«Grenser er trygghet»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har akkurat fullført en foreldresamtale hvor grenser igjen var en stor del av temaet. Jeg går tilbake til avdelingen og blir spurt på lik linje som foreldrene av mine kollegaer: Hvordan skal man sette en grense? Som ivaretar barnets selvfølelse? Finnes det en rett måte å gjøre dette på?

Selv undret jeg meg over disse tingene da jeg tok høyskoleutdanningen. Jeg gledet meg til at de ledende hodene på fagfeltet endelig skulle forklare meg og mine medstudenter dette. Jeg ventet og ventet. Grensesetting ble nevnt flere ganger, da synonymt med trygghet. Det som aldri kom, var forklaringen på hvordan.

Det dannet grunnlaget for bacheloren min. Jeg anser meg selv på ingen måte utlært på området, ei heller en ekspert, men jeg fant en del kloke hoder som hadde litt å si på området. Ting som kan være godt for alle som jobber i barnehage å ha med seg i sekken, samt foreldre.

For hvem husker ikke den grensen som ble satt som skikkelig svei? Hvor du følte deg dum, bitteliten, og helt tilsidesatt. Ubehagelig.

Med slike erfaringer har man jo ikke lyst til å sette grenser for sine egne barn. Hvem ønsker vel å få noen andre til å føle det slik?

Det jeg kan fortelle deg, er at det finnes måter å sette grenser på som ikke tråkker på barns selvfølelse.

Som med alle følelser, er det viktig å bli anerkjent. «Jeg ser du blir sint når du ikke får ta bilen til Johan. Jeg forstår at du har lyst på den, men nå bruker Johan den. Vi kan finne en annen bil, eventuelt vente til Johan er ferdig, men bilen får du ikke nå.»

- Anerkjenn barnets følelse.

- Vær tydelig i grensesettingen.

- Gi barnet alternativer.

- Tål barnets utagering, men vik ikke fra grensen du allerede har satt.

Høres lett ut i skriftlig form, ikke sant?

Jeg kan love deg at det blir mer utfordrende i det virkelige liv, og slik skal det være. Følelser og grenser er vanskelig, men livsviktig. Hvordan ellers vite hvordan man skal være et menneske sammen med andre?

Vi kan ikke la Agnes ta bilen fra Johan bare fordi vi synes det er ubehagelig å sette grensen. Da lærer jo Agnes at «jeg kan bare ta ting jeg». Det har jo ingen konsekvens. Eventuelt når Agnes først får en grense satt, så blir hun så lei seg at hun sliter med å bygge seg selv opp igjen. Desto verre blir det hvis grensen ikke er satt på en god måte. Da får man barn som vokser opp, blir voksen og vegrer seg for å sette grenser overfor sine barn. En skikkelig dårlig sirkel.

Grenser er trygghet. Det er trygge rammer som forteller oss hva som er greit og ikke greit. Det hjelper oss å navigere i verden samt vise verden hva som er viktig for oss.

Så kjære kollegaer og foreldre, vær ikke redd for grenser, men sett dem på en måte som ivaretar barnets selvfølelse.

Ønsker du å lese mer om temaet anbefaler jeg boken Du og barnet av Anne-Lise Løvlie Schibbye & Elisabeth Løvlie. Eventuelt Relasjoner – som jeg møter meg selv, slik møter jeg også andre av Herdis Palsdottir.