De stille foreldrene - fra en erfaren forelder som selv er pedagog

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter å ha vært barnehageforelder i en årrekke i ulike barnehager, ser jeg et stort behov for å sette foreldrearbeid på agendaen.

Det skrives mye positivt om arbeidet i barnehagen. Rosen omhandler blant annet at barnehagen er god på å se alle barn, barna aktiviseres gjennom gode aktiviteter, og det fokuseres i stor grad på trygghetsskapende arbeid.

Etter min oppfatning stemmer disse karakteristikaene for de fleste barnehager. Arbeidet styres i tråd med førende retningslinjer, og det er positivt for barna.

Bryr oss like mye

Mange barnehager påberoper seg også å ha stort fokus på foreldrearbeid. Det avholdes foreldresamtaler og foreldremøter i henhold til rammeplanen. Men hva med den daglige kontakten?

Som foreldretype er jeg stille og mer reservert. Gjennom min egen «foreldrekarriere» har jeg observert mange foreldre som meg.

Felles for oss er at vi tar mindre kontakt med personalet, og vi etterspør i mindre grad informasjon om barnet. Ikke fordi vi ikke bryr oss like mye som andre foreldretyper, men fordi personlighet hindrer oss i å være offensive og oppsøkende.

Mang en gang har jeg kommet med mine barn inn på avdelingen. Ofte opptar mer utadvendte foreldre personalet, og de fleste ansatte ser ut til å akseptere dette. Disse foreldrene får mye og ofte informasjon fordi de aktivt oppsøker, er utadvendte og blide og legger villig ut om sitt barn.

Mens foreldre med min personlighet sklir stille inn i rommet ved henting og levering. Vi krever lite, og personalet ser heller ikke ut til å imøtekomme vår væremåte ved å øke sin tilgjengelighet. Isteden ser de ut til å bli mer «avslappet» i sin rolle ovenfor oss, og som et resultat sklir vi inn og ut av barnehagen uten å vite hvordan dagen har vært, hvem vårt barn har lekt med, og hva det har spist/ikke spist.

Blir usikker

Av og til kontakter dere oss, da er det gjerne for å gi beskjed om at barnet vårt mangler noe, eller det har vært i konflikt. Dette får mange av oss til å bli usikre på om vårt barn har det godt i barnehagen, siden det ofte er den eneste tilbakemeldingen vi får.

Det er sårt å gå forbi utadvendte foreldre og overhøre at personalet forteller villig vekk om podens positive bragder i løpet av dagen, mens du selv forlater avdelingen uten en tilbakemelding.

Mange ansatte i barnehager rundt omkring vil benekte at dette er en problematikk som eksisterer, og fastholde at de behandler alle likt.

Som pedagog selv, og som mor i fire barnehager gjennom årene, vil jeg påstå at realiteten ikke er slik for alle.

Jo, så klart det finnes mange barnehager som er gode på alle foreldre. Men for å utvikle barnehagen, er det nødvendig å ha fokus på de som ikke er like oppmerksomme på forskjellighetene i foreldregruppa.

En god huskeregel for ansatte er å være bevisst på hvor mye tid og dialog man inngår i med den enkelte forelder. Slik kan en unngå at de utadvendte og kontaktsøkende tar all plassen for personalet, og foreldre som meg blir utrygg på barnets trivsel.

Barna ser samspillet mellom de voksne

Det er også et viktig perspektiv at barn observerer hvordan de voksne de er glade i samspiller.

Roller hos barna blir dessuten raskt «satt» om barna i en årrekke er vitne til at enkelte foreldre (med sine barn) blir møtt med god dialog og latter, mens de stille og reserverte opplever å «skli inn».

Dette er en utfordring mange barnehager har, og det er ønskelig at temaet møtes med åpenhet og undring, ikke kritikk og tilbakevising.

Foreldrearbeidet i barnehagen er bare så godt som sitt «svakeste» ledd. Ikke glem at ungen vår er alt for oss sjenerte også!