- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
De fleste
kan kjenne seg igjen i følgende:
Du sitter
på lekeplassen med barna dine, to naboer og deres barn. Dere har hengt sammen
siden dere var i barselgruppe sammen, og bor i et område med mange andre
barnefamilier. Dere skravler om barnehagen og annet i hverdagen. En annen
familie fra barnehagen går forbi, dere viser ingen tegn til å ønske dem
velkommen til dere og sier ikke «hei», men en av naboene forteller at hun har
hørt at det foregår litt av hvert i den familien. Hun forteller om foreldre som
krangler, og om barnet deres som ofte utagerer i barnehagen eller på besøk hos
andre. De skal i hvert fall ikke invitere det barnet i bursdag, da vil jo
barnet ødelegge festen. Dere skravler ivrig i vei, og barna deres leker rundt
dere.
Statistikk
viser at det hvert år er mellom fem og seks personer i Norge som velger å ta
sitt eget liv på grunn av mobbing. Dette er svært triste tall, og altfor mange.
For å sikre at barnehagene i landet gjør sitt for å hindre krenkelser og
mobbing, og sørge for et godt psykososialt miljø i barnehagen, ble det gjort en
endring i barnehageloven med virkning fra 1. januar 2021. Paragraf 41 skal
sikre en nulltoleranse for mobbing og krenkelser, og at barnehagen arbeider
forebyggende. Paragraf 42 og 43 sier at barnehagen har en plikt til å sikre at
barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø, og en skjerpet
aktivitetsplikt dersom en som arbeider i barnehagen krenker et barn.
Det er
veldig bra at lovteksten er kommet, og pliktene skal absolutt følges opp i
barnehagen. Men er dette nok for å sikre at barn i fremtiden ikke blir utsatt
for mobbing og krenkelser?
I barnehagen
har ansatte en plikt til å stå opp for barna og til å melde ifra om de opplever
at barn krenkes, uansett hvor stort ubehag det gir. Dette gjelder både
krenkelser fra andre barn, men også fra kollegaer. Tillit er viktig, og ansatte
må stole på at kollegaene vil dem vel om de kommer med en tilbakemelding om noe
de har sett som ikke er bra.
Denne teksten ble først publisert på FUS-bloggen.
Vær en
god rollemodell
Barnehagen
spiller en viktig rolle i barnas liv og de ansatte er svært viktige når det
kommer til å utdanne de kommende generasjoner. Men det er andre viktige
rollemodeller i barnas liv, og jeg blir sittende å undre meg over: «Hva med
bevisstgjøring og samarbeidet med foreldrene»? Gjør vi nok for å belyse dette,
bevisstgjøre voksne hva som faktisk er krenkelser og hvilke konsekvenser dette
får? Jeg ønsker at laget rundt barnet bidrar her. En felles dugnad må til, og
det må være en felles forståelse for hva krenkelser og mobbing er, hvilke
konsekvenser det kan få og hvordan vi som voksne rollemodeller kan forebygge
dette.
Tenk tilbake
på hendelsen jeg startet denne teksten med, og reflekter over følgende:
Har dere
tenkt over at barna mest sannsynlig både observerte hvordan de ikke hilste
eller ønsket familien velkommen til å komme og leke? Eller at de fikk med seg
hva som ble sagt om familien og barnet som ble nevnt?
Dette skjer
nok oftere enn en tenker over, både på lekeplassen, i garderoben i hente -og
levere situasjonen, i bursdager, ved middagsbordet eller hjemme i stua. Som
foreldre, og de viktigste rollemodellene barna har, utviser vi da en adferd som
rett og slett krenker andre, og barna lærer at dette er helt i orden. En må
huske at barna speiler vår adferd. De observerer, lytter og tar det med seg.
Ingen barn er født med fordommer. Betyr det at noen rett og slett, ubevisst,
oppdrar barna sine til å bli mobbere?
Tør vi, som
de ansatte må i barnehagen, si ifra til hverandre når vi opplever at en vi
omgås krenker andre? Tør vi å si stopp og at vi ikke ønsker å høre mer? Skal vi
redusere krenkelser og mobbing, og redde liv, må vi alle gå i oss selv og ta
dette på alvor. Vil vi andre vel? Tar vi det innover oss hvordan det føles å
være den familien som ikke blir invitert inn på lekeplassen? Kanskje akkurat
det denne familien trenger er bekjentskaper og gode naboer.
Strekk ut en hånd
Ønsk nye og
gamle familier velkommen, vær naboer som er der og stiller opp for hverandre.
Ingen vet hva som foregår i enhver familie. Strekk ut en hånd, si ifra om du
opplever at det som sies er krenkende for deg eller ovenfor andre. Vær en
rollemodell for barnet ditt, og vis hvordan en behandler andre mennesker på en
god måte. Inkluder i stedet for å ekskludere!
Sitter du i
SU/FAU, så utfordrer jeg deg til å ta opp temaet i egen barnehage. Inviter
foreldre til dialogkafe og snakk om det. Samarbeider vi alle, kommer vi mye
lenger.
Jeg ønsker å
avslutte med en tekst jeg er blitt veldig glad i. Forhåpentligvis kan denne
historien om filosofen Sokrates skape refleksjon, og være en guide både for hvordan vi håndterer
rykter og sladder, og hva vi selv lar komme ut av munnen vår.
Husk at når
vi snakker om mennesker, er vi enten med på å bygge dem opp eller bryte dem
ned.
Sokrates
sin trippeltest
(Trippelfiltertesten
refererer til en anekdote om den greske filosofen Sokrates. Gjenfortalt
på domundocoaching.com)
Den store
filosofen Sokrates var ute og gikk en tur da han støtte på en bekjent som
utbrøt: «Sokrates! Du vil aldri tro hva jeg akkurat hørte om vår felles venn …»
«Vent,»
avbrøt Sokrates. «Før du begynner med historien, er du sikker på at den
passerer Trippeltesten?»
«Trippel-hva
for noe?»
«Trippeltesten,»
svarte Sokrates. «Den består av tre filtre og det første filteret er sannhet,»
fortsatte Sokrates. «Er du helt sikker på at historien du skal til å fortelle
meg er sann?»
«Nei,»
svarte mannen, «jeg hørte det akkurat fra noen andre jeg kjenner.»
«Ah
okay…», sa Sokrates. «Så la oss gå videre til neste filter, godhet. Er det du
skal fortelle meg på noen som helst måte godt eller bra?»
«Nei,»
svarte mannen, «det jeg har å fortelle er faktisk ganske …»
Mer fikk
han ikke sagt før Sokrates avbrøt ham igjen, «Okay… så det er kanskje ikke
sant, og det er definitivt ikke godt.»
«Det
stemmer,» forsikret mannen.
«Greit.
Du har fortsatt en mulighet igjen. Det siste filteret er nyttighet. Er det du
vil fortelle meg i det minste nyttig eller nødvendig?»
«Nei, det
er jo egentlig ikke det.» svarte mannen.
«Vel,»
undret Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg kanskje ikke er sant, definitivt
ikke er godt og heller ikke er nyttig … hvorfor da fortelle meg det?»
