Et tema det er forsket lite på, ifølge
Hogstad som er førsteamanuensis ved Avdeling for helse- og sosialfag ved
Høgskolen i Molde.
– I tidligere forskning på barn som
pårørende og etterlatte har fokuset ofte vært på at sorgstøtte skal gis fordi
foreldrene selv har redusert omsorgskapasitet som følge av tap. Da er det tenkt
at for eksempel barnehageansatte kan kompensere for foreldres reduserte
kapasitet til å støtte sitt barn til en sunn sorgprosess. Dette perspektivet
kan føre til at man setter foreldre i en posisjon hvor man kommuniserer at «du
må få hjelp fordi du ikke strekker til», sier Hogstad som er utdannet innen psykologi og
har doktorgrad i helse- og sosialfag.
– Vi ønsker et annet perspektiv, og
ser på barnehagens støtte som en grunnleggende, nødvendig komponent i en
helhetlig omsorgskjede. Og for at foreldre skal kunne ivareta
omsorgskjeden for barnet sitt, må de samarbeide med barnehagen. Det er
nødvendig uansett om det er redusert omsorgskapasitet hjemme eller om den er
helt topp.
18
barnehagelærere
Studien, som nylig ble presentert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, tar utgangspunkt i
individuelle intervjuer med 18 barnehagelærere i syv barnehager.
Intervjuene er gjennomført i
forbindelse med Hogstads doktorgradsprosjekt (2021) om profesjonelles møter med
små barn som opplever foreldredød på grunn av alvorlig sykdom.
Barnehagelærerne ble bedt om å
fortelle om sine erfaringer med foreldresykdom i barnehagen fra den dagen de
ble kjent med at forelderen var syk, og videre om hendelser underveis i
prosessen helt til etter forelderen var død. For hver hendelse nevnt, ble
barnehagelærerne bedt om å fortelle om barnehagens konkrete handlinger i det
aktuelle tilfellet, og oppgi begrunnelser for praksis.
«Som normalt»
Hogstad og Røkholt bruker begrepet «samarbeidskontrakt» for å analysere forhandlingene som foregår i samarbeidsrelasjonen mellom foreldre og
barnehagelærere, i situasjoner hvor en forelder er alvorlig syk og døende.
Begrepet betegner de gjensidige forventningene og forpliktelsene som forhandles
frem mellom barnehage og hjem.
Ifølge Hogstad gir rammeplanen et
formelt kontraktutkast for barnehagens foreldresamarbeid:
Barnehagen skal
ivareta foreldrenes rett til medvirkning og arbeide i nært samarbeid og
forståelse med foreldrene, jf. barnehageloven § 1 og § 4. Samarbeidet mellom
hjemmet og barnehagen skal alltid ha barnets beste som mål. Foreldrene og
barnehagens personale har et felles ansvar for barnets trivsel og utvikling.
Barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og god dialog med
foreldrene.
Forskerne fant at barnehagene i
studien hadde en tendens til å fortsette den gjeldende samarbeidskontrakten fra
før mor eller far ble syk. Med det menes at de samarbeidet videre uten
eksplisitt å reforhandle om ansvarsfordeling og hva de skulle forvente av
hverandre, hvordan de skulle kommunisere og i hvilke kanaler, og hva som skulle være legitime og illegitime samtaletema.
«Vi kaller dette å beholde
foreldresamarbeidet «som normalt», altså at det fortsetter som om mor eller far
ikke var syk, og uten å bringe sykdom og død inn på barnehagearenaen» skriver
de i forskningsartikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.
Formuleringen «helt som normalt» gikk
igjen i intervjuene, forteller Hogstad.
Noen samarbeid tillot barnehagelæreren
å gi en klem og være trøstende til en syk eller sørgende forelder i de
uformelle samarbeidssituasjonene i garderoben ved henting og levering. Andre
syntes å ha en stilltiende avtale om at barnehagelæreren skulle opptre som
normalt, og ikke bemerke forelderens sinns- eller helsetilstand.
Flere barrierer
Når det kommer til alvorlig sykdom og
død, kan det se ut som at det ofte blir foreldrenes ansvar å reforhandle
samarbeidskontrakten, slik at forventningene og forpliktelsene mellom
barnehagelærer og foreldre justeres til de endrede betingelsene som følger av
at en forelder har blitt alvorlig syk, forteller Hogstad.
I artikkelen peker hun og
medforfatteren på at én barriere for reforhandling av
foreldresamarbeidskontrakten kan være at det er viktig for barnehagelærerne
ikke å belaste forelderen unødig i en krevende situasjon.
En annen mulig barriere er hvor viktig
det synes å være at barnehagen skal være et fristed, hvor det er «som vanlig»
og at barna får en pause fra den utfordrende situasjonen hjemme.
– I barnehagen er det også veldig mye
uformelt foreldresamarbeid ved levering og henting, og lite formelt
foreldresamarbeid. Man har gjerne bare ett møte i halvåret. Å skulle snakke om
at noen er syke og skal dø, er noe de aller fleste av oss synes er vanskelig.
Og det kan være fristende å utsette disse samtalene og fortsette som før.
Barnehagelærerne jeg intervjuet snakket om den emosjonelle belastningen man
kunne føle på i slike situasjoner, forteller Hogstad.
La til rette for faste samtaler
En av barnehagene som deltok i studien
skilte seg ut ved at styrer tidlig tok ansvar for å kalle inn til samtale med
et foreldrepar hvor mor hadde fått kreft. Det ble etablert faste, formelle
foreldresamtaler med disse foreldrene.
I samtalene satte styrer ord på sin
oppfatning av situasjonen: At mor var syk, at far kom til å bli alenefar og at det var mye å stå i for dem, og
videre hva barnehagen kunne bidra med.
Formelle foreldresamtaler foregår i
«voksenramme», til forskjell fra de uformelle samtalene i hente- og
leveringssituasjoner som gjerne foregår med «barneramme», og dermed uten
trusselen fra å bli hørt eller forstyrret av et barn eller andre foreldre som
er i garderoben, påpeker Hogstad.
Funnene i studien tyder på at det formelle foreldresamarbeidet legger bedre til rette for at sykdom og død kan innføres som legitime samtaletema. At styreren tok initiativ til å etablere faste formelle foreldresamtaler, bidro til at det også i større grad ble mulig å snakke om sykdom og død i det uformelle foreldresamarbeidet.
«Det er helt vesentlig at sykdom og
død blir legitime samtaletema i det uformelle foreldresamarbeidet, for uten å
kunne snakke om disse temaene ved henting og levering, i den daglige praten om
barnets dagsform, hendelser av betydning for å forstå barnet den aktuelle dagen
og så videre, blir det vanskelig å ivareta samtalen om barnets forhold til
forelderens sykdom og død» skriver Hogstad og Røkholt i forskningsartikkelen.
Mellompersoner
I de tilfellene hvor sykdom og død
ikke oppleves som temaer det er greit å snakke om, har barnehageansatte likevel
et behov for informasjon. I fire av de syv barnehagene
som deltok i studien fikk barnehagelærerne viktig informasjon om sykdom og
prognose gjennom «mellompersoner». Dette kunne være en tante, en venn av
familien som også jobbet i barnehagen eller en besteforelder.
I situasjoner hvor foreldrene selv
kanskje ikke er i stand til å formidle relevant informasjon, blir mellompersonene
viktige informasjonskanaler, påpeker Hogstad.
Iblant var det foreldrene selv som
hadde delegert oppgaven til mellompersonen om å levere informasjon. I andre
tilfeller var det barnehagelæreren som spurte mellompersonen «off the record»,
fordi hun eller han trengte informasjon, og visste at mellompersonen hadde
denne.
«I sistnevnte tilfelle kan bruken av
mellompersoner bli en barriere for muligheten for reforhandling av
foreldresamarbeidskontrakten, fordi barnehagelæreren dermed ikke blir nødt til
å ta initiativ til en samtale med forelderen for å få kunnskapen, og samtidig
kan de ikke «innrømme» at de har denne kunnskapen, fordi det ikke er avklart at
informasjonen kan deles» skriver forskerne.
De fant at mellompersonene av og til
ble brukt til å formidle eller skaffe kunnskap om hva foreldrene mente om
spørsmål av mer faglig karakter, og som handlet om barnehagens ivaretakelse av
barnets beste i barnehagen. For eksempel formidling av at en mor ønsket at
barnehagen skulle være et fristed for barnet sitt.
«Når meninger om faglige spørsmål
formidles via personer som ikke har legitimitet til å forhandle om innhold og
form, får ikke barnehagelærerne mulighet til å utveksle sine faglige meninger
om spørsmålet, og heller ikke sine observasjoner av barnet, eller sin kunnskap
om barnets erfaringer i barnehagen. Isteden må barnehagelærerne handle i tråd
med det de oppfatter er forelderens mening, også om deres faglige vurdering er
at ting kunne vært gjort annerledes, og beskjedene blir statiske – varige – til
tross for at både barnet og omstendighetene forandrer seg stadig» påpeker
forskerne.
– Mellompersoner er et fenomen som
illustrerer det store behovet for utveksling av informasjon mellom hjem og
barnehage. Vi sier ikke at det er galt å få informasjon fra en tredjepart, men
som barnehageansatt må man være bevisst på fallgruvene ved å bruke
mellompersoner fremfor å kommunisere direkte med foreldrene, sier Hogstad.
– Kan bli
tilfeldig
Forskeren peker på at barnehagens
sorgstøtte er en grunnleggende og nødvendig komponent i en helhetlig omsorg for
det sørgende barnet, og at det derfor blir et problem om sykdom og død ikke er
legitime samtaletema i foreldresamarbeidet.
– Barns omsorgsbehov endres som følge
av å ha en alvorlig syk forelder. Ivaretakelse av disse behovene, på tvers av
hjem og barnehage, er avhengig av at det foregår en daglig utveksling i det
uformelle foreldresamarbeidet, om observasjoner av barnets behov samt en
forhandling om vurderinger av både hvordan observasjonene skal tolkes og møtes,
sier hun.
En mulig konsekvens av manglende
justering av foreldresamarbeidet er at de behov barnet måtte ha som følge av at
forelderen er syk eller død, ikke ivaretas i barnehagen eller at det blir helt
tilfeldig om de ivaretas, mener forskeren.
Hogstad og Røkholt konkluderer i
studien med at ansvaret for å justere foreldresamarbeidet når en forelder blir
alvorlig syk ikke kan overlates til foreldrenes initiativ:
«Barnehagens beredskapsplaner må
innlemme proaktiv støtte i form av formelt foreldresamarbeid som legger til
rette for reforhandling av samarbeidskontrakten. Slik blir det mulig å innlemme
sorg og død som legitime tema også innenfor barnehagen som kontekst.»
Hogstad foreslår blant annet at
innkalling til et tidlig og formelt foreldresamarbeidsmøte innlemmes i
beredskapsplaner for barnehagene.
– På dette møtet bør styrer være med.
Man kan gjerne også ha med en representant fra helsevesenet – en
kreftkoordinator i kommunen der det er aktuelt eller kanskje noen fra
palliativt team på sykehuset – slik at man har noen på møtet som er vant til å
snakke om død. Barnehagelærere som hadde erfaring med et slikt tverrfaglig
samarbeid fortalte at det var veldig nyttig.
Ettersom Hogstad kun har intervjuet
barnehagelærere, gir ikke studien svar på om foreldrene som barnehagene
samarbeidet med opplevde behov for denne typen proaktiv støtte. I en studie
gjennomført av Lytje og Dyregrov (2021) ble imidlertid foreldreperspektivet
undersøkt. Da etterlyste foreldrene mer strukturert støtte fra
barnehageansatte, og at den skulle komme tidligere og vare lenger.
Emosjonelt
overveldet
Hogstad mener det også er viktig at
barnehageansatte ikke blir stående alene med foreldresamarbeidet når en forelder
er alvorlig syk.
– Bevissthet omkring betydningen av
emosjonell støtte er viktig for å klare å ivareta foreldresamarbeidet, sier
hun.
«I vår undersøkelse kommer det tydelig
fram at barnehagelærerne er redd for å trå feil og selv bli emosjonelt
overveldet i foreldres nærvær, eller forårsake at forelderen blir det: De vil
ikke skape ubehagelige situasjoner i garderoben» skriver forskerne i
artikkelen.
Konfrontasjon med sykdom og død er
emosjonelt krevende. Man bør derfor ha noen man kan henvende seg til og snakke
med om situasjonen. Noen man kan finne støtte i og som kan hjelpe en til å ta
kloke og modige valg, påpeker Hogstad.
Åpen dør
I den barnehagen hvor styreren tok
initiativ til mer formelt foreldresamarbeid etter å ha fått vite at en mor var
alvorlig syk, var det også «åpen dør» til styrer for de ansatte når de trengte
noen å snakke med.
– De ansatte opplevde at det var noen
som støttet dem. En av pedagogene i denne barnehagen var åpen om at hun ikke
var god på å snakke om sykdom og død, og ville helst bare tenke «dette orker
ikke jeg å forholde meg til». Men med støtte fra kolleger og styrerens åpen
dør-politikk, fikk hun gradvis konfrontert sine egne vanskelig følelser rundt
døden og det ble lettere å snakke om disse temaene med foreldrene.
Hogstad mener styrer har en svært
viktig rolle når det kommer til etablering av systemer for sorgstøtte som en
del av barnehagens grunnleggende omsorgsoppgave i samarbeid med hjemmet.
– Når det blir meldt om alvorlig
sykdom hos en forelder bør barnehagen ha en praksis på at ledernivået kobles
inn, sier hun.
