I august forsvarte Lund doktoravhandlingen sin.
Her har hun sett nærmere på hvordan kulturelt mangfold utøves i praksis i barnehagen. Hun har også undersøkt hvordan pedagogiske ledere utøver sin rolle som ledere, og hvordan de forstår, vurderer og håndterer en stadig mer kulturelt mangfoldig barnehagekontekst.
– Jeg er utdannet sosialantropolog, så mangfold og kulturforståelse har alltid vært et interessefelt for meg. Mellomlederrollen ville jeg ta fatt i fordi det har vært gjort lite forskning på dette innenfor barnehageledelsesfeltet, og fordi de pedagogiske lederne har en så viktig rolle i barnehagen inn mot både avdelingene og styrer, forteller Lund som er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).
I doktorgradsprosjektet har hun også undersøkt hvordan barnehagens praksiser – med vekt på pedagogiske lederes rolleutøvelse og måter å forstå kulturelt mangfold på – kan ha betydning for ivaretakelse og anerkjennelse av kulturelt mangfold og for minoritetsforeldres erfaringer med barnehagen.
– Jeg har intervjuet minoritetsforeldre med flyktningbakgrunn om hvorvidt de opplever å bli hørt, anerkjent og inkludert i barnehagefellesskapet, forteller hun.
20 pedagogiske ledere
Avhandlingen er basert på analyser av intervjuer med 20 pedagogiske ledere og styrerne i til sammen fire barnehager, samt feltmateriale fra deltakende observasjon i de fire barnehagene og tolv intervjuer med foreldre.
– Jeg ønsket å finne ut om det var noen variasjon i måter å lede på og om dette hadde innvirkning på hvordan man forsto og jobbet med mangfold i barnehagene, forteller Lund.
– Jeg fant at forhold som tid og rom til faglig refleksjon, rammefaktorer, etter- og videreutdanning, kontekst og situasjon er viktig. Og at særlig styreren i barnehagen har betydning for hvordan pedagogiske ledere forstår og konstruerer kulturelt mangfold – som videre påvirker måter å snakke på, holdninger, inkludering, anerkjennelse og ekskludering.
Ulike mangfoldsforståelser og ledertyper
Forskeren fant variasjon både i måter å forstå kulturelt mangfold på, og i hvordan ledelse kom til utrykk i de pedagogiske lederne sin profesjonsutøvelse.
– Funnene viser profesjonspraksiser som både bidrar til reproduksjon av maktrelasjoner mellom majoritet og minoritet og til inkludering og anerkjennelse av kulturell ulikhet og identitet, sier Lund.
I datamaterialet identifiserte hun tre kategorier av mangfoldsforståelser: Ulikhet, likhet og anerkjennelse. Måten de pedagogiske lederne forsto kulturelt mangfold på dannet videre grunnlag for tre typer organisasjonskulturer, kategorisert som forskjellige fellesskap: Ulikhetsfelleskap, likhetsfelleskap, og mangfoldsfelleskap.
– Innenfor mangfoldsfelleskapet var man mer åpen for å stille seg kritisk til egne oppfatninger og barnehagens praksiser, og uttrykte ønske om mer kunnskap som kunne utvikle pedagogisk praksis. I ulikhetsfelleskapet var man mest opptatt av ulikheter og utfordringer de kulturelle forskjellene skapte, og minoritetsforeldrene sine «mangler», forteller Lund.
Forskeren identifiserte også tre typologier av mellomledere, som hun valgte å kalle: 1) administratoren, 2) likhetslederen og 3) refleksjonslederen.
– Den første ledertypen har vekt på daglige oppgaver, altså det som må gjøres her å nå, og har norsk kultur som norm i møte med kulturelt mangfold. Den andre ledertypen vektlegger samarbeid og likhet. Denne ledertypen underkommuniserer kultur i møte med kulturelt mangfold, og kan forstås som mangfoldsblind. Den tredje ledertypen har vekt på faglig utvikling, støtte og kritisk tenkning, med anerkjennelse som norm i møte med kulturelt mangfold. Disse ledertypologiene signaliserer hvor fokus i profesjonsutøvelsen ligger og er fortolkninger av rollen slik den kommer til utrykk i praksis, sier Lund og legger til:
– De tre ledertypene synes å henge sammen med måten kulturelt mangfold forstås, og danner grunnlag for pedagogisk praksis.
Betydningen av videreutdanning
Lunds funn tyder også på at etter- og videreutdanning kan ha betydning for hvordan pedagogiske ledere forstår kulturelt mangfold, og hvordan de utfører sin rolle som ledere.
– I barnehagene hvor de fleste eller alle de pedagogiske lederne og styrerne hadde etter- og videreutdanning, hadde de også en mer vid tilnærming til kulturelt mangfold. Og en større grad av faglige diskusjoner og refleksjoner på møter og i den daglige praksisen, forteller forskeren.
Tid til faglig refleksjon er viktig både for å kunne videreutvikle mangfoldsforståelsen og lederrollen, påpeker hun.
«Riktig foreldreskap»
For å få et innblikk i hvordan foreldre med flyktningbakgrunn erfarer samarbeidet og møtet med barnehagen, intervjuet Lund 12 foreldre.
Her kom det frem at foreldrene opplevde å bli anerkjent, respektert og møtt av et imøtekommende og vennlig barnehagepersonale.
Samtidig viste foreldrenes fortellinger om foreldresamarbeidet, at barnehagens majoritetsperspektiv om foreldreskap og «det norske» preget deres forståelser av hva de tolket som viktig i møte med barnehagen.
– Flyktningforeldrenes opplevelser av tilhørighet og anerkjennelse av foreldreskap i barnehagefelleskapet, ser ut til å være knyttet til «norskhet» og oppfatninger om «riktig foreldreskap», sier Lund.
Hun fant at majoritetens kulturelle kapital knyttet til foreldreskap, preget både flyktningforeldrenes fortellinger og pedagogiske praksiser i barnehagen.
– Jeg finner skjulte maktstrukturer i måter å jobbe med mangfold på som ekskluderer. Det kan for eksempel være vanskelig å bli inkludert i fellesskapet hvis man ikke er forelder på «riktig» måte ut fra barnehagens holdninger og verdier, «det norske». Både de ansattes og foreldrenes oppfatninger om riktig foreldreskap handlet ofte om praktiske ting som skiftetøy, å ha riktig mat i matboksen og døgnrytme, forteller Lund.
Hun understreker at slike skjulte maktstrukturer mellom majoritet og minoritet finnes i samfunnet generelt, ikke bare i barnehagen.
Kulturelle koder
Flyktningforeldrene Lund intervjuet ga uttrykk for at de i stor grad var fornøyde med foreldresamarbeidet, men at barrierer som språk og manglende forståelse av kulturelle koder kunne skape utfordringer i samarbeidet.
– Det er mange ting man tar for gitt i den norske barnehagen – institusjonaliserte praksiser. Disse tingene er ikke alltid så åpenbare for foreldre som ikke har bodd lenge i Norge og som ikke har noen erfaring med barnehage fra før, sier forskeren.
– Det er på en måte barnehagen som sitter med definisjonsmakten når det gjelder hva som er rett og galt. Hvis foreldre ikke kan språket godt nok, får de kanskje ikke med seg alt og kan føle at de blir vurdert til å ikke gjøre ting riktig, og dermed føle seg ekskludert.
Strukturelle forhold som begrenset tilgang til tolk og et barnehagepersonale med lite erfaring med denne foreldregruppen, kan være med på å vanskeliggjøre utviklingen av et godt og likeverdig samarbeid med flyktningforeldre, mener Lund.
I avhandlingen peker hun imidlertid på at også minoritetsforeldre kan utøve en form for (ubevisst) makt gjennom å utfordre barnehagens institusjonaliserte praksiser.
«Ved at de forhandler og reforhandler sitt foreldreskap og kulturelle forståelseshorisonter i møte med barnehagen, må barnehagen og pedagogiske ledere redefinere og utvide sine oppfatninger om «riktig» foreldreskap og måter å tenke på. Dette kan føre til andre måter å møte personer og grupper med andre kulturelle oppfatninger på, som kan føre til endringer i profesjonell praksis i barnehagen» skriver hun.
Bevisstgjøring av egne holdninger
Barnehagen møter en stadig mer kulturelt mangfoldig barne- og foreldregruppe som på ulike måter kan utfordre barnehagens perspektiver og praksiser, påpeker Lund.
– I noen situasjoner er kultur en viktig faktor. Andre ganger handler ikke misforståelser eller uenigheter om kultur i det hele tatt, men om enkeltbarn og familien.
Noen ganger bør man også kaste et ekstra blikk på den norske barnehagen og egen praksis, understreker hun.
– Budskapet er at jeg finner variasjon i hvordan mangfold blir handlet ut i praksis i barnehagene. Derfor er en bevisstgjøring av egne holdninger og verdier så viktig, i tillegg til å være bevisst at det finnes mange måter å være foreldre på.
– Man må ha et kritisk blikk på egen profesjonell praksis: Hvorfor tenker og gjør vi som vi gjør i barnehagen? Hvilke ord bruker vi? Vi bør alle stoppe opp av og til, og diskutere og reflektere over hvilke verdier vi handler ut fra, sier Lund.
Kultursensitiv praksis
I avhandlingen argumenterer forskeren for at barnehagepersonalet og barnehagens institusjonaliserte praksiser bør åpne opp for å gi større rom for kulturelle ulikheter knyttet til omsorg, foreldreskap og barndom:
– En kultursensitiv praksis vil virke inkluderende og ikke bare åpne mer opp for foreldre med en annen kulturell bakgrunn, men også for foreldre med ulike sosiale bakgrunner.
Her har de pedagogiske lederne en nøkkelrolle fordi de både har en tett kobling til styreren og til personalet på avdelingen, påpeker Lund.
– De blir rollemodeller for hvordan man kan snakke om og jobbe med kulturelt mangfold i barnehagen.
Les avhandlingen «Ulikhet, likhet og mangfold. Pedagogisk ledelse og foreldreskap i kulturelt mangfoldige barnehager» her.
