Her om dagen fikk jeg spørsmålet: «Har du krefter?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tankene mine denne kvelden går til dere foreldre som har barn i barnehager rundt om i landet. Denne uken har vi nemlig foreldremøter på teams.

Det er annerledes, men fint opplever jeg.

Vi hilser på hverandre digitalt og smiler til hverandre på skjermen. Vi er sammen på en ny måte.

Og i kveld slo det meg så kraftig:

Hvor mye dere foreldre må savne å kunne oppleve mer av barns hverdager i barnehagen.

De små øyeblikkene inne og ute på avdelingene - uten å måtte tenke på om det står noen andre foreldre og venter fordi de er neste i køen for å hente. For vi kan fremdeles kun være to av gangen i garderoben ved henting.

Sånn som Skipper´n

Korona gjør at vi tilpasser oss. Barn og voksne. Det gjør noe med oss alle sammen.

Her om dagen fikk jeg spørsmålet:

«Har du krefter?»

Vi sitter og spiser frokost nummer to. De fleste har nemlig egentlig spist ferdig, men så var det sånn da at det var så hyggelig med en ekstra prat. Og et ekstra knekkebrød med smør. Og av og til gulost. Fordi av og til så elsker vi gulost og å prate om livet.

Jenta som stiller spørsmålet om krefter, er 4 år.

Det første som slår meg, er at jeg tror hun spør om jeg har kraft, eller altså krefter igjen. Jeg tolker det slik tror jeg, fordi jeg dagen før har vært i barnehagen til sent på kvelden.

Når jeg svarer henne sier jeg noe slikt som:

«Joda, jeg har krefter igjen jeg» og så viser jeg frem musklene i armene.

«Sånn som Skipper´n vet dere.»

Hun ser rart på meg, og sier ikke noe. Hun sier bare at hun elsker at vi kan spise knekkebrød selv om hun egentlig har spist frokost.

Knekkebrød med smør og ost.

Vi ser barna deres

Litt senere så er vi i gang med leken inne på avdelingen. Det er bare det at en av de andre jentene har på seg en kjole med blomster på, og hun har lyst på en som ligner.

«Vi får sjekke på plassen din» sier jeg.

Men jeg har egentlig ikke særlig tro på at det er en sommerkjole i skiftetøyet nå i desember. Vi tar turen allikevel.

Men det er ingen kjole på plassen. Skuffelsen er til å ta og føle på. Så vi sitter der og ser på hverandre. Ingen kjole. Det er kjipt.

Men så hvisker hun:

«Det gjør ikke noe – du har jo krefter. Du kan jo bare trylle frem en kjole. En sånn lilla Elsa kjole, ikke sant?»

Da forstår jeg hva hun mente med krefter. Og selvfølgelig tryller vi frem en kjole av de lilla stoffene vi har på avdelingen.

Og jeg tenker:

Disse magiske, fantastiske øyeblikkene må oppleves. De blir fattige når vi videreformidler de. Og jeg forstår at dere foreldre må savne å kunne være en del av disse øyeblikkene.

Men det jeg egentlig har lyst til å si er:

I en slitsom tid, med både korona, feber, forkjølelse, lite søvn, bekymringer og store doser av det som er livet til dere foreldre – så skal dere være trygge på at vi ser barna deres.

De er helt unike skatter som vi får lov til å ta vare på noen timer hver dag. Og vi gleder oss over nye skritt, nye ord, nye spørsmål og nye refleksjoner.

Vi gleder oss over lek og relasjoner.

Vi har krefter igjen

Barna er budbringere - og vi som jobber i barnehager er jommen i meg heldige som får lov til å ta del i dette universet hver eneste dag.

Barndommens år går så fort – og vi må prøve å henge med på den.

Vi hegner om hverdagens vakre øyeblikk.

Det var det jeg ville si.

At vi har krefter igjen – fordi barna fyller på, hver eneste dag!