Det sa den svenske statsviteren Kristina Henkel da hun holdt foredraget «Store gutter gråter også! – Ut med stereotypier, inn med muligheter» på konferansen Nordiske Impulser.
Henkel er en av Sveriges første likestillingskonsulenter og driver til daglig organisasjonen Olika, som startet som et barnebokforlag for 12 år siden. I dag er Olika blitt en plattform for forandring som blant annet jobber med å kurse pedagoger for å på ulike måter skape likestilling og inkludering.
– Grunntanken i alt vi gjør er at vi vil gi barn og unge nye forbilder. Det gjør vi gjennom det vi kaller for «å inkludere gjennom å normalisere», sa hun under foredraget.
Det handler blant annet om å lage fortellinger om barn som har to mammaer eller gutter som liker å gå i kjole, men der dette ikke er hovedtema for fortellingene, bare en naturlig del av bakgrunnshistorien.
«Gutter bare bråker og forstyrrer»
Sammen med Marie Tomicic har Henkel skrevet boka «Gi barna 100 muligheter i stedet for 2».
Under foredraget trakk hun frem flere utsagn de kom over under arbeidet med boka, deriblant:
Sønnen min var venn med både jenter og gutter i barnehagen. Men når han ble omtrent tre år sluttet jenter og gutter å leke sammen. Og det virket ikke som om noen syntes det var rart. (Forelder)
Og:
Guttene bare bråker og forstyrrer, det er ikke morsomt å leke med dem. (Tre jenter på 9 år)
– Jentene svarte på spørsmålet: Hvorfor leker ikke jenter og gutter med hverandre i skolen? Det er trist at vi voksne har gitt dem den oppfatningen at gutter bare bråker og forstyrrer. Da må vi stille spørsmålet: Stemmer dette? Vi må også snakke med barna om det: Er det virkelig slik at alle guttene i klassen deres bråker og forstyrrer? sa Henkel.
– Disse stereotypiene trenger ikke stemme, men likevel er de så sterke. Derfor er det viktig at vi snakker med barna om dette, oppfordret hun.
– Likestilling handler om å legge til
Likestilling handler om å ha like muligheter, rettigheter og forpliktelser, ifølge Henkel. Hun trakk frem det hun mener er tre vanlige misforståelser om likestilling:
- At alle skal bli like.
- At vi skal gjøre «motsatt». (For eksempel tvinge gutter til å leke med dukker fordi det er viktig å utvikle pleieegenskaper.)
- At vi skal ta bort noe. (For eksempel at vi er nødt til å ta bort de mest feminine eller maskuline lekene, som barbiedukker eller actionfigurer).
– Likestilling handler om å legge til. Det handler om barnets handlingsrom. Om hva vi kan gjøre, hva vi kan si, hva vi kan drømme om å bli når vi blir store. Rett og slett hvordan vi kan påvirke våre egne liv, og senere kan påvirke samfunnet, sa Henkel.
– De fleste lever ikke opp til stereotypiene
– Hvordan ser vår kultur ut? Hvordan ser for eksempel våre fortellinger om gutter ut? Hvordan konstrueres mannlighet? Vi har spurt folk om hvordan gutter skal være og hva gutter liker. De samme ordene dukket opp uansett hvor i Sverige spørsmålet ble stilt, fortalte Henkel.
Hun er involvert i et EU-prosjekt hvor Østerrike, Italia og Spania er med. De samme ordene om gutter og maskulinitet dukket opp der også.
– Hvordan kan det ha seg at denne oppfattelsen av hvordan gutter skal være er så utbredt? Det handler om at dette er en norm, en norm som sier at slik skal gutter og menn være. Men selv om vi har denne «historien» om hvordan gutter er, betyr ikke det at alle gutter og menn er slik.
– I en barnegruppe er det som oftest bare noen få gutter og noen få jenter som lever opp til stereotypiene for gutter og jenter, sa Henkel.
Hun pekte på at når vi skal ta på oss skoene, tenker vi ikke over om vi tar på oss høyre eller venstre sko først. Vi gjør det bare uten å tenke oss om.
– Det er akkurat slik det funker med normer også. For at vi skal kunne forandre hvordan vi møter barn, må vi først bli bevisst på hva vi selv gjør. Det er viktig å reflektere over hvordan vi møter barna, hva slags leker vi foreslår og så videre, deretter må vi gjøre bevisste valg.
– Vi må gjøre bevisste valg for å kunne forandre praksis, sa Henkel.
Arbeid med grenser
Under foredraget snakket Henkel også om å arbeide med følelser og grenser slik at alle barn styrkes. Hun presenterte blant annet en 3-stegsmetode for å sette grenser, som er med i boka «Gi barna 100 muligheter i stedet for 2»:
1) Sett ord på det som skjer.
2) Fortell hva du føler.
3) Fortell hvordan du vil at det skal være.
– Når noen gjør noe som ikke er greit, kan vi bruke denne. Du setter ord på det som skjer: «Du skriker til meg». Forteller hva du føler: «Jeg blir redd da». Gjennom å sette ord på følelsene våre blir vi til subjekter, tenkende, følende mennesker, og ikke objekter som er fratatt følelsene sine. Det tredje steget er å fortelle hvordan du vil at det skal være: «Jeg vil at du skal senke stemmen og snakke vanlig».
– Bruk gjerne rollespill til å øve på metoden. De voksne kan først vise barna hvordan man går frem. Finn på eksempler som ikke har skjedd på ordentlig, for eksempel at et barn har tatt en dinosaurleke fra et annet barn, rådet Henkel.
Jo eldre barna blir, jo flere situasjoner vil de komme i der de voksne ikke kan hjelpe til, påpekte Henkel.
– Da trenger de strategier for å selv kunne håndtere situasjonene, sa hun.
– Sett ord på følelsene
For at den nevnte metoden skal fungere må man også øve på å snakke om og kjenne på følelser, understreket Henkel.
– Det er ikke alltid enkelt å snakke om hva man føler. Det har delvis å gjøre med at mange følelser, spesielt det å være veldig sint eller å gråte, er sterkt kjønnskodet. Tenk over hvem dere oftest ser gråte på film? Kvinner eller menn? spurte hun.
– Å være sint og lei seg er to veldig viktige følelser. Vi blir lei oss når vi mister noe, savner noe. Vi trenger å få sørge i våre liv. Når vi blir sinte er det ofte på grunn av en situasjon som ikke føles bra og som vi mener bør forandres. Sinne er en viktig drivkraft i våre liv. Det er derfor viktig at vi tillater oss å ha begge disse følelsene og at vi får øve oss på dem.
Det første steget vi kan ta med de yngste er å sette ord på følelsene, mener Henkel:
– «Jeg ser at du er lei deg», «jeg ser at du er irritert», «jeg ser at du er redd». Når barn blir litt eldre kan vi spørre dem: «Jeg ser at det kommer tårer på kinnet ditt, er du lei deg?». Spør barna hva de føler og sett ord på følelsene.
Dans med følelser
Avslutningsvis kom Henkel med tips til øvelser man kan gjøre for å øve på følelser. For eksempel å tegne ulike følelser, snakke om hvor de ulike følelsene kjennes i kroppen. Eller ha en danselek der man danser den sinte dansen, den glade dansen, den triste dansen. Når musikken pauses skal man vise hvordan man ser ut når man er sint, glad eller trist.
Henkel oppfordret også barnehageansatte til å snakke med barn om magefølelsen, hva det er og om at man har rett til å så ja til å bli med på ting og også rett til å si nei hvis man ikke har lyst.
– Lær barna at de alltid skal spørre når de er usikre på om vennen virkelig har lyst til å være med på å spille fotball eller tegne. Det er alltid bedre at man spør enn at man går over noens grense, oppfordret Henkel.
