Barnefri - stjeler tid

I tiden med de minste, er alt på deres premisser. Det medfører at vi leverer i barnehagen for å tenke på oss selv. Det stjeler tid med barna.

Vi kunne like gjerne sagt til barna våre: «I dag har jeg fri. Jeg skal vaske huset og ta noen telefoner. Vil du være med meg eller vil du gå i barnehagen?» Isteden hører vi oss selv si: «Ja, jeg har fri. Men det er bedre at du går i barnehagen. Der venter alle barna på deg og så blir det ikke så kjedelig.»

Vi kjenner kanskje et stikk av dårlig samvittighet, men vi gjennomfører likevel. For det er deilig å ha tid uten de minste. Vi kan slappe av, lese en god bok. Vi kan ta en lang telefonsamtale, se TV eller sove litt. Vi kan dra på shopping, ta en tur i skogen og trene. Tenke på oss selv. Senke skuldrene litt. Det er godt.

• Les også: Danmark: Foreldre tar ferie, men holder barna i barnehagen

En undersøkelse gjort i 650 barnehager, viser at 44,6 prosent av oss har brukt foreldrepermisjonen til annet enn å være sammen med barna våre. Vi leverer barna i barnehagen i fødselspermisjonen (barnehage.no). Det er ingen regler som tilsier at vi ikke kan gjøre det. Det er i tillegg blitt vanlig å levere storesøsken i barnehage, selv om vi er hjemme og har permisjon med baby. Noen har barnefri en gang i uken, andre bruker deler av ferier. Noen kjøper Au Pair, andre har aldri barnefri.

At vi leverer barna i barnehagen når vi selv har fri, viser hvor stor tillit vi har til barnehagen. Vi stoler på og liker barnehagen. I barnehagen er alt på barnas premisser. Der får barna lekt og perlet, mens vi jobber. Men vi leverer også for å vaske hus, pusse opp, handle mat og gjøre ting for egen del. Vi sier vi får mer tid med barna våre. Den logiske bristen er åpenbar. Vi får mindre tid med barna våre. Det vi får, er mer tid der barna kan være i sentrum.

Jeg husker jeg som barn leste om Albert Åberg sin pappa - som satt bak avisen, røyket pipe og fraværende sa: «Ja, Albert …» Det er så lenge siden. Sånn er ikke vi. Vi er mer som barnas lekekamerater. Vi vil ta igjen det tapte, etter lange dager fra hverandre. Vi gjør alt for barna, i tiden med dem. Å be barna gå og leke selv, kjennes som en stor avvisning. For ikke å snakke om hva det kan sette i gang. Raserianfall? Tårer og trass? Det er bedre å leke litt til.

Å sette barna i sentrum, er vi opptatt av. Vi spiser maten barna vil ha. Vi ser de samme barnefilmene, igjen og igjen. Vi leker, kjører og legger til rette. Eksperter sier det går bra med barna våre hvis vi gir dem nok oppmerksomhet og kjærlighet. Men hva er egentlig nok? Og hvordan kan vi være sikre på at barna har fått nok?

Tidsbruksundersøkelser fra SSB viser at par med førskolebarn leker med barna sine i 26 minutter daglig. Det er ganske mye. Vi har jo mye annet vi skal i tiden med de minste også. Vi skal kle på, spise, lese høyt, vi skal hente og bringe. De fleste av oss har kanskje begynt å kjede seg i løpet av 26 minutter over Duplo eller dukker. Vi multitasker med mobilen, blir litt fjerne - intensiteten forsvinner. Barna våre merker at vi ikke er helt til stede. De maser om mer. Det er en uheldig sirkel.

Å avslutte leken kan være vanskelig. Det sitter langt inne å si: «Nå vil jeg ikke leke mer». Det kan føre til protester. Tiden sammen blir mindre hyggelig. Det vil vi ikke. Vi vil kose oss i tiden med barna våre. Selv i perioder der vi er ivrige curlingforeldre, styres vi av et inderlig ønske om å nyte tiden med de minste. Vi unngår konflikter, for å ha det fint. Det fungerer. En stund. Så blir det bare slitsomt.

I boken min «Tiden med barn» kaller jeg det intensiverte nærværet med barna våre for sosial stund. Sosial stund er gylne øyeblikk da vi er sammen med barna, om det samme. Sosial stund kan være å leke at sengen er en båt: «Båten kjører nå, hvem vil være med?». Det kan være en god samtale. Sosial stund er som et kjærlig lim mellom de voksne og barna. Det er det viktigste og fineste vi har med barna våre. Men få voksne vil bare leke. Derfor bør den sosiale stunden, nettopp være en stund. Vi må gi oss mens leken er god, bokstavelig talt.

• Les også: - Ta voksentiden tilbake!
• Les også: - Omfavn barndommen!

For førskolebarna, kan tid med husarbeid hjelpe oss ut av leken og over i en annen hyggelig og felles aktivitet: «Det var fint med en tur med båten. Nå må vi henge opp en vask. Få se om du klarer å løfte ut alt tøyet?». Hvis vi er positive og inkluderende, kan vi få dekket noen av våre behov - i tiden med barna. Da trenger vi ikke vente til barna har lagt seg eller til vi har barnefri med å løse familiens mange oppgaver. Vi kan ta med barna og handle. Vi kan lage middag og vaske, sammen.

Tenk om vi klarte å skape en familiesfære der alles behov ble dekket. Vi kan forbedre oss. 54 prosent av barn mellom 9- 15 år, bidrar ikke med husarbeid (SSB tidsbruksundersøkelser). Det finnes ingen studier om de minste barna. Antakelig bidrar enda færre. Her mister vi mye. Dersom vi gjør husarbeid sammen med barna, kan vi redusere behovet for barnefri. Vi kan ta med barna på våre sysler. De minste vil det. Gjerne. Det gir dem følelsen av å trengs, på ordentlig.

Dersom vi i tillegg legger inn tid der barna kan leke selv, kan vi ta en telefon selv om de minste barna er våkne. Vi kan la oss inspirere av pappaen til Albert Åberg og tørre å si: «Nå har vi lekt og laget mat, nå kan du leke litt selv». Vi trenger ikke stille opp på barnas premisser hele tiden. Med enkle grep kan vi få dekket noen av behovene våre, i tiden med barn. Kanskje det medfører at barna også får en fridag, i ny og ne. Sammen med oss.

Min venninne sukker: Jeg gleder meg til i morgen. Da skal jeg ha barnefri. Det har vært så slitsomt i helgen. Sønnen på tre år, sender et skrått blikk bort på henne, uten at hun merker det. Et usikkert, vagt blikk - ut i intet. Vi kan tro vi klarer å lure barna. Det gjør vi ikke. De eneste vi kanskje lurer, er oss selv.

• Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet i 2015. Den er gjengitt her med forfatterens tillatelse - etter at hun selv delte den som et innlegg i debatten om foreldre, barnehage og ferie på Facebook-siden til barnehage.no mandag.