«Barnehagen trenger empatiske detektiver»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Jeg var jo med Katja i går, tenker Trond. Og i dag vil Katja bare være med Ailo. Det er urettferdig. Hvorfor vil hun ikke være med meg? Kanskje jeg kan være med Katja om jeg bare får henne med å løpe fra Ailo, jeg og Katja er jo raskest. I forgårs ble Ailo borte når jeg sa at det var farlige krokodiller rundt huset vårt, mitt og Katja sitt. Da kunne vi leke helt alene».

Mellom åtte og tolv prosent av barn i barnehagen opplever mobbing i ulike former. Det utgjør omtrent ett av ti barnehagebarn. Barnehagen er en arena for å utforske sosiale relasjoner «på godt og vondt», og en ny mobbelov er på vei. Men hvordan kan mobbing foregå når barna verken har horn eller hale?

Ikke ondskap

Forskere har funnet ut at det er miljøet og de ulike relasjonene rundt og mellom barna og voksne som det må settes søkelys på i kampen mot mobbing. Ifølge den danske forskeren Marie Søndergaard er mobbing i barnehagen å forstå som sosiale prosesser på avveie. Dette er i sterk kontrast til tidligere, da man brukte utviklingspsykologiske perspektiver til å forstå mobbing i barnehagen. Det har resultert i at man gjerne mente at de som mobbet, hadde bestemte individuelle egenskaper som førte til at de mobbet andre. Og at mobberne ble drevet av ønsket om å gjøre andre vondt, eller hadde ulike diagnoser som skulle forklare den dårlige oppførselen.

Slik er det ikke lenger og man snakker om et paradigmeskifte når det kommer til synet på mobbing. Det har nok også gjort det lettere for personalet i barnehagen. Det å få en ny forståelse av mobbing, som et sosialt fenomen, heller enn at det skyldes enkeltbarns egenskaper. Nå slipper man å forholde seg til at noen barnehagebarn er onde og dermed utstyrt med horn og haler. Forskning bygger heller under det faktum at mobbing kan sees på som en maktkamp i det å posisjonere seg i fellesskapet (Lund, 2014; Schott, 2009)

Da blir mobbing mer å se på som en reise i jakten på egen tilhørighet, og det å skulle sørge for å trygge sin egen posisjon i et gruppefellesskap. Der det dessverre blir tatt mange katastrofale valg.

Usikkerheten rår

Mobbing er i aller høyeste grad en realitet i barnehagen, det har vist seg å være et faktum gjennom forskning, blant annet gjennom forskningsprosjektet «Hele barnet, hele løpet; Mobbing i barnehagen». (Lund m.fl., 2015).

Satt på spissen kan barna faktisk oppleve det å være både mobber og mobbeoffer på en og samme dag. Det vitner mest om usikkerheten som til tider rår blant barna i barnehagegruppen spør du meg. Og jobber man i barnehagen, vet man at den beste måten å hjelpe usikre barn på, er å skape trygghet, rammer og tilhørighet. Da forstår barna før eller siden, at det du som personal i barnehagen egentlig ønsker er å gjøre det ytterste for at barna skal ha det bra.

Opplevelser blir til erfaringer

Forskning fra professor i spesialpedagogikk, Ingrid Lund, viser hvor viktig det er at de voksne må være tydelige og varme i møte med barna. Hun skriver at de voksne alltid må være opptatt av barnets atferd som utgangspunkt for å forstå og handle (Lund, 2014 s.116). Jeg tenker at Lund med dette ønsker å påpeke hvor viktig det er å ville forstå barnet sin oppførsel, og at forståelsen en danner seg av oppførselen vil ha stor betydning for hvordan vi som personale i barnehagen handler i de ulike situasjonene. Opplevelser, gode som dårlige blir til erfaringer som barna tar med seg videre i livet (Lund, 2014).

Det som er brennsikkert er at barnehagen trenger de empatiske, noe vågale detektivene i personalgruppen, som er villige til å nøste opp i barnehagegruppens indre liv. For her foregår det uten tvil både dekkoperasjoner og hemmelige eksperimenter, og alt i skjul for de voksne. Usynlige vegger og avgrunner kan fort oppstå fra intet, med den hensikt å skulle hindre at enkelte barn skal få være med i leken. Faren er at det fort kan se ut som uskyldig lek, så her gjelder det å ikke være naiv. Utestengning i barnehagen er mer vanlig enn man skulle tro. Og det som er sikkert, er at utestengning gjøres mer ut av usikkerhet enn av ondskap.

Vi ønsker ikke mer brød og sirkus – men tiltak som fungerer

Maktkamper har vi hatt siden tidenes morgen. Det gamle Romerriket kunne by på blodige kamper mellom gladiatorer i en arena. Maktkamper oppstod også når det kom til posisjonering, status og politikk. Mennesker fører ulike maktkamper den dag i dag, de fleste uten blod, heldigvis.

Barnehagen er også en arena for ulike verdier og meninger, der vi må være tydelige på hvilke aktiviteter og verdier vi ønsker oss. Hvilken lek, læring og innhold som skal prioriteres må vi komme frem til i dialog med barna, i en ryddig og demokratisk prosess. For et nytt Rom er ingen tjent med.

Det varsles om endringer i barnehageloven som skal bidra til å sikre at barn skal ha et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø (Prop. 96L (2019-2020)). Og i en pressmelding fra kunnskaps og integreringsminister Guri Melby meldes det attpåtil at en ny mobbelov i barnehagen vil være på plass høsten 2020 (KD, 2020). Kanskje blir den noe forsinket grunnet Covid-19, det gjenstår å se. Da er det bare å krysse fingrene for at barnehagene tar loven til etterretning og jobber for et godt og inkluderende miljø, for alle barn. Lykke til!

Hva behager, er den som mobber et offer?

Jeg håper ikke at det i 2020 blir for vågalt å snakke om at det kan finnes både to eller flere ofre i en og samme mobbesak? For nyere forskning peker faktisk på at det ikke bør være det (Sigurdson, 2019). Fremtiden ser i mange av tilfellene mørk og dyster ut for mobberne også, de pådrar seg både depresjoner, dårlig samvittighet og utfordringer med rus i jakten på en posisjon i felleskapet. Dette vil så klart gå ut over andre mennesker også. Så ja, det er bare å gni seg i øyene og la det falle inn. Det faktum at man er bedre tjent som samfunn med å hjelpe både mobberen og offeret. Enda et paradoks. Men enda mer signifikant blir det kjente sitatet, for anledningen oversatt til norsk: «Det krever en hel landsby å oppdra et barn». For det krever virkelig det ytterste med tanke på både omsorg og tilgivelse fra alle parter, i arbeidet mot mobbing.

I møte med mobbing møter man seg selv i døra, opptil flere ganger. For det er nå ofte slik at det er de hjelpeløse og svake man ønsker å hjelpe, ofrene. Men som funn i doktoravhandlingen til Sigurdson (2019) viser, så vil det bety at mobberne også trenger hjelp. Tro det eller ei, her må forakt og forhåndsdømming legges til side for samfunnets beste. Det er ofre i begge leirer. Å si at det er brann i rosenes leir er heller ikke passende, for barnehagen har vært og vil fortsatt være en arena for strid.

En stjerne i mørket

Det får meg til å tenke på året 2004, og en nissefest ute av kontroll. Der en noe bedugget festdeltaker ropte av full hals: «Kan me ikkje alle vere vener!?». Ordenes makt er det noe som heter. For ordene virket med en umiddelbar og avvæpnede kraft. Latter og glede ble dermed dominerende blant de mange fremmøtte. I sterk kontrast til de mange bruduljene som foregikk bare øyeblikk tidligere. Det å spontant vise motstand mot de negative kreftene som var i sving, og oppfordre til fred og fordragelighet ble vendepunktet. Verdien av å vise at man bryr seg, og ikke bare blir stående og se på, hadde en stor verdi i den eskalerende situasjonen. Slik skal man også møte mobbing, uten å nøle. Mange historier viser at det dessverre ikke alltid har vært tilfellet, og tragedier har rammet.

Jeg ønsker å slutte av med å si at vi må tørre å si ifra når noen blir krenket og holdt utenfor fellesskapet. For mobbing, det er absolutt ingen tjent med. Og forresten, det har ingen hensikt å lete etter verken horn eller hale.