Unge menns psykiske helse: Vi må være i forkant

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Leder i Fremskrittspartiets Ungdom, Simen Velle, har vært et hett navn i mediene etter utspillet rundt menn og likestilling, der han uttrykker bekymring over at unge menn har kommet i skyggen av kvinnekampen. Da Debatten gikk av stabelen tirsdag i forrige uke, hadde Velle beklaget og trukket tilbake den klønete uttalelsen om at «…noen veldig få menn egentlig har tilgang på alle jentene, og de fleste av oss gutta egentlig ikke får oss noe som helst».

Samtidig har han et poeng vi ikke bør miste av syne: Unge menn topper de mørkeste statistikkene.

To av tre som tar sitt eget liv, er menn.

Det samme er sju av ti rusavhengige.

En av fire menn er barnløse når de fyller 40.

Det overordnete temaet i Debatten var likestilling, men jeg tenker det er vel så viktig å se problemstillingen i et helse- og oppvekstperspektiv. Ensomhet, valg av livspartner, arbeidsledighet, rusproblematikk og andre utfordringer unge menn står overfor, har grobunn et sted. Handler det om oppvekstsvilkår, miljø eller genetikk? Det vi vet er at psykisk helse hos menn må adresseres og settes på dagsorden, og jeg mener det starter allerede i barnehagealder.

Men kan vi nok, og er vi mange nok fagfolk til at vi kan utnytte mulighetene i barnehagens rolle som forebyggende arena?

Et reelt problem

Underveis i Debatten ble jeg frustrert på Velles vegne. Et mylder av meninger og uttalelser ble kastet ut, men jeg forstår problematikken han adresserer. Uttalelsen hans gjorde at folk tenkte at dette ble en kamp om likestilling. Men det handler ikke bare om det. Jeg tolker det som et rop om hjelp, et rop om hjelp om å rette et større fokus mot unge menns psykiske helse.

Det er et reelt problem.

Da mener jeg det er et samfunnsansvar å rette blikket nettopp mot den arenaen der forebyggende arbeid virkelig har stor betydning.

Hver dag går jeg på jobb for å ruste små mennesker for dagens samfunn – et samfunn som stoler på at jeg som fagperson skal sørge for nulltoleranse for mobbing, null utestenging, forebygge ensomhet og passe på at barn opplever støtte og mestring.

«Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling og ikke-diskriminering og bidra til at barna møter og skaper et likestilt samfunn. Der alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen», står det i Rammeplan for barnehagen.

Det betyr at vi skal jobbe for at både gutter og jenter skal bli møtt på samme måte, ut fra deres egne forutsetninger, og at de skal få lik oppfølging. Hver dag jobber jeg nettopp med de tingene Velle belyser, men på små barns premisser.

Under radaren

Barnehagens rolle i det forebyggende arbeidet kan ikke understrekes nok. Men med dagens bemanningssituasjon opplever vi at barn forsvinner under radaren. Det forebyggende arbeidet i barnehagen må skje systematisk over tid, og de ansatte må vite hva det innebærer.

Sykefravær og mangel på vikarer fører til dårligere tjenester for barn og unge. Når faste ansatte er borte i lengre perioder, mister vi forutsigbarhet, gode relasjoner svekkes – og forutsetningene for det gode forebyggende arbeidet blir vanskeligere.

Programleder Fredrik Solvang sa i Debatten at «dette ikke må bli en helse- og oppvekstdebatt». Men er det ikke det det egentlig handler om?

Forebygging rettet mot barn i barnehagealder handler om å legge til rette for et godt oppvekstmiljø for alle. Det handler om at vi som jobber med barn og unge hele veien må jobbe for å skape gode holdninger, slik at vi sammen skaper gode og trygge lokalsamfunn.

Vi vet at forebygging er forankret i lov og at ansvaret deles med mange. Vi som jobber med de yngste har et spesielt ansvar. Det mener jeg krever både større fokus på oppgaven – og ikke minst at de ansatte får tilstrekkelig kunnskap. Viktigheten av at vi benytter oss av avdelingsmøter, personalmøter og pedledermøter til å ta opp denne tematikken må understrekes – la de ansatte få det under huden slik at det ikke skal være noe tvil om hva forebygging innebærer.

Vi har et ansvar for å være i forkant.

Må få øynene opp for utfordringene

Enkelte steder tas dette ansvaret mer på alvor. Jeg vil trekke frem en arbeidsmodell som Sandnes kommune har, nemlig USB (Utviklingsstøttende barnehage). Kort fortalt handler det om økt barnehagekvalitet der innsatsområdene er tidlig innsats, barns behov – barns stemme, profesjonelle læringsfelleskap og barnehagebasert kompetanseutvikling.

Det innebærer at alle som jobber i Sandnes kommune skal og bør vite hvordan de skal arbeide med og tilnærme seg barn. Samtidig tilsier erfaringen at det kan være en utfordring for noen. Kanskje har det sammenheng med at mange fremdeles ser store forskjeller mellom gutter og jenter i barnehagealder? Som når gutter som ikke klarer å finne roen blir gitt en diagnose eller sorteres under «atferdsproblematikk».

Så enkelt er det vel ikke! Det er vår jobb å tilpasse oss barnets behov, møte barn der de er og ut fra deres forutsetninger i livet.

Den dagen de ikke lenger er små barn, den dagen de går ut av barnehagen og skolen, hvem sitter da med ansvaret for å redusere ensomhet, arbeidsledighet og relasjonsproblematikk?

Nå er det på tide at samfunnet får øynene opp for utfordringene knyttet til menns psykiske helse. Dersom vi ikke klarer å utnytte barnehagens betydning som forebyggende arena nå, er det et samfunnsproblem vi vil fortsette å møte senere i livet.

Jeg mener også det må være lov å si seg enig med Velle, uten at kvinner og unge jenter går i harnisk.