Ett av fire barn i Norge har i dag foreldre som ikke bor sammen. Mer enn 25 prosent av disse har delt bosted.
I forskningsrapporten Delt bosted – Barns perspektiver og utfyllende kunnskap, ført i pennen av forskere fra Institutt for samfunnsforskning, har forskerne blant annet undersøkt hvordan barnehagen involveres praktisk og på annen måte når barn har delt bosted.
Les hele rapporten her.
Intervjuet barnehagelærere
– Bakgrunnen for forskningsprosjektet er at det har vært en sterk økning i andelen barn med delt bosted de siste tiårene. Det gjelder både Norge og mange andre land, sier forsker Ragni Hege Kitterød ved Institutt for samfunnsforskning. Hun har sammen med forskerkollega Hilde Lidén skrevet rapporten på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Rapporten omhandler tre delstudier:
- En barnestudie der forskerne har intervjuet 35 barn og unge om deres erfaringer med delt bosted.
- En barnehagestudie hvor forskerne gjennom gruppeintervjuer og individuelle intervjuer med til sammen 14 barnehagelærere, har undersøkt hvordan barnehagen involveres praktisk og på annen måte når barn har delt bosted.
- Og på basis av Undersøkelsen om samvær og bosted 2012, en analyse av hva som kjennetegner foreldre som bor forholdsvis nær hverandre og har delt bosted for barna, og av forskjeller i samarbeid og konfliktnivå mellom foreldre med ulike bo-ordninger for barna.
– Hvorfor var dere interesserte i barnehagelærernes erfaringer rundt dette temaet?
– Vi har ikke hatt tid og mulighet til å gjøre intervjuer med de yngste barna innenfor rammene av dette prosjektet, men vi har intervjuet barnehagelærere. Det vi ønsket var å få innsikt i barnehageansattes erfaringer og refleksjoner rundt samarbeid med foreldre om barn som har delt bosted, sier Kitterød.
Barnehagelærerne som ble intervjuet hadde til sammen lang og variert erfaring fra arbeid i barnehager med ulik eierform, størrelse og sammensetning av barne- og foreldregruppen.
Sjelden et eget tema
Ifølge informantene var det at barn hadde to foreldrehjem, sjelden oppe som et eget tema i barnehagen, opplyser Kitterød.
Barnehagelærerne ga uttrykk for at temaet kunne komme opp i tilknytning til enkeltbarn dersom det var spesielle ting de ansatte trengte å vite om bo-ordning, byttedager, rutiner for flytting mellom foreldrehjemmene og lignende.
Informantene understreket det store mangfoldet i familieformer og -praksiser i dag og at barnehagen alltid har barnets beste i fokus. De ga klart uttrykk for at deres oppgave er å møte barnets behov for omsorg og oppfølging på best mulig måte, uansett familieform.
La vekt på å være nøytrale
– Informantene var også opptatt av at det ikke var noe problem at barnet har to foreldrehjem, men at det kunne føre til at det var noen ekstra ting de måtte tenke på, sier Kitterød.
Samtlige informanter understreket at det er viktig for barnehagen å få vite om endringer i barnas hjemmesituasjon. Dette ble kommunisert til foreldrene gjennom oppstarts- og foreldresamtaler. Man var opptatt av å formidle at dette var til det beste for barnet, og av å skape tillit slik at foreldre skulle oppleve det som naturlig å ha en dialog om ting som foregikk hjemme.
– Særlig små barn kan ikke fortelle om dette selv. Informantene syntes derfor det kunne være greit å få vite om foreldrebrudd og om hvilke dager barnet skulle bo hos pappa og når det skulle bo hos mamma, slik at de bedre kunne forstå og møte barnet på best mulig måte hvis barnet var urolig eller det var spesielle ting barnet snakket om relatert til dette, sier Kitterød.
– Informantene var samtidig veldig opptatt av å understreke at de ansatte i barnehagen ikke skal involvere seg i eventuelle konflikter mellom foreldrene eller velge side. De var opptatt av å skape best mulig rammer for barna. Informantene våre var også veldig opptatt av at barnehagen skulle være et sted som ga kontinuitet for barnet og trygghet når ting var litt vanskelig hjemme, sier hun.
Opptatt av å skjerme barna
Barnehagelærerne som deltok i undersøkelsen erfarte at foreldre ofte informerer uoppfordret om endringer hjemme, men at informasjonen noen ganger kunne komme sent i prosessen.
Noen foreldre kunne også oppleve det som invaderende hvis de ansatte spurte om det var endringer i hjemmesituasjonen som barnehagen burde vite om, men barnehagelærernes erfaring var at de fleste hadde forståelse for at dette var informasjon som de ansatte trengte for å kunne ivareta barnet best mulig i barnehagen.
Forskerne fant også at informantene var opptatt av at foreldrene skulle oppleve at de kunne bruke barnehagen som en ressurs under og etter samlivsbrudd.
Flere hadde opplevd at foreldre ba om råd om hvordan de skulle ordne en del praktiske ting rundt bruddet og i etterkant, og at foreldre var åpne for samtaler og veiledning.
– Informantene var opptatt av å skjerme barnet mot eventuelle konflikter mellom foreldrene. De understreket flere ganger at med de aller fleste foreldre går det veldig fint - de fleste samarbeider godt om barna - men det er noen som kanskje særlig til å begynne med kan ha konflikter. Da kunne de av og til gå inn og veilede foreldrene litt, for eksempel gjøre dem oppmerksomme på at de ikke burde snakke negativt om hverandre mens barnet hører på. Informantene hadde også opplevd at noen foreldre hadde blitt glade for å bli minnet om dette, sier Kitterød.
– Flere av barnehagehagelærerne vi intervjuet syntes at foreldresamarbeid generelt, var litt lite tematisert under utdanningen. Dette var mer noe de hadde opparbeidet seg kompetanse på underveis. De kunne også brife hverandre litt på hvordan man best kunne gjennomføre samtaler med foreldrene hvis det var uenighet. Det var en type erfaringsbasert kunnskap de ansatte hadde opparbeidet seg over tid, sier forskeren.
Begge foreldre skal føle seg inkludert
Informantene var opptatt av at begge foreldre skulle føle seg inkludert og få den samme informasjonen fra barnehagen.
– Det gjaldt for eksempel informasjon som ble gitt i hente- og bringesituasjoner. Det kunne være ønskelig at begge foreldre deltok på foreldresamtaler for å sikre at de fikk samme informasjon og anledning til å komme med synspunkter og spørsmål, men informantene fortalte at det også kunne bli gjennomført separate samtaler dersom foreldrene ønsket dette, forteller Kitterød.
Forsøkte å holde oversikt
Under intervjuene spurte forskerne også barnehagelærerne om det er spesielle ting man bør tenke på når et barn har to hjem.
– De sa at én ting som kan komme opp, er at barna forventer at de ansatte skal holde orden på det informantene kalte «mammauke» og «pappauke», altså når man er hos mamma og når man er hos pappa. Det var særlig de yngste barna som ofte ikke hadde oversikt over dette selv. Informantene oppga at dette var noe de ansatte strakk seg langt for å kunne holde oversikt over, fordi noen barn kunne spørre og spørre om hvor lenge det var til de skulle til mamma eller til pappa igjen. Derfor mente våre informanter det kunne være en fordel å være informert om hvem barnet bodde hos til enhver tid, slik at de kunne svare på barnets spørsmål, forteller Kitterød.
En liten studie
– Hva kan denne studien bidra til?
– Dette er en liten og eksplorerende studie, men vi håper likevel at vi har fått pekt på en del tema og erfaringer som kan være til hjelp for noen å lese om, sier Kitterød.
I forskningsrapporten understrekes det at studien ikke gir grunnlag for å si noe om hvilken bostedsløsning som er best for barna når foreldrene skiller lag:
«En dybdestudie av opplevelser og erfaringer fra de minste barna ville kreve andre metoder og mer ressurser enn hva det er rom for i dette prosjektet. Vi har derfor valgt å tilnærme oss dette temaet gjennom et lite delprosjekt der vi studerer barnehagen som aktør og arena for barn med delt bosted gjennom å intervjue barnehageansatte, dels i grupper og dels individuelt. Studien gir ikke grunnlag for å si noe om hvilken bostedsløsning som er best for barna når foreldrene skiller lag, men gir innsikt i barnehageansattes erfaringer og refleksjoner rundt samarbeid med foreldre om barn i delte familier,» heter det i rapporten.
Ønsker du å lese mer om barnehagelærernes erfaringer og refleksjoner rundt samarbeid med foreldre om barn med delt bosted, eller om hvilke erfaringer 35 barn og ungdom i alderen 9-19 år har med delt bosted? Her finner du hele rapporten.
