Vi trenger økt innsats og mer ressurser

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

13. mars mottok regjeringen en rapport om tiltak overfor barn og unge som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. Den hurtigarbeidende ekspertgruppen har vurdert tiltak rettet mot denne gruppen og foreslår flere «tøffe tiltak», som det står i pressemeldingen.

Det fremkommer i Dagsnytt 18 at det blant annet skal vurderes en ny type institusjon som er bedre tilpasset denne gruppen og hvor tverrfaglighet står sentralt.

Mindre ressurser

Vi som jobber med de aller yngste i barnehagen opplever at noe har skjedd og det skjer hyppigere enn før:

Ansatte som melder om at de blir slått og sparket av barn i barnehagealder. En utvikling som tidligere var sjelden, men som nå skjer oftere. Samtidig ser vi en økning i antall barn med vedtak om spesialpedagogiske tiltak.

Likevel blir ressursene for å møte disse utfordringene stadig færre. Stram kommuneøkonomi fører til kutt i spesialpedagogiske vedtak, noe som svekker barnehagenes evne til å gi barna den bistanden de trenger. Dette øker presset på det ordinære barnehagepersonalet, som i stadig større grad må håndtere barn med sammensatte behov uten tilstrekkelig kompetanse eller ressurser.

Selv om ansatte får veiledning fra fagressurser i kommunen, er denne støtten ofte utilstrekkelig, og kuttene i allerede begrensede midler gjør situasjonen enda vanskeligere.

Rett hjelp tidlig

Barnehagelærerutdanningen legger stor vekt på lek, sosial kompetanse og danning – viktige fagområder i barnas utvikling. Samtidig er det mindre fokus på spesialpedagogikk og sosialpedagogikk i møte med barn med traumer. Når dagens barn møter flere og mer komplekse utfordringer enn tidligere, står personalet dårligere rustet til å håndtere dem.

Utagering kan skyldes traumer, negative opplevelser og vonde følelser – og konsekvensene påvirker ikke bare barnet selv, men også de andre barna, foreldrene og de ansatte i barnehagen.

Jeg mener det er feilslått å reparere heller enn å tenke forebyggende. Disse ungdommene er relasjonsskadet og samfunnet må ta inn over seg at hvis vi evner å forebygge slik at skadene ikke blir så dype og store, er mye gjort. Da må barna og deres familier få rett hjelp i tidlig liv.

Det er på tide at vi tar en bredere debatt om barnehagens rolle som en forebyggende arena. Forebygging starter allerede i mors liv og fortsetter umiddelbart etter fødselen gjennom gode oppvekstvilkår i hjemmet og barnehagen, lenge før skolestarten. Vi trenger økt innsats og mer ressurser for å sikre at barnehagene kan møte de økende utfordringene – for barnas, foreldrenes og de ansattes skyld.

Tverrfaglig kompetanse

Hver dag går omtrent 270 000 barn inn porten til barnehagen, sammen med 90 000 barnehageansatte. Barnehagene er en viktig forebyggende arena når tilnærmet alle barn går i barnehage. Vi skal sørge for at alle barn har trygge hverdager, og at de opplever trygghet, trivsel og god progresjon.

To ekspertgrupper har anbefalt tiltak for å redusere antall barn i fattige familier og å forbedre utdanningssystemet for å redusere sosiale forskjeller, øke sosial mobilitet, og sikre at flere fullfører utdanningsløpet med kvalifikasjoner for et arbeidsmarked i endring.

Jeg heier på alle tiltak som kan bedre hverdagen til disse barna og sikre at barnehageansatte har gode arbeidsvilkår.

Jeg mener det da blir viktig å se på tverrfaglig kompetanse i barnehagen. Barndommen er kompleks og mangefasettert, og vi må rigge barnehagen slik at denne ivaretar barnas behov og ansattes opplevelse av mestring og glede.

Spesielt i en situasjon der det mangler søkere til barnehagelærerutdanningen og sykefraværet har toppet seg etter innføring av skjerpet barnehagelærernorm og bemanningsnorm.

Barnehagene trenger spisskompetanse innen trygge samspill, lek, språk, spesialpedagogikk, barnevern, estetiske fag og så videre. Barnehagelærerne bør fortsatt utgjøre «ryggraden» av de ansatte, men vi har sett betydningen av tverrfaglighet i alle sektorer innen offentlig velferd, unntatt barnehagesektoren, som har endret seg lite siden den første barnehageloven på 1970-tallet.

Med økt andel barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, økende ungdomskriminalitet og økt prestasjonsgap, bør politikere fokusere på tiltak som er tilpasset nye samfunnsutfordringer.

Det er viktig at politikerne ser verdien av barnehagen som en forebyggende arena. Forebygging bør klinge bedre i politikeres ører enn å starte reparering når ungdommen trer inn i voksenlivet.