Å møte følelser med nærvær

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Både som profesjonelle omsorgsgivere i barnehagen og som foreldre møter vi barn som står i vanskelige følelser. Og vi vil så gjerne hjelpe. Men hvordan?

Ofte går jeg i fella og vil få det vonde til å gå over med en gang. Men for at barn skal utvikle evnen til selv å regulere sine emosjonelle inntrykk og uttrykk, må de få lov til å kjenne på følelsene sine sammen med en trygg voksen som er tilgjengelig for dem. Det er i møte med omsorgsgivere som forstår og aksepterer barnets behov, at barnet blir kjent med sine egne følelser og lærer å regulere disse (Drugli, 2018, s. 49).

Denne teksten har blitt skrevet i min egen søken etter å bli bedre på å møte barns følelser. Emner jeg har valgt å ta for meg er emosjonell regulering, emosjonstrening og selvbevissthet hos den voksne.

Emosjonell regulering

Emosjonell regulering er viktig for vår mentale helse og legger grunnlaget for vårt indre liv. Hvordan vi regulerer både positive og negative følelser påvirker varigheten og intensiteten i disse (Plessen og Kabicheva, 2010).

Her er det viktig å huske på at vi alle har ulike genetiske forutsetninger for å reagere på stimuli. Således finnes det ikke en standard for rett eller galt, målet må være at alle barn skal kunne få oppleve å føle seg trygg i møte med de ulike følelsene hos seg selv. Dette forutsetter at det finnes en voksen som kan anerkjenne barnets opplevelser. Trygg tilknytning er en ytre regulering som hjelper barnet med å utvikle evnen til å kontrollere sine følelser (Plessen og Kabicheva, 2010).

En person med trygg tilknytning vil være åpen til sine følelser, og sikker på sin evne til å takle disse (Allen, 2013, s. 75).

Selvavgrensning

Gjennom selvavgrensning klarer vi å skille mellom vår egen og den andres følelsesverden (Schibbye og Løvlie, 2017, s. 38). Hva vekkes i meg som voksen i møte med dette barnet, disse følelsene?

Ifølge Schibbye og Løvlie er evne til selvrefleksjon uløselig knyttet til evnen til å selvavgrense. Vi bør vite hva vi tar med inn i relasjonene, og kunne være til stede i oss selv for å møte barnet vi har foran oss. Teknikker som å stoppe opp et lite sekund, ta en pust, eller kjenne føttene våre mot underlaget, er nyttige. En slik fremgangsmåte gir større handlingsrom og bedrer vår evne til å se barnets subjektive virkelighet, adskilt fra vår egen.

Hvis vi ønsker å snakke til barnet på en rolig og oppmerksom måte, så kan vi innta en holdning som uttrykker dette, som å sette seg ned på barnets nivå, ta en dyp pust og være til stede. Vårt oppmerksomme nærvær gir barnet en opplevelse av å bli tatt på alvor (Gottman og Declaire, 2017, s. 149-150).

Hvordan støtte barn til å bli emosjonelt intelligente?

John Gottmans bok Hjerteforeldre presenterer fem steg for emosjonstrening; en guide til å støtte barnet gjennom vanskelige følelser.

Empati er selve grunnlaget for emosjonstreningen. Vi kan benytte oss av empatisk lytting, som inkluderer å lytte med både ører, øyne, fantasi og hjerte. Vi er oppmerksomme på barnets kroppsspråk, vi bruker fantasien vår til å se situasjonen fra barnets ståsted, og vi bruker hjertet til å føle det barnet føler (Gottman og Declaire, 2017, s. 149).

«Når nære personer deler barnets følelser, vil dette føre til at positive følelser blir forsterket, mens negative følelser blir dempet» (Drugli, 2018, s. 53).

Her er de fem stegene fra John Gottman:

1. Vær bevisst på barnets følelser.

For å kunne vite hva barnet ditt føler, må du først være oppmerksom på følelser i deg selv, deretter kan du se dem i barnet. Observer, lytt og lær hvordan barn uttrykker ulike følelser.

2. Se på følelsen som en mulighet til nærhet og læring.

Et barn trenger sine foreldre (eller en annen tilknytningsperson, min anm.) aller mest når det opplever sterke negative følelser.

3. Lytt med empati og aksept for barnets følelser.

Her er det bare å legge bort alle dømmende og kritiske kommentarer, og åpne seg for å se situasjonen fra barnets perspektiv.

4. Hjelp barnet til å sette ord på følelsene.

Å hjelpe barnet til å sette ord på følelsene kan gjøre noe skremmende og uforståelig til noe definerbart og dermed også håndterbart.

5. Sette grenser mens du hjelper barnet med å finne løsninger.

Her gjelder det å skille mellom at alle følelser og ønsker er OK, men ikke alle handlinger. Følelsen bak atferden kan derimot anerkjennes, og den voksne kan veilede barnet til å tenke ut bedre måter å håndtere negative følelser på.

(Gottman og Declaire, 2017, kap. 3)

Læring for oss voksne

Det kan være bra å tenke på følelsen hos barnet som en mulighet for læring også for oss selv. I møte med sterke negative følelser hos et barn over lengre tid, er det naturlig at lignende følelser vekkes i oss. Her blir det en utfordring å håndtere både vår egen følelse, samtidig som vi møter barnets opplevelse med åpenhet. Dette krever god selvbevissthet.

Personlig skulle jeg ønske jeg var en slags Dalai Lama-forelder/pedagogstudent, men det er altså ikke tilfellet. Men vi kan ta imot utfordrende situasjoner som læring. Jeg finner Dalai Lamas oppfordring om å gjøre vårt beste for å møte andre med vennlighet, medfølelse og tålmodighet inspirerende. Gjennom å styrke disse kvalitetene i oss selv kan vi stå bedre rustet til å møte andres følelser, også de «strevsomme».

Emosjoner i fokus

«Å møte det emosjonelle behovet», er et steg i følelsesveiledningen vi finner på nettsiden Følelseskompasset. Dette er en nettressurs som er basert på emosjonsfokusert terapi. Å møte det emosjonelle behovet åpner opp for å se bortenfor det praktiske behovet (Sinding og Stiegler, 2020). Der kan det finnes en følelse eller et behov som er gjemt også for barnet selv.

Ofte er det å kjenne på vanskelige følelser nettopp; vanskelig. Behovet for følelsesmessig støtte og tilknytning kan komme opp, og kanskje er det nødvendig å sitte på et fang en stund før man tar fatt på problemløsning? Vi leter bakom ordene etter hva barnet behøver av følelsesmessig støtte. Oppmerksomme og sensitive tilknytningspersoner er viktige for at barn skal bli kjent med både sine egne og andres følelser, og lære å håndtere dem (Drugli, 2018, s. 54).

Et steg på veien

I barnehagen har vi mulighet til å støtte mange barn til å regulere eget følelsesliv, og gjennom dette kan barna stå bedre rustet til å møte livets utfordringer også i framtiden.

For å kunne være til hjelp bør vi voksne møte barna med empati og respekt. Emosjonell regulering forutsetter å være bevisst på følelser, både våre egne og andres, og det gjelder for både store og små.

De fleste av oss, om ikke alle, har et iboende ønske om å være lykkelig. Å lære god håndtering av følelser kan være et steg på veien.