I den nye Rammeplanen, under kapittelet om barnehagens verdigrunnlag, er det nevnt at personalet skal fremme livsmestring, psykisk helse og følelse av egenverd. Men hvordan fremmer vi egentlig barns psykiske helse i barnehagen?
Kvaliteter som å fremme livsmestring, psykisk helse og følelse av egenverd har grobunn i voksen-barn-relasjonen. Personalet er barnehagens viktigste ressurs og deres samspill med barna er det som gir barnehagen konkret innhold og kvalitet. Relasjonskvaliteten forklarer hele 40 prosent av forskjellene mellom barnehagene når det kommer til barns psykiske helse.
Arne Holte ved Folkehelseinstituttet presenterer noen prinsipper han mener bør ligge til grunn for enhver strategi for forebyggende psykisk helse. Først og fremst påpeker Holte hvor viktig det er å fokusere på befolkningsrettede tiltak fremfor tiltak rettet mot spesifikke høyrisikogrupper. Dette er tiltak som retter seg mot hele befolkningen, for eksempel barnehagebarn, uavhengig av risiko.
Deretter er det viktig å satse på helsefremmende strategier, fremfor sykdomsforebyggende. Dette er strategier som styrker robusthet (resiliens), trivsel og velvære og/eller positiv psykisk helse i betydningen «evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, koordinere sin atferd med andre og mestre sosiale utfordringer», sier Holte.
Resiliens, også kalt robusthet og motstandsdyktighet, refererer til god tilpasning til tross for vanskelige forhold. Vanligvis er resiliens knyttet til risikobarn som lever under forhold som øker faren for at de utvikler vansker. Det kan være barn som lever under omsorgssvikt, misbruk, samlivsbrudd eller barn som har en funksjonshemming. Men vi bør se på resiliens som en tilnærming til hele barnegruppen – uavhengig av risiko. Resiliensfremmende arbeid i barnehagen vil på bakgrunn av det, være å fremme og forsterke prosesser som allerede er i ferd med å utvikles i hvert enkelt barn.
Hvordan utvikler barn resiliens?
Et begrep som er godt brukt om barn som klarer seg til tross for risiko, er «løvetannbarn». Å bruke dette begrepet er misvisende, fordi man kan tro at resiliens avhenger av forhold ved barnet selv, ene og alene. For å forstå resiliens, bør man tenke på en løvetanneng, ikke bare én løvetann. Det er mange ting som skal til for at en løvetann vokser. Resiliens oppnås via et unikt samarbeid mellom barnets individuelle egenskaper og miljøets egenskaper. Resiliens dreier seg altså ikke bare om individuelle evner og ferdigheter, men også om barn lykkes i å få kontakt med – og oppfølging av – mennesker som hjelper barnet med å mestre, og som gjennom sin væremåte ovenfor barnet formidler tro på at barnet vil lykkes.
Hvordan kan personalet i barnehagen utvikle resiliens hos barn ?
Fokuset for dette arbeidet bør være å heve barns kompetanse, mestring og utvikle et godt selvbilde. Trygghet, kjærlighet og forutsigbarhet er også viktige faktorer som personalet må fremme i barnehagen. Det blir et spørsmål om måten å hjelpe barna til å ta i bruk ressurser i seg selv og omgivelsene i sin mestring av ulike situasjoner. Vi vet nå at positive og nære relasjoner mellom barn og voksne er av stor betydning og at relasjonskvaliteten forklarer hele 40 prosent av forskjellene mellom barnehagene når det gjelder barns psykiske helse.
Det virker derfor veldig naturlig å bruke relasjonene mellom barn og voksne som et verktøy og redskap i å styrke barn i deres utvikling av resiliens. Kari Killén trekker frem viktige elementer i relasjonsarbeidet. Disse elementene er ofte vevet sammen, men presenteres her som atskilte funksjoner:
- Å synliggjøre, trygge og anerkjenne barn
- Å hjelpe barn med å regulere følelser
- Å hjelpe barn med sorg og skuffelser
- Å hjelpe barn til å leke og mestre
For å styrke barns resiliens må barn bli sett, hørt og forstått for den de er og ikke hva de gjør. Barn må synliggjøres i gode sitasjoner hvor de opplever noe positivt og lykkes og trygges med forståelse i vanskelige og konfliktfylte situasjoner hvor de forventer kritikk.
Noe av det viktigste som skjer i de første leveårene er at barnet lærer om seg selv, sin egenverdi, hvilke følelser det har, hvordan det kan være sammen med andre og hvordan det kan arbeide for å mestre ulike situasjoner. Mye av denne læringen skjer gjennom måten barnet blir behandlet av andre på. Personalet i barnehagen skal møte alle barn med åpenhet, varme og interesse og vise omsorg for hvert enkelt barn.
Personalets holdninger til hvert enkelt barn er avgjørende for om de er gode voksne eller ikke. Barn blir ofte møtt av personalet på vidt forskjellige måter. Som ansatt i barnehage vil man ha ansvar for mange barn – både de som vekker ømhet og glede, men også de som vekker irritasjon, sinne, likegyldighet og frustrasjon. Noen barn vil det derfor kjennes svært vanskelig å bygge relasjoner med, mens med andre barn vil det oppleves som lettere.
Barna som innehar individuelle beskyttelsesfaktorer som lett, sosialt og utadvendt temperament, er det ofte lettere å skape gode og nære relasjoner med. Mens de barna med høyt temperament og sosiale utfordringer kan det være utfordrende å danne gode relasjoner med. Det kan være mange grunner til at det oppleves slik for personalet, og utfordringene kan ligge både hos barnet og hos personalet. Uansett er det alltid den voksne som har ansvaret for å fremme gode relasjoner til alle barn og sørge for at relasjonskvaliteten blir endret hvis det er behov for det.
Det å ta ansvar for egen relasjonskvalitet til hvert enkelt barn man jobber med, er profesjonell omsorg. Det krever kunnskap. En må klare å overskride negative reaksjoner i seg selv; alle barn trenger de voksnes empati, ømhet og vilje til å gi omsorg. Et av de viktigste behovene barn har er det å føle seg verdifull. Selv om noen barn utfordrer oss, vil vi utgjøre en viktig forskjell om vi hjelper disse barna til å kjenne seg viktige og verdsatte.
I løpet av barnehagehverdagen er det mye som skjer som hindrer oss i å møte alle barn på måter som bekrefter og løfter dem. Kanskje et barn vil at du skal bli med å leke mens et annet barn trenger trøst og nærhet. Samtidig ser du i øyekroken at et tredje og fjerde barn er i ferd med å slå hverandre i krangelen om en leke. Utfordringen blir å puste dypt og klare å tenke at det er mulig å imøtekomme behovene etter tur, og at de minst prekære behovene må vente litt. For å møte barn slik at de kjenner seg mest mulig sett, forstått, løftet og verdifulle, må vi ha kunnskap om hvordan vi kan se barn fra innsiden.
Trygghet skapes når man blir forstått innenfra. Med emosjonell er indre ro og fravær av indre stress og ubehag. Trygghet oppstår når man blir forstått og tatt på alvor. Dette er noe mennesker fort kjenner seg igjen i, både store og små. Tenk deg at du er lei deg og at partneren din eller en annen betydningsfull person ler og overser deg. Kanskje de til og med sier at dette er ingenting å være lei seg for samtidig som personen virker oppgitt. Da blir man enda mer lei seg, om ikke man blir sint og frustrert også.
Barns hjerne er ikke ferdig utviklet, og barn forstår seg selv og verden der ute langt dårligere enn voksne. Det skal så lite til før barn blir overveldet og forvirret av inntrykk og kjenner uro inni seg. Om omsorgspersonene er nær barna og viser forståelse for hva de føler og opplever, blir de igjen trygge og rolige på innsiden. Små barn er derfor helt avhengige av voksne for å lære å forstå seg selv og verden, og for å kunne regulere følelsene sine.
Å hjelpe barn med å regulere følelser
Det er i dag mange små barn i barnehagen, og det er ikke uvanlig at barn starter allerede når de er ti måneder gamle. Følelsene er den viktigste ledestjernen små barn orienterer seg etter når det gjelder omverden. Personalets viktigste oppgave blir å regulere barns affekttilstand, det vil si å hjelpe barnet å regulere følelser som er adekvate for situasjonen barnet står i. Å få hjelp til å håndtere følelser er nemlig av avgjørende betydning for barnets psykologiske helse og for dets læring og sosiale utvikling.
Evnen til å dele følelsestilstander synes å være et av de viktigste aspektene ved kontakten mellom mennesker. Affektiv inntoning er en form for selektiv imitasjon, hvor vi kommuniserer noe som svarer til barnets indre opplevelse og følelsestilstand, men det er ikke en imitasjon av den ytre handlingen. Det er med andre ord ikke selve atferden hos barnet som speiles, men den følelsestilstanden barnet er i.
Når et barn sitter på husken og den voksne dytter, kan den voksne tone seg inn på barnets brusende, kilende følelse, ved å sette lyd og bevegelse til barnets indre opplevelse. Den voksnes dytting og lyder: «å voooi, å voooi», er synkronisert med barnets sving og rytme i huskebevegelsen, og intensiteten på voooi-lyden er tonet inn på barnets følelsesmessige uttrykk.
Den voksne synkroniserer sin inntoning med sin tolkning av barnets følelsesuttrykk. Den affektive inntoningen vil variere i uttrykk ut ifra den voksnes tolkning av barnets opplevelse. Er det litt skummelt å huske eller er det gøy? Deling av følelsestilstander er ifølge Stern av stor betydning for barnets psykiske utvikling. Stern mener at affektiv inntoning er viktig fordi det er en omskriving av følelsen som ligger under handlinger og at gjennom denne delingen får barnet nyansert selvet sitt.
Hvis barna skal bli i stand til å regulere følelser, må de få hjelp til å bli klar over hva de føler og sette ord på følelsene sine – og få tillatelse til å gi uttrykk for dem. Det å hjelpe barn å regulere følelser forutsetter relasjonskompetansen som er beskrevet ovenfor.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Å hjelpe barn med sorg og skuffelser
Det er et instinkt å beskytte barn mot alt vondt, men da gjør vi dem en bjørnetjeneste. Det er viktig at barns omsorgspersoner ikke unngår motgang eller vanskelige situasjoner, men heller hjelper barn med å håndtere det vanskelige. Rammeplanen (2017) er veldig klar på at barn skal få støtte i å mestre motgang og håndtere utfordringer. At vi møter skuffelser og motgang i livet er sikkert, og en god forutsetning for å håndtere disse er at vi har erfart at vi tåler det.
Vi må erfare at ting ikke alltid blir som vi vil, og at livet likevel går videre. Barn er avhengige av voksne som gir dem kraft til å prøve selv ved å være oppmerksomt tilstede. Å bli avvist i lek og sosiale sammenhenger er vondt, men det kommer det til å skje og da er det viktig at voksne er der for å veilede og støtte barna i situasjonen.
Å hjelpe barn til å leke og mestre
Hvordan kan personalet, gjennom relasjoner til barna, hjelpe barn til å leke og mestre? Barn har to grunnleggende behov som er avhengig av hverandre: Tilknytning og utforskning. For utforske og leke må barn kjenne seg trygge. Tilknytning dreier seg om hvordan barn tidlig i utviklingen danner relasjoner og knytter følelser til andre. Hvordan både tilknytning- og utforskingsbehovet ivaretas i barnehagen, er grunnleggende for barns trygghet og livsglede.
Resiliens og mestring er to viktige sider ved barns psykiske helse og det er viktig å se dem i en sammenheng. Mestring kan læres. Gjennom lært mestring utvikler barn resiliens i etterkant av vanskelige situasjoner. Gjennom gjentatte erfaringer med følelsen av at dette er noe jeg håndterer og får til, vil påvirke hvordan barnet senere møter både utfordringer, lek og samspill.
Mestring, det å få til noe, skaper med andre ord motivasjon og styrker selvbildet. Det kan gi en lyst til å fortsette eller ta en ny utfordring. Personalet må i det daglige samspillet legge vekt på barns sterke sider, veilede dem og hjelpe dem med å håndtere ulike situasjoner. Å gi dem tilstrekkelig med hjelp og støtte underveis i prosessen og positiv respons etterpå er viktig. Dette er av stor betydning for barns selvbilde, og gjennom et støttende og anerkjennende samspill vil barn bygge selvstendighet og tro på egne krefter.
Å hjelpe barn til å bygge et positivt selvbilde
Å styrke barns selvbilde og gi dem troen på seg selv er noe av det viktigste personalet kan gjøre for å fremme resiliens. Vår selvoppfatning er i høy grad et resultat av menneskene vi har omgang med. Hvordan kan samspillserfaringer påvirke barns selvopplevelse og selvbilde? Vi vet at vi lærer å forstå oss selv ved å tolke andres reaksjoner på det vi gjør og sier, og at definisjonsmakt handler om måten voksne svarer på barns kommunikasjon.
Barn kan i liten grad bestemme hvem de ønsker å omgås med og dermed la seg påvirke av. Barn er prisgitt de voksne rundt dem, både i egen familie og i barnehagehverdagen. Maktposisjonen voksne står i kan brukes på en måte som fremmer barns selvstendighet, tro på seg selv og respekt for seg selv og andre, men den kan også brukes på måter som underminerer barns selvfølelse, selvrespekt og selvstendighet.
En anerkjennende væremåte blant personalet er noe som er verdt å strebe mot. Her handler det også om å møte alle barn med åpenhet, varme, interesse og vise omsorg for hvert enkelt barn, slik som Rammeplanen beskriver. Kjefting er en måte å kommunisere på som på ingen måte er anerkjennende eller hjelper barn til å føle seg verdsatt. Kjeft skaper følelser av skyld og skam og underminerer barns selvfølelse og selvrespekt. Et barn som får kjeft synker litt sammen og ser bort eller ned, som for å skjerme seg fra den voksne som kjefter.
Voksne kjefter sjeldent på hverandre og grunnen er at vi er opptatt av hvordan vi blir oppfattet. Ovenfor kollegaer anstrenger vi oss for å finne en måte å kommunisere på som ikke støter andre – selv når vi er irriterte. Men sammen med barn glemmer vi lett hvordan vi virker på andre – altså barna. Kjefting er et godt eksempel på misbruk av voksnes definisjonsmakt. Den voksne overser ansvaret maktposisjonen gir oss. Det er, som påpekt tidligere, den voksne som har ansvar for relasjonen mellom barn og voksne.
Har du noe på hjertet du vil dele med andre? Send oss en tekst til red@barnehage.no.
