formidling på de enkelte språkene. Selv om barna kan ha spesialpedagogiske behov og forsinket språkutvikling trenger det ikke nødvendigvis å hindre læring av flere språk, men derimot kan barnet ha fordeler av å lære flere enn ett språk (Grosjean, 2017). Det kan være forskjell på hvilken kompetanse barnet har i de forskjellige språkene, avhengig av ulike opplevelser og samvær med de som snakker språkene. Det kan også være forskjell på hvor mye barnet forstår i forhold til hvor mye barnet kan utrykke seg på hvert språk.

Hvordan barnehagen tilrettelegger for å støtte alle språkene barnet forstår og snakker, bidrar til å styrke eller svekke barnets språkkompetanse. Bevisst språkpedagogikk som støtter barnas muligheter til å dra nytte av sin flerspråklige kompetanse og erfaringer øker læringsmuligheter for alle i barnehagen.

Relasjon og trygghet støtter kommunikasjon og læring av språk

For å lære et andrespråk er det en fordel at barnet har et sterkt førstespråk, men det er ikke en forutsetning.

En viktig faktor er at de voksne viser genuin interesse for barnet meningsfull kommunikasjon med barnet. Barnets tillit til den voksne bygges gjennom trygt samvær, god dialog og samspill. Dialogen kan både foregå ikke-verbalt (smil, øyekontakt, sitte ved siden av, vise interesse for det barnet holder på med, vise hvordan det skal gjøre) og verbalt.

Eksempel på samspill på barnets premisser:

Eksempelet baserer seg på observasjon av en to år gammel gutt som har vært ca. to måneder i barnehagen. Ifølge foreldrene snakker han lite på førstespråket. Han dytter og tar det han vil fra de andre barna, er avvisende i kroppsspråket og sier flere ganger «nei» når noen henvender seg til ham.

Han avviser henvendelser fra voksne og holder heller på med sitt. Han er mye rundt fra det ene til det andre, høyt og lavt.

Jeg observerer hva gutten gjør, smiler og kommenterer forsiktig det han holder på med. Alle skal spise og sitter ved bordet. Han viser glede når han får en tallerken med pasta, poteter og saus foran seg. Jeg sitter ved siden av ham ved bordet og svarer hans smil med smil, samt kommenterer maten på tallerkenen. Gutten ser på meg noen ganger mens han spiser. Når han er ferdig med potetene spør jeg om han vil ha mer og han nikker. Når han får poteter på tallerkenen, sier han «doby» og peker på tallerkenen. Jeg gjentar det han sier og peker på det han har på tallerkenen. Dette gjentar vi noen ganger og gutten smiler. Han går fra bordet og jeg går sammen med ham. Han setter seg i sofaen med en bok, og jeg setter meg ved siden av ham. Han reiser seg med en gang, kaster boka og setter seg opp på et bord der det står leker som han dytter ned. Jeg setter meg ved siden av ham på bordkanten uten å kommentere det han gjør. Han begynner å dunke føttene i bordet og peker for å vise at jeg skal gjøre det samme. Han viser glede og sparker med føttene i bordet, jeg hermer etter ham. Han går ned fra bordet og ser på meg som følger etter. Han tar en bil og vi kjører hver vår bil en stund før han skal ut. Han ser på meg og jeg går sammen med ham ut i garderoben.

Erfaringer og læring

Foreldrenes fortellinger om barnets erfaringer, kunnskaper, hva barnet er interessert i og hvordan barnet kommuniserer kan brukes i møte med det enkelte barn, men kompetansen til de enkelte barna må også ivaretas i barnegruppen.

Flere studier viser at når barn stilles overfor noe nytt, som en ny læringssituasjon, bruker de tidligere erfaringer for å forstå det nye (Harju-Luukkainen og Kultti, 2018). Derfor må barnehagelæreren kjenne til barnets erfaringer, kunnskaper, språk og kompetanse, og bruke det for å tilrettelegge. Fokus er ikke bare på hva barnet lærer i ulike situasjoner, men også hvordan det kan bruke det som er lært i andre læringssituasjoner (Scheving, 2011).

Eksempel: Barnets foresatte forteller at datteren, som har lite språk, liker å danse. I barnehagen starter hun ofte med dansing alene når hun hører musikk. Voksne og barn klapper for jenta og synes dette er morsomt.

Etter hvert starter barnehagelæreren med en liten dansegruppe, der barna leker gruppeleker og danser og synger norske barnesanger. Barnet viser at hun liker å delta og er mer verbalt aktiv. Barnets far deltar i dansegruppen noen ganger og lærer barna sanger og dans fra deres kultur. Dette blir en ettertraktet aktivitet og flere foreldre ønsker å bidra med sine erfaringer og kunnskaper, noe som bidrar til nye erfaringer i barnegruppen, og inkludering av alle barna og foreldrene.

Kommunikasjon læres

Barn som vokser opp i en annen kommunikasjonskultur enn den som er vanlig i barnehagen kan, i tillegg til å ikke forstå språket, streve med å tilegne seg måter å kommunisere på. Det kan være hvordan man tar kontakt med voksne og barn, vite hva de skal si, og hvordan de skal oppføre seg. Når barnet starter i barnehagen vil det derfor være viktig at det får god tilrettelegging og hjelp, og at det raskt får mulighet til å lære hva som forventes og hvordan det skal formidle sine behov.

Barnet trenger å lære de nødvendige språkferdighetene for å kunne formidle det det vil si. Barnet vil derfor ha nytte av å høre at ordene blir brukt i den konteksten som støtter ordene. Når man står ved vasken, er det hensiktsmessig å snakke om å vaske hender; man kan bruke ord som skitten, såpe, vann, håndklede, tørke, ren. Barn som bruker andre former for kommunikasjon vil på samme måte ha behov for tilrettelegging ved bruk av tegn til tale, bilder, PC-symboler, kommunikasjonshjelpemidler og liknende. Her må også det flerspråklige perspektivet være med.

Ha forventninger om at barnet ordsetter på sitt språk, gjenta det barnet sier og utforske språkene sammen og få mange anledninger til å bruk og gjentakelser.

Flerspråklig personale

Hvis pedagogisk leder eller noen i personalet snakker barnets språk kan det bygge opp språkferdigheter på både førstespråket og på norsk og bygges meningsfulle broer mellom disse.

Måten dette gjøres på må planlegges godt, i tillegg må det ha klare målsetninger som kan evalueres. Forståelse og læring av nytt språk kan gjøres ved at det som skal skje, prates om med barnet på førstespråket før det blir med i aktiviteten. Skal man lese bøker i barnehagen, kan disse prates om og leses på førstespråket før de leses på norsk. Man kan også bruke bilder som utgangspunkt for å snakke om hendelser før barnet deltar i dem.

Hvis det er flere barn med samme språk i barnehagen, og en av de ansatte behersker dette språket, kan det etableres smågrupper f.eks. en gang i uken der det prates på førstespråket om det barna er opptatt av, turer de skal på, bøker som skal leses, og barna kan leke og dramatisere det de har lest om. Det er avgjørende at voksne snakker med barnet på en forståelig måte og tilpasser språket sitt til barnets alder og forutsetninger.

Dersom det ikke er noen i personalet som snakker barnets språk, kan barnets foreldre involveres i språkarbeidet. Sammen med foreldrene kan barnehagelæreren snakke om hva som skal skje (gjerne med bilder som støtte), og hjemme kan foreldrene snakke om det med barnet i tillegg til å lese eller prate om bøker som skal leses i barnehagen.

Smågrupper som læringsarena

Mye tyder på at barn tilegner seg flere kunnskaper, samspill og språk i smågrupper hvor de lettere får være aktive deltakere. Vi vet også at barn lærer mye av hverandre.

Hvis barn skal lære seg noe om seg selv og verden, lek, samspill og språkferdigheter, vil det være mer hensiktsmessig å ha barn med forskjellig lek- og språkkompetanse i samme gruppe. Innholdet må være tilpasset barna og den voksne må være den som støtter og hjelper med formidling sammen med barna.

Lek, læring og vennskap

For at barnet skal trives og oppleve mening med innholdet i barnehagen, er det av avgjørende betydning at det får delta i lek og opplever vennskap med andre barn.

Samspill i lek er av stor betydning for en allsidig utvikling. Barn som begynner i barnehagen uten særlig erfaring med lek med andre barn, trenger ofte hjelp i starten for å lære seg hva det skal gjøre og hvordan det skal bruke sine lekeferdigheter.

Min erfaring fra observasjoner i barnehager tilsier at man forventer at barna kan kunsten å leke og å komme inn i andre barns lek. Barna som ikke behersker språket og lekens regler, blir ofte observatører av andres lek og de voksne oppfatter ikke at de kan trenge hjelp. I mine samtaler med voksne uttrykker de at de ikke vet hva de skal gjøre og at man ikke kan tvinge barn til å leke med dem de ikke vil leke med.

Ved at de voksne i barnehagen er tydelige på hva de vil ha mer av og hva de ikke aksepterer, kan barn få tidlige erfaringer med hvilken atferd som kan gi positive ringvirkninger (Lund, 2014). For å få delta i lek kan barnets sosiale kompetanse være av stor betydning, men sosial kompetanse kan også utvikles gjennom deltakelse i lek.

Voksnes rolle i lek

Voksne kan selv ta initiativ til å sette i gang lek basert på interesser og erfaringer det enkelte barnet har, og på denne måten invitere andre barn inn i leken. Barna kan også ha ideer til lek, men trenger hjelp og støtte til å få formidlet sine erfaringer og hva det tenker for å få andre med i leken.

Det er av betydning at barnet raskt lærer å delta i lek med andre barn og blir en del av barnegruppen. Barn som ikke får hjelp til å lære disse sosiale ferdighetene når de starter i barnehagen, kan miste muligheter for verdifull læring og relasjonsbygging som kan ha stor betydning for deres utvikling og deltakelse i samvær med andre barn.

Barn med andre eller begrensede erfaringer fra lek med mange barn kan også trenge støtte fra voksne. De voksne bør være gode eksempler når konflikter mellom barna skal løses da dette skaper trygghet, og kan gi viktig lærdom med hensyn til det å forstå egne og andres følelser. Barn som ikke har mulighet til å formidle sine ønsker og behov slik det forventes, utsettes for stort psykisk press og kan komme inn i en dårlig læringssirkel. Dette kan være en særlig utfordring for barn som har begrensede erfaringer og ferdigheter når det kommer til å utrykke seg på norsk. Uhensiktsmessige handlinger kan tolkes feil og barnet kan bli utstøtt og sett på som uønsket i lek.

I begynnelsen må derfor barnehagelæreren straks etablere gode rutiner og bevissthet rundt tiltak som personalet kan iverksette for å støtte barnet i slike situasjoner. Det innebærer å hjelpe barna til å utvikle evnen til å ta andres perspektiv, samt forstå at andre kan oppfatte situasjonen og virkeligheten annerledes enn en selv.

På samme måte kan det sammen med barnet reflekteres over lekesituasjoner som gav gode opplevelser av samspill og lek. Her er det viktig å aktivt bruke dialog med barnet; man kan snakke om hva barnet tenker om konkrete erfaringer og ting som har skjedd. Fokuset bør være på mestring, å snakke om det barnet selv ønsker å oppnå og får til, og å få barnet til å reflektere over muligheter og utfordringer. En lydhør voksen kan med forståelse og dialog hjelpe barnet til å reflektere og sette ord på tankene sine både ved bruk av sitt førstespråk og derfra sette norske ord og begreper på det barnet vil formidle. Blir dette gjort på en lystbetont måte kan det bli en god mulighet til å lære språk og sosial kompetanse.

Samarbeid med foresatte er også en god mulighet for å få tak i barnets opplevelser og erfaringer fra slike hendelser.

Sammendrag

I artikkelen ønsker jeg å inspirere ledere og barnehagepedagoger til å tenke kreativt i arbeid med flerspråklige barn og familier.

Rammeplanen for barnehagene sier klart at både samarbeid med familien, barnets kultur og språk skal være en berikelse for det pedagogiske arbeidet i barnehagen, samt at tidlig innsats og inkludering skal vektlegges. Flerspråklige foreldre er en stor og sammensatt gruppe, og de kan ha variert erfaring i det norske samfunnet når de har barn som skal starte i barnehagen.

I mitt arbeid treffer jeg mange styrere og barnehagelærere som føler seg utrygge på hvordan de skal møte flerspråklige foreldre og barn. Manglende ferdigheter i norsk, samt lite interesse for det som foregår i barnehagen blir ofte trukket frem som noe de er utrygge på. Barnehagene kan ikke møte foreldrene med holdninger om at det kun er foreldrene og barna som skal tilpasse seg. Det er klare føringer på at det er barnehagen som skal tilpasse tilbudet for barna og at samarbeid med foreldrene skal vektlegges. Hver og én av barna som starter i barnehagen har med seg erfaringer, språk og kunnskaper, og dette må brukes for å planlegge det pedagogiske arbeidet både for det enkelte barn og for hele barnegruppen.

Prosjektet i Frogn kommune, som ble nevnt tidligere i artikkelen, gav tankevekkende og gode erfaringer rundt hvordan styrere og barnehagelærere kan jobbe for en god barnehagestart og oppfølging, men også hvor viktig dette samarbeidet er for foreldrene. Kultur og kommunikasjon henger tett sammen, og derfor er det viktig å ikke tenke kun språk, men også ha fokus på forutsetningene barnet har for å kunne bruke språket i deltakelse og lek, og til å få seg venner. Når vi skal lære noe nytt må vi bygge på det vi kan fra før, enten vi kan mye eller lite.

Tenk på et lite barn som fødes. Det fødes ikke med blanke ark, for det kan puste, sanse, røre på seg og har atferd som inviterer til kommunikasjon og samspill. For å utvikle seg, begynner barnet å utforske og bygge videre på de ferdighetene det har, sammen med andre.

Det samme gjelder barn som begynner i barnehagen; de kan mye fra før av, og dette må vi etterspørre og legge til rette for at de kan bruke. Dersom barna ikke kan det vi vil at de skal kunne, må vi legge til rette for pedagogikk som styrker og støtter det de kan, og bygger videre på barnets erfaringer i lek og sosialt fellesskap.