– Dere er mye viktigere enn dere selv tror

Svang er fagspesialist og etterforskningsleder ved Barnevoldsavsnittet på Kripos.

Han har jobbet med mishandling og alvorlig vold mot barn siden 1998, og bistår alle landets politidistrikter i disse sakene når de anmoder Kripos om bistand.

Nylig deltok han på Barnas verneombud-dagene (BVO) i regi av PBL, for å snakke om nettopp forebygging og avdekking av vold mot barn.

Svang startet sitt innlegg med å takke de om lag 700 tilhørerne:

– Takk for at dere hver eneste dag går på jobb med et mål om at barna skal ha det bra!

– Utgjør en forskjell

Svang røper at formålet med foredraget er å få barnehageansatte til å forstå hvor viktige de faktisk er.

– Dere er viktigere enn dere selv tror. Hver og en av dere utgjør en forskjell fordi dere jobber med barn.

– Barnehageansatte kler av og på barn hver dag og kan se ethvert merke som barnet har på kroppen. Derfor er dere kanskje den aller viktigste rettsikkerheten et barn har. I hvert fall når det gjelder å avdekke og forebygge vold, sier han.

Økt fokus

Kripos-etterforskeren forteller at det blir avdekket flere saker om alvorlig vold mot barn i dag sammenlignet med for 20 år siden.

En av årsakene til det er økt fokus på vold og overgrep mot barn:

– Riksadvokaten, Politidirektoratet, politikerne, media og ikke minst dere har gjort en kjempejobb. Alle etater som jobber med barn, enten det er barnehage, barnevern, helsetjeneste eller skole, har hatt fokus på å bli bedre på å forebygge og avdekke, sier Svang.

En av grunnene til at vold mot barn virkelig ble satt på dagsordenen er, ifølge ham, Christoffer-saken.

I 2005 ble åtte år gamle Christoffer funnet livløs i senga si. Over tid hadde han blitt utsatt for grov mishandling i nær familie uten at noen hadde slått alarm.

I etterkant av denne saken besluttet daværende riksadvokat Tor-Aksel Busch at politiet som hovedregel skal innlede etterforskning når et barn under 18 år dør.

– Innledningsvis er det helt umulig for politiet å vite om et barn har dødd av naturlige årsaker eller om det har skjedd noe kriminelt. Derfor sa Busch at etterforskningen skal starte den dagen barnet har dødd. Unntakene er hvis det åpenbart er snakk om en ulykke eller ved sykdom hvor død er forventet. Sakene skal etterforskes med «særlig grundighet». Politiet skal kobles inn med en gang, og alle muligheter skal prøves, forteller Svang.

– Ikke vær naiv

I 2022 ble det meldt inn 38 saker til Kripos hvor det var mistanke om at en mor, far eller en tredjeperson hadde påført barnet alvorlig vold.

– Her er det snakk om barn som enten døde eller var innlagt på sykehus med alvorlig skade. I mer enn halvparten av disse sakene var barna mellom null og ett år gamle, opplyser Svang.

Han forteller at tallet for 2023 kommer til å være enda høyere.

– Dere som jobber i barnehage og har barna hos dere hver dag er en av årsakene til at det ikke er like mange saker som gjelder barn som går i barnehage, sammenlignet med de som er hjemme. Dere er kanskje barnets viktigste tredjeperson sammen med helsestasjonene.

– Hvis mor eller far gjør noe mot barnet sitt så har dere mulighet til å oppdage det dagen etter. Dere kan i hvert fall spørre hvis dere ser et nytt sår eller blåmerke: «Hva har skjedd her?». Med mindre dere lokkes av naivitet og ikke tror at noen foreldre er i stand til å utsette barna sine for vold, sier Svang.

Så godtroende kan man ikke være når man jobber med barn, mener han.

– De aller fleste foreldre er snille mot barna sine. Sannsynligvis 99,9 prosent. Men dere bør alltid ha med dere en liten tanke om at dere i hvert fall kan spørre om hva som har skjedd hvis det er et barn som har fått en skade, et nytt sår eller merke, fra én dag til en annen.

– Må bli bedre til å prate med hverandre

Det finnes flere gode eksempler på barnehager som har vært årvåkne og avdekket vold og overgrep, påpeker Svang. Noen av disse tilfellene er omtalt i Svikt og svik-rapporten.

Tilbake i 2015 fikk et regjeringsoppnevnt utvalg i oppgave å gå igjennom alvorlige saker der barn og ungdom hadde vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Samt avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvilken måte det hadde forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering av disse sakene.

Utvalgets rapport var klar i 2017 og avdekket flere utfordringer:

• Manglende forståelse for årsaker til symptomer, atferdsuttrykk og bekymringstegn. Man var altså for dårlige til å avdekke.
• Melde- og avvergingsplikten ble ikke overholdt.
• Det var mangelfullt undersøkelsesgrunnlag for vurdering og beslutning.
• For lang behandlingstid i tjenestene.
• Dårlig dokumentasjon, journalføring og evaluering.
• Svikt i samarbeidet mellom tjenester.

– I evalueringsrapporten om Christoffer-saken, ble nettopp svikt i samarbeidet mellom tjenester trukket frem som et problem. Barnehagen og skolen hadde en dårlig magefølelse. Det samme hadde representanter fra helsevesenet. Det var mange som hadde en dårlig magefølelse, men ingen pratet med hverandre, sier Svang.

I Svikt og svik-rapporten peker utvalget både på et behov for økt kunnskap om forebygging og avdekking av vold og overgrep blant alle som jobber med barn, samt at samarbeidet mellom de ulike tjenestene må bli bedre.

– Vi må få mer kunnskap, men ikke minst bli bedre til å kommunisere med hverandre.

– En del av historikken

Under foredraget viste etterforskeren hvor lite han og kollegene ofte har å gå på i saker hvor små barn har blitt utsatt for vold:

Det er ofte sen varsling om hendelsen og usikkert åsted. Det er sjeldent funn på åstedet, og ofte få synlige skader og usikkert skadetidspunkt. Det er også sjelden vitner og elektroniske spor, og foranledningen til hendelen er gjerne ukjent.

– Mitt utgangspunkt når jeg jobber med disse sakene er stort sett at jeg har noen medisinske funn å gå etter. Men dette alene er ikke nok. Man må også ha en historikk, og den historikken er dere med på å skape.

Informasjonen barnehagen har om barnet samt kommunikasjonen med foreldrene, er verdifull for politiet i slike saker, understreker Svang.

– Denne historikken hjelper oss videre.

I tillegg til barnehagen kan for eksempel barnevern, BUP, helsepersonell, skole, SFO, naboer og personer som er sammen med barnet på fritidsaktiviteter være en del av barnets historikk, påpeker han.

– Viser at man følger med

Om det er noe spesielt med et barn, for eksempel at det stadig kommer med nye merker på ulike steder på kroppen – som foreldrene ikke sier noe om – så er det viktig å spørre om hva som har skjedd «siden i går» eller «før helga», mener Svang.

Det viser at barnehagen følger med, og dette er i seg selv et viktig forebyggende arbeid, påpeker han.

– Om foreldrene ikke har noen forklaring på stadige ny merker kan man kanskje notere dato og tidspunkt i en liten notisbok og skrive litt om hva man så og hva foreldrene sa eller ikke sa. Det er fint å ha notoritet på dette. Og så er det alltid fint om minst to ansatte ser det samme, sier Svang.

– Det er ikke sikkert at man skal melde med en gang. Kanskje skal man vente litt og se hva som skjer: Var det et uhell? Men kommunikasjon er viktig. Det å tørre å spørre en mor, far eller bestemor: «Hva har skjedd her? Dette blåmerket, skjedde det noe i går etter at han dro fra barnehagen?».

– Jeg sier ikke at man skal spørre foreldre om de slår barna sine, men vis interesse. Bemerk at dere har sett blåmerket, selv om dere kanskje ikke mistenker at noe er galt.

Naturlige og unaturlige steder for blåmerker

Når de aller fleste barn får blåmerker og kuler på kroppen, er det en naturlig forklaring på det, understreker Kripos-etterforskeren.

– Idet du begynner å gå, løpe, sykle og klatre i trær, så får du blåmerker. De aller fleste er selvforskyldt. Ikke glem det! Men noen steder er mer naturlig å få blåmerker og kuler enn andre. For eksempel i pannen, bakhodet, på albuen, halebenet, kneet og på skinnleggen. Det er ikke sikkert man skal trykke på den røde knappen da, sier Svang.

Det er mer unaturlig å få blåmerker på baksiden av kroppen, som på sete og rygg, på underarmene, håndflatene, mage, på underlivet, innsiden av lårene og rundt halsen, påpeker han.

– Vær klar over dette! Det er ikke sikkert at dette heller skal utløse den røde knappen, men det er i hvert fall mer unaturlig å få blåmerker på sånne steder.

Avvergingsplikt, taushetsplikt og meldeplikt

Svang minner om at alle har en plikt til å forsøke å forhindre at alvorlige straffbare handlinger skjer.

– Man trenger ikke være ansatt i politiet, barnehage, skole eller barnevern, alle skal forsøke å avverge en situasjon som gjør at noen blir skadet.

Avvergingsplikten trumfer taushetsplikten, understreker Svang. Det samme gjør meldeplikten:

– Avvergingsplikten ligger i bunn, men så har dere som jobber i barnehage valgt et yrke hvor dere også har en lovpålagt meldeplikt. Den sier at dere har et ansvar som ligger litt over den vanlige avvergingsplikten.

Jobber du med barn har du altså en plikt til være mer årvåken enn andre, påpeker han.

– «Når det er grunn til å tro» at et barn ikke har det greit hjemme, da har meldeplikten inntrådt for dere. Da skal dere melde ifra til barnevernet. Og husk at det aldri vil være feil å ta kontakt med barnevernet for å diskutere en sak/forhold. «Når det er grunn til å tro» er et meget lavt innslagspunkt for å gå videre med noe man tror kan skje, sier Svang.

Han avslutter innlegget med en oppsummering av hovedbudskapet sitt:

– Vi må slutte å være altfor godtroende. Men husk at de aller fleste barn har det innmari godt. Og spesielt de som får gå i barnehagen hos dere! Dere er viktigere enn dere tror. Hver eneste en av dere har en funksjon for å ivareta barnas rettssikkerhet.