- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Du kjenner meg du, eller?
«Maaaammma, maaaamma» roper Albert når han kommer løpende og møter meg i porten. En lang og god klem varmer meg mens jeg børster sand av de fuktige vottene.
«Hei Albert», sier jeg.
«Så godt å se deg.»
«Og hei Adam, er det bra med deg?», spør jeg kompisen som har tatt plass ved siden av, også han med fuktige votter. De to guttene er gode venner, og jeg møter de ofte i tospann. De har så mye de ønsker å fortelle fra dagen, både om brannbilen som kom, om dyreparken de bygde - og at de har planer om å overnatte hos hverandre. Etter en lang arbeidsdag er det nesten overveldende for meg å ta imot alle betraktninger og beretninger guttene ønsker å dele.
På vei videre inn til garderoben ser jeg Amanda sitte i huska, jeg smiler til henne og sier hei. Et annet barn vinker når jeg går forbi, og jeg møter det med: «Så spennende det der så ut da Nora, hva er det du lager?»
«Overraskelse», sier hun og smiler lurt.
Vel inne blant våte klær, skiftetøy og vasking av hender har jeg pakket sammen barnehagebagen, samtidig har Amanda funnet veien inn til badet, og i det jeg passerer sier hun: «Du kjenner meg du, eller?»
Hun smiler og ser lurt på meg. Fordi hun er inne på badet går jeg videre, men jeg responderer i forbifarten: «Tjaa, kanskje litt iallefall.»
Hun får hjelp av en pedagog på badet og forsvinner lengre inn i barnehagen, og jeg rekker ikke å snakke mer med henne akkurat da, men spørsmålet hun stiller blir jeg ikke helt ferdig med.
Mylder av fortellinger
Neste dag når jeg leverer Albert i barnehagen møter vi to av jentene i barnehagen på veien, «God morgen Nora og Ida» sier jeg, før jeg kommer på at jeg må kommentere den kule tegningen jeg hørte de hadde samarbeidet om i går. «Det var et stoort monster vi tegnet da», sier Albert før han spør: «Skal vi lage ett i dag også?»
Og sånn ble det visst, etter at de hadde spist frokost og bygd et digert Tyholttårn av magneter. Idet jeg henter igjen i barnehagen den ettermiddagen får jeg et mylder av fortellinger fra Nora, Ida og Albert - samtidig. Når Albert lander på hodeputa den kvelden er han ikke ferdig med monster-samarbeidet, de har flere planer for morgendagen. Han lurer på om han kanskje kan vise frem et monster han har sett i ei bok vi har hjemme, i barnehagen i morgen.
Jeg svarer at det høres ut som en god ide.
Tidlig neste morgen er vi klare for barnehagen, med boka under arma. Nina som er pedagog tar imot boka med stor nysgjerrighet. «Denne må du vise fram i samlinga i dag, Albert.»
Når jeg sitter foran skjermen på jobb senere den dagen tikker det inn ei melding med et bilde fra barnehagen; syv barn som sammen konstruerer et stort monster som skal støvsuge opp alt søppelet det finner.
«Kult», tenker jeg før jeg svarer på resterende uleste mailer i innboksen.
Den samme ettermiddagen er det pappa som henter i barnehagen, han kan fortelle at det han trodde var et gigantisk (og litt stygt) fugleskremsel utenfor barnehagen, faktisk viste seg å være et søppelmonster.
I slutten av uka kommer det tekst og bilder fra barnehagen som viser hva barna har vært opptatt av den siste uka. Der får jeg innblikk i barn som forteller, formidler, viser og uttrykker til hverandre hva de har tenkt og vært opptatt av i det de har utforsket i ulike prosesser. På ene bildet ser jeg syv barn som tilsynelatende er dypt konsentrert i å studere et bilde, før de, på hver sine måter, bidrar i å konstruere sin versjon av det de ser. Albert sitter tett ved siden av meg og forteller.
Gjennom bildene og teksten jeg får innsyn i kan jeg tenke at barn bygger relasjoner med hverandre i den situasjonen, gjennom å være nysgjerrige på noe sammen - hvor de deler av sin kunnskap og kreativitet, og blir kjent med hverandre ved å dele felles oppmerksomhet.
Fra mitt perspektiv kan jeg forstå det som at barna blir attraktive for hverandre, de ser hva «de andre» kan bidra med som er nyttig inn i leiken. Noen er rå på å bygge! Noen andre kan mye om monster som er spennende! Og sammen har vi fått til noe!
Alle får ta i bruk sine ulike ressurser og kjenne at de er viktige for det fellesskapet de er en del av. Det er godt for meg som mamma å se barnet mitt være en del av det.
Viktige relasjoner
«Hadet, Helene,» roper Amanda idet jeg tusler mot barnehageporten en ettermiddag, den samme dagen som Nora prikket meg på ryggen for å vise meg tegningen sin. Jeg finner stor glede i at de tar kontakt med meg, for mitt barns relasjoner er viktige for meg, og jeg tror måten man utøver foreldrerollen på kan være med å styrke relasjoner mellom barna i barnehagen.
Gjennom mine daglige møter og samtaler med barna i barnehagen blir det tydelig for meg at den viktigste ressursen for mitt barn i barnehagen er det nettverket av jevnaldrende som deler gleder, utforsker, utfordrer, leker og lærer i fellesskap. Og det er i dette fellesskapet jeg får et unikt innblikk i mitt barns egen verden, og den helt egne personen som han er. Hvor han deler kunnskap og formidler seg selv. Med egenskaper og verdier som jeg innimellom ikke vet hvor kommer fra, men når jeg oppdager barnet mitt i dette fellesskapet med andre, så skjønner jeg, at de skapes jo der.
Hvis jeg som mamma har et blikk for det kollektive som møter meg i barnehagen er det lettere for meg å følge opp, utvide og forsterke det som allerede foregår i barnas relasjoner.
Videre kan jeg bistå både mitt og andre barn i å bringe inn perspektiv fra sin opplevelsesverden som de kan bygge videre på i sitt hverdagsliv i barnehagen. På den måten kan jeg også bidra til å forme innholdet i barnehagehverdagen, basert på både Alberts interesser, nysgjerrighet og oppdagelser - men også basert på de andre barnas interesser og initiativ, som de så gledelig deler om man åpner opp for det. Som mamma forstår jeg på denne måten barnehagen som et sted for livgivende fellesskap - som jeg aktivt kan være med å støtte opp under.
Som pedagogen så klokt sa i en foreldresamtale nylig:
«Det blir jo ikke like godt å være en del av gruppa, hvis ikke alle i gruppa har det godt der.»
Og nettopp der ligger kjernen for meg som mamma, det er viktig for meg at alle i gruppa har det bra, og da blir det også bedre for Albert å være der.
Verdifull involvering
Så, tilbake til spørsmålet Amanda stilte meg.
Jeg tror jeg forstår hvor det kommer fra, jeg tror hun opplever at jeg tar plass på hennes arena fordi jeg involverer meg, ikke bare i Albert - men i henne - og i alle barna som er en del av mitt barns hverdagsliv. For meg oppleves dette veldig verdifullt.
For eksempel når jeg ser Synne og Noah med store forventningsfulle øyne lytte når Albert og jeg formidler om krabben som satt fast i torskemunnen sist vi var på fisketur på hytta. I den situasjonen oppdager jo både Albert og jeg at Noah og Synne også har erfaring med det samme, bare at det var en liten makrell og ikke en krabbe de hadde erfaring med. Også viser det seg, at de med støtte fra pedagogene, har tegnet og delt med hverandre hvordan en makrell ser ut - og hvor stor kloa til en krabbe kan være. De har til og med presentert det for de andre i gruppa - og tenk, de andre hadde også mye erfaring med livet i havet som de kunne dele og sammen utforske videre. Og jammen har ikke bestefaren til Synne ei gigantisk krabbeklo hjemme som hun vil spørre om hun kan få vise de andre.
På vei hjem fra barnehagen den samme dagen hjelper jeg Synne på med den ene skoa i garderoben, hun lener seg på skuldra mi i forsøket og spør: «Tror du jeg kan være med dere på hytta en gang?»
