– Å bli møtt med et varmt blikk og vennlige ord betydde enormt mye for meg

– I dag er jeg trygg på meg selv og vet at jeg er bra nok, sier Susanne Vollan.

Slik har det ikke alltid vært.

– Jeg har levd størstedelen av livet mitt på utsiden av hverdagssamfunnet, og etter at jeg fikk barn jobbet jeg mye med å komme meg på innsiden, forteller hun.

Vennlige ord

Vendepunktet kom for rundt ti år siden, da Vollan ble kjent med Dina von Heimburg som hadde barn i samme barnehage i Levanger.

– I starten syntes jeg det var skummelt å prate med de andre foreldrene fordi jeg så på meg selv som veldig annerledes på grunn av bakgrunnen min, sier Vollan. Hun forteller at hun vokste opp i et rusmiljø og hadde en trøblete oppvekst og ungdomstid.

– Å bli møtt av Dina og noen av de andre foreldrene i barnehagen med et varmt blikk og vennlige ord, betydde enormt mye.

Kafébesøk åpnet nye dører

En dag inviterte Dina henne med til Kafé Verden, som er et samarbeid mellom det lokale Røde Kors, Levangers Unge Sanitetsforening og frivilligsentralen. Dette kafébesøket skulle vise seg å åpne mange nye dører.

– Jeg ble med i sanitetsforeningen en stund og fikk gjennom det mulighet til å synge på kafeen. Blant publikum satt rektoren for den lokale kulturskolen. Han introduserte meg for et medlem av Kveldskoret og anbefalte meg å bli med der. Slik begynte jeg med musikk igjen, som er min store lidenskap, forteller Vollan.

Etter et par år fikk hun hjelp av noen musikkstudenter som hadde praksis i koret til å søke seg inn på bachelorstudiet i musikk ved Nord Universitet.

– Vennskapet med Dina og besøket på Kafé Verden ble en inngangsport til veldig mye som jeg ikke hadde sett for meg at kunne skje. Nå har jeg jobbet i fem år med å fullføre utdanningen for å bli musikkpedagog. Jeg har funnet min plass både på studiet og i samfunnet, forteller Vollan.

Ble medforsker i doktorgradsprosjekt

Da venninnen Dina, som jobbet som folkehelsekoordinator i Levanger kommune, skulle ta fatt på en doktorgrad ved Nord Universitet, ble Vollan spurt om hun ville være med som medforsker. Det takket hun ja til.

Doktorgradsprosjektet fikk navnet «Det trengs en hel landsby» og ble gjennomført i tre barnehager i Levanger.

Her jobbet barnehageansatte sammen med foreldre, forskere, lokalsamfunn, representanter på tvers av sektorer og nivå i kommunen, og politikere på tvers av partier. Sammen utforsket de barnehagen som et «fellesskapspalass», der de prøvde ut nye måter å jobbe på gjennom samskaping og aksjonsforskning.

Målet var å styrke småbarnsfamiliers livskvalitet og inkludering gjennom felles innsats og relasjonsbygging.

– Vi utforsket barnehagene som en møteplass i lokalsamfunnet, der voksne samarbeider for barnas og familienes beste både i og utenfor barnehagen, fortalte Dina von Heimburg i et intervju med barnehage.no tidligere i mars.

Endret på foreldremøtene

Arbeidet startet opp i 2017. von Heimburg og Vollan begynte med å intervjue ti foreldre med ulik bakgrunn, om hva de mente var viktig for dem og hva som burde tas tak i. Deretter intervjuet de ansatte i tre barnehager.

Videre ble foreldre og barnehageansatte satt sammen i reflekterende team, hvor de ble enige om visjoner og mål for fem år frem i tid og hvordan de kunne nå disse målene.

– I løpet av prosjektet eksperimenterte vi med nye måter å jobbe på sammen med de ansatte og foreldrene, fortalte von Heimburg.

De testet blant annet ut:

• Å bruke barnehagen som en møteplass utover åpningstid.
• Å aktivt koble familier til hverandre og til nye aktiviteter og møteplasser i lokalsamfunnet.
• Å bruke barnehagen som en praksisarena for flyktningeforeldre.
• Å forsterke foreldredemokratiet og foreldrenes innvirkning i formell planlegging og politikkutvikling i kommunen.

Foreldremøtene i barnehagen ble også gjennomført på nye måter. Disse gikk fra å være typiske informasjonsmøter til å bli foreldredrevne møter som handlet om å bygge foreldrefelleskap til det beste for barna og familiene.

Forskjellige livserfaringer

– Dette er Dina sitt doktorgradsprosjekt, men hun har presentert sine tanker, ideer og forståelser av det hun har jobbet med for meg, og så har jeg fått komme med min forståelse av dette igjen. Vi har forskjellige perspektiver og livserfaringer. Jeg har gitt innspill til hva jeg tenker er viktig for at alle familier skal føle seg inkludert i barnehagen og i lokalsamfunnet, forteller Vollan.

– Et av mine bidrag i prosjektet har vært å dele egne erfaringer, slik at andre kan få forståelse for hvordan det er å stå utenfor, legger hun til.

Utenforskap var et tema som blant annet ble tatt opp på foreldremøtene. Til disse møtene ble det laget små fortellinger om ekskludering og ensomhet som skulle hjelpe foreldrene til å forstå hvordan utenforskap kan oppleves for barn og voksne, samt reflektere over hva de som foreldre – i samarbeid med barnehagen og lokalsamfunnet – kan gjøre med dette.

Ble hørt

Vollan forteller at en av de sterkeste erfaringene fra prosjektet var at hun fikk mulighet til å snakke til lokalpolitikerne.

– Tidligere i livet hadde jeg erfart at kommunen ikke var i stand til å hjelpe meg ut ifra min situasjon. Gjennom årene opplevde jeg heller at det bygget seg opp mye motstand mot de som liksom skulle hjelpe meg fordi jeg ikke fikk mulighet til å si hva jeg hadde behov for, forteller hun.

– I dette prosjektet erfarte jeg at politikerne hørte på det jeg sa, og at det førte til endring. De lyttet til meg og andre mennesker som ikke så ofte får komme til orde. Det var veldig sterkt å oppleve. Det er kjempeviktig at alle mennesker får en stemme og blir hørt.

– Må være bevisst på hvordan vi møter andre

Å bli sett og hørt er like viktig for barn som for voksne, understreker Vollan.

– I løpet av prosjektet snakket vi mye om hvor viktig det er å se og hilse på alle barna, ikke bare på de man kjenner, når man som forelder kommer inn i barnehagen om morgenen.

– Vi voksne må være bevisste på hva vi gjør overfor barna og hva vi gjør overfor hverandre. Hilser man på alle foreldrene man møter i garderoben? For meg var det utrolig viktig å oppleve å bli sett og akseptert av både foreldre og ansatte i barnehagen. Det har hjulpet meg til å akseptere meg selv, sier hun.

Positive ringvirkninger

Det trengs en hel landsby-prosjektet har i stor grad handlet om å gjøre ting som skaper positive ringvirkninger, forteller Vollan.

Hun har selv erfart hvordan én vennlig handling kan føre til store endringer.

– Hadde det ikke vært for møtet med Dina er det ikke sikkert at jeg hadde kommet meg til Kafé verden. Da kunne ting ha sett annerledes ut.

Etter at hun var medforsker i doktorgradsprosjektet har hun, i tillegg til studiene, hatt en stilling i et annet prosjekt i kommunen der hun har jobbet med å ta elementer fra Det trengs en hel landsby-prosjektet inn i skolen.

– Jeg har også fått dele mine erfaringer på en nordisk konferanse i Danmark som samlet praktikere, ledere og forskere som er opptatt av å forandre og forbedre velferdssystemene våre i en mer relasjonell og bærekraftig retning. Jeg liker å bruke egen livserfaring til kunne å hjelpe andre, sier Vollan.

Åpent sinn

Når foreldre opplever mestring og føler seg inkludert i lokalsamfunnet vil dette også smitte over på barna, mener Vollan.

– Et større og bedre nettverk rundt meg, har gitt meg økt livskvalitet. Det har gjort meg mer ressurssterk som forelder og har gitt meg større mulighet til å gi en plass til mine egne barn i hverdagssamfunnet. Det har også gitt meg en arena hvor jeg kunne trene opp mitt eget selvbilde og få velge hvem jeg selv ville være, istedenfor å bli satt i bås. Det har gjort meg enda bedre i stand til å hjelpe meg selv.

– Vår måte å leve voksenlivet på overføres til våre barn ved at de ser hva vi gjør, hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi håndterer livet, og hvordan vi uttrykker oss i samfunnet og i sosiale settinger. Jo flere gode valg du tar som voksen, desto flere gode valg gir du dine barn muligheten til å ta, fordi du har vist dem dette ved å være et eksempel, sier Vollan.

Og jo mer inkluderende vi er som voksne, desto mer naturlig vil det føles for barna å være inkluderende, påpeker hun.

– Vi må aldri slutte og tro på at mennesker kan forandre seg. For at alle skal få lik mulighet til å være en del av samfunnet vi lever i, må vi som enkeltperson, politiker, profesjonsutøver og/eller forelder ta av oss «statushatten» og møte alle mennesker som et medmenneske med åpne armer og et åpent hjerte og sinn. Slik gir vi plass til alle og gir rom for at vi alle kan lære mens vi går veien sammen for å skape et godt samfunn for våre barn, sier Vollan.

Dina von Heimburg skal disputere for doktoravhandlingen sin 25. april.

LES OGSÅ:

– Voksne har ansvar for at alle barn føler seg inkludert i et fellesskap