«Unnskyld, jeg skulle ha sett, forstått og hjulpet deg!»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som ferdig utdannet førskolelærer i 1999, visste jeg mye om hverdagen som ventet i barnehagen. Jeg hadde lært om barns pedagogiske utvikling, viktigheten av læring i lek og forberedelser til skolen. Jeg var klar for å komme i gang og hadde dårlig tid!

Jeg visste dessverre mindre om hvor mange barn som vokste opp med vold hjemme eller hva som var tegn på seksuelle overgrep. Studiet mitt hadde lært meg så lite om vold og overgrep mot barn at jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre da den vonde magefølelsen kom: «Det kan nok ikke stemme?» «Jeg hørte sikkert feil.» «Han mente sikkert noe annet».

Usikkerhet

Som barnehagestyrer noen år senere, ivret jeg for å oppfylle rammeplanen. Jeg ville sørge for at «lek, omsorg, læring og danning skulle sees i sammenheng». Men jeg forstod ikke at dette også gjaldt vold og overgrep.

Min egen usikkerhet medførte at barn som strevde ble møtt med «hva er det med dette barnet» istedenfor «hvordan er det rundt dette barnet». I en hektisk hverdag i barnehagen, med stadig nye kunnskapsmål, for få ansatte eller for mye sykdom, overså jeg sammenhengen: At personene som stod barnet nærmest, kunne være de som gjorde barnet mest vondt.

Ifølge en nyere undersøkelse oppgir 1 av 5 unge voksne at de har opplevd fysisk vold i barndommen fra minst én av foreldrene. Av de utsatte barna var 19 prosent av guttene og 23 prosent av jentene under 6 år ved første erfaring med alvorlig vold. At noen av disse har gått i mine barnehager, er det liten tvil om.

For all del, jeg og mine kolleger kontaktet hjelpetjenester når det krevdes. Likevel skulle jeg gjerne innsett at det var flere barn som trengte oss. Slik at jeg så, forstod og hjalp. Jeg trodde jeg hadde altfor lite kunnskap til å handle. Sannheten var at jeg handlet altfor lite ut ifra kunnskapen jeg hadde.

Var ikke alene

For tre år siden begynte jeg å arbeide i Stine Sofies Stiftelse. Å forhindre og avdekke vold og overgrep mot barn, ble mitt heltidsprosjekt. Raskt opplevde jeg styrere i andre barnehager fortelle meg om sine utfordringer. Om hvor vanskelig det var å gi ansatte nok kompetanse om vold mot barn. Om utfordringer med å gi trygghet til å følge opp bekymringer for barn.

Jeg innså raskt at min egen kompetanse til å avdekke vold ikke hadde vært god nok i mange av mine yrkesaktive år. Men jeg innså også at jeg hadde ikke vært alene om å ha det slik.

Åpenhet

Så kjære barn: Unnskyld for at jeg ikke forstod hvorfor du oppførte deg som du gjorde. Jeg klarte ikke å se dine handlinger i sammenheng med dine omgivelser.

Kjære foreldre; unnskyld for at min relasjon og respekt for dere hindret meg i å hjelpe barna deres – og dere selv. Min mangel på kunnskap stoppet meg noen ganger, men min mangel på mot og faglig selvtillit sviktet meg mest.

Kjære ansatte; unnskyld for at jeg ikke ga dere verktøyene dere behøvde da dere var bekymret for et barn. Dere behøvde ikke bare kunnskap til å se, men også mot og anledning til å si fra.

Så, kjære styrer i barnehage: Du og dine ansatte treffer barna hver eneste dag i barnehagen. Dere er dermed de beste til å oppdage dersom noen ikke har det bra.

Her er mine råd til deg:

• Gi dine ansatte enda mer kompetanse om vold og overgrep. Gjør dem trygge på at deres vurderinger er gode nok.
• Vær åpen i barnehagen om at vold skjer overalt. Åpenhet skaper rom for å dele bekymringer og diskutere løsninger.
• Bli godt kjent med det lokale hjelpetilbudet. Da er det lettere å ta kontakt når det trengs.
• Vær åpen og ærlig i samarbeidet med foreldre. De er deres viktigste allierte i kampen mot vold og overgrep.

I dag har vi en unik mulighet til å se, forstå og gjøre mer for å avdekke vold og overgrep mot barn enn for 20 år siden. Alle barnehageansatte bør få slippe å si: Unnskyld!