«Hva vet egentlig foreldre om hva som foregår i barnehagen?»

Jeg, som jobber i en bydel i Oslo, har sett mange ulike barnehager gjennom mine år som støttepedagog. På en måte er jeg ganske privilegert som kan komme inn i en barnehage og observere de «utenfra».

Jeg kan se hvordan de voksne jobber, hvordan dynamikken på avdelingen/basen er, hva de gjør i forhold til inkludering i lek, språkutvikling, hvordan de løser spisesituasjon og samlingsstund. Jeg kan se hvilke voksne som er aktive og hvilke som ikke er. Jeg kan se hvilke barn som blir sett og hvilke som ikke blir. Jeg kan se hvilke barn som får kjeft og hvilke som får trøst.

Jeg ser barn som er glade, sinte, lei seg, utrygge, språksterke og motorisk svake. Jeg ser barn som ikke spiser maten som blir servert i barnehagen og jeg ser barn som liker alt de får servert. Jeg ser barn som elsker å leke ute og jeg ser barn som hater det. Jeg ser barn som ikke kan sitte stille, barn som ikke kan norsk og barn som velger slåsslek fremfor tegning. Jeg ser barn med mange lekekamerater og jeg ser barn som er alene. Jeg ser barn som helst vil være i nærheten av en voksen og jeg ser barn som trives best med andre barn.

Foreldreundersøkelsen

En gang i året sendes det ut foreldreundersøkelse i landets barnehager. Her får foreldre og foresatte muligheten til å si sin mening om barnehagetilbudet. Dette er vel og bra, og kan være et godt utgangspunkt for videreutvikling for barnehager.

Men er svarene reelle nok til at toppolitikere kan bruke det som argument i en debatt? Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har hørt ulike politikere si at foreldreundersøkelse viste at foreldre i private barnehager er mer fornøyd enn foreldre i kommunale.

Så hva vet egentlig foreldre om hva som foregår i barnehagen mellom levering og henting?

Vet de hvordan deres barn har taklet eller ikke taklet alle utfordringene i løpet av dagen? Vet de at barnet deres har blitt sett, hørt, trøstet, motivert, utfordret, passet på og inkludert. Vet de om barnet deres har spist i løpet av dagen, har hatt noen å leke med eller har hatt mulighet til læring.

Jeg kan ikke si jeg har svaret på dette, men jeg har vært i en del barnehager, både private og kommunale, i løpet av årene som støttepedagog, og jeg er overrasket over hvor høy score noen av de har fått på brukerundersøkelser.

Grelle erfaringer

Jeg skriver ikke dette fordi det nødvendigvis gjelder alle ansatte eller alle barnehager, men jeg skriver det fordi jeg vil at foreldre skal vite at det de tror ikke nødvendigvis stemmer.

Jeg har nemlig sett barn uten tilsyn over lengre tid både ute og inne fordi de ansatte har vært mer opptatt av hverandre enn å være med barna.

Jeg har sett at de ansatte ikke vet hvor barnet er når foreldrene kommer og henter.

Jeg har sett at det er viktigere å avvikle pauser akkurat til planlagt tid enn å være der for barna.

Jeg har sett et utrygt barn sitte alene på samme sted i nærmere en time uten at ansatte tar tak i det.

Jeg har sett barn leke i garderoben som var i en annen etasje uten at noen ansatte visste at de var der.

Jeg har sett barn som sover uten tilsyn.

Jeg har sett barn som ikke tar seg tid til å spise fordi spisesituasjonen har vært stressende. Jeg har også sett barn som ikke vil spise eller være tilstede i den samme stressende spisesituasjon.

Jeg har sett barn som har altfor lite klær på seg på vinteren og gråter fordi de er kalde uten å bli hørt.

Jeg har sett barn som tisser på seg daglig uten at de ansatte lager rutiner for å gå på do med jevne mellomrom.

Jeg ser ansatte som ikke jobber for at barn skal lære seg å leke, lære seg norsk eller få venner. Jeg ser barnehager uten annet enn konstruksjonsleker og tegnesaker.

Jeg ser ansatte som må på møter flere ganger i uka slik at avdelingen stadig vekk er underbemannet.

Jeg har sett ansatte skrike til barna fordi de ikke er stille.

Jeg har hørt barn si at ansatte gjør dem vondt hvis de ikke er hører.

Jeg har sett ansatte som er mer interessert i mobilen enn hva barna gjør. Jeg ser få ansatte sette seg ned med barna og leke.

Jeg har sett ansatte bli sykemeldt på grunn av stressende hverdag på jobb, og jeg har sett altfor mange ganger hvor sårbar en avdeling er når noen er syke og det ikke settes inn vikar.

– De fleste har det bra

Jeg har selv jobbet som pedagogisk leder og vet at hverdagen kan være hard.

Jeg vet også at når du jobber på en avdeling med 18 barn eller flere, så har du ikke sjans til å se alle barn like godt eller ha like god oversikt over alle barn hver dag. Allikevel vil det være de ansattes uttalelser om hvordan dagen til barnet ditt har vært som står for store deler av hvordan du svarer på foreldreundersøkelsen.

Jeg vet at at mange, inkludert meg selv, har svart at «joda, det har vært en fin dag», selv om vi ikke har oversikt over hvordan nettopp ditt barn har hatt det.

Jeg klandrer dem ikke.

Det å være ansatt i en barnehage betyr en hverdag med støy, stress, hjelpe, trøste, motivere, sette ord på, aktivere, inkludere, lytte, observere, leke m.m., i tillegg til alle praktiske oppgaver, møter og pauser som skal planlegges og organiseres. Jeg vet at de sier dette for at foreldre skal vite at barnet deres har det bra i barnehagen og at de ser barnet ditt.

Og de fleste barn har det bra.

– Engasjer dere mer!

Så igjen spør jeg, hva vet egentlig foreldre om hva som foregår i hverdagen til barna deres mellom levering og henting? Og bør svarene fra en foreldreundersøkelse brukes i en politisk debatt?

Jeg vil tro at foreldre som selv jobber eller har jobbet i en barnehage har en annen oppfatning av hvordan hverdagen til barna deres kan være enn de som ikke selv har erfaring med barnehage. Jeg vil også tro at politikere hadde fått en bedre forståelse for hvordan barnehagehverdagen er hvis de hadde tatt seg tid til å være en del av de ansatte en uke, fremfor å stole på resultatet av en foreldreundersøkelse.

Jeg tror også at foreldre kan bli blendet av både flotte lokaler, godt utsmykkede informasjonsbrev og hyggelige ansatte.

Jeg hadde helt sikkert blitt det, selv om jeg vet at møbler og lokaler ikke kan hjelpe barnet mitt med språkutvikling eller at hyggelige ansatte ikke nødvendigvis liker å leke. Eller at de tenker at det er fint at barna får servert «sunn» varmmat fremfor hjemmelaget matpakke, for informasjonen om at barnet ditt ikke ville spise varmmaten denne uka kom aldri frem til deg.

Og høy pedagogtetthet må jo være bra, selv om vi vet at det oftest er de som går ut av avdelingen for å gå på møter eller ha planleggingstid. Jeg tror også at sannheten kan bli pyntet på, for alle vil jo at foreldrene skal like barnehagen. Og jeg tror at mange foreldre synes det er lettere å gi fornøyde svar på en foreldreundersøkelse, når de ikke har så mye informasjon om eller ikke har engasjert nok om barnehagenhverdagen til å vite. Mange tenker nok at så lenge barnet mitt er fornøyd så er det bra.

Jeg vil bare til slutt si at jeg har stor respekt for mange barnehageansatte, både pedagoger og assistenter, og de gir meg mye inspirasjon og lærdom. Jeg har også veldig respekt for yrket.

Stå på, alle barnehageansatte - og engasjer dere mer alle foreldre!

­