– Barn under tre år tar også risiko i lek

Barn i to- og treårsalderen oppsøker lett gjenkjennelige farer som høyde og fart når de leker med risiko. Ettåringer leker derimot sjeldnere med risiko enn eldre barn og oppsøker farer det objektivt sett kan være vanskelig å identifisere.

Det viser en studie gjennomført av doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus og barnehagekjeden Kanvas, Rasmus Kleppe. Han er den første til å forske på ett- til treåringers evne og vilje til å ta risiko i lek.

– Tidligere forskning på eldre barn tyder på at en tilpasset og gradvis tilnærming til risiko har god effekt på barn. Risikolek har en fin verdi både fordi det er morsomt i seg selv, men også fordi man lærer å ikke ta for stor risiko, å redusere risikoen der det er nødvendig og lærer seg selv å kjenne, sier Kleppe.

Utforskende studie

I den første delen av studien, som er tilknyttet forskningsprosjektet Goban, har Kleppe undersøkt hvordan barn mellom ett og tre år generelt nærmer seg risiko.

Kleppe beskriver risikolek som en ganske fysisk, utadvendt og morsom lek, som innebærer en risiko. Han har brukt definisjoner av risikolek fra tidligere studier av eldre barn og en del andre kriterier, deriblant de ansattes reaksjon på barnas handlinger, for å bedømme om det de yngste barna driver med er risikolek.

­­– Siden det ikke er gjort noen studier av barn under tre år og risikolek før, har vi valgt å gjøre en liten, utforskende studie for å se om det går an å si at barn under tre år leker med risiko på samme måte som eldre barn, sier doktorgradsstipendiaten.

Forskeren har observert 53 barn og 21 ansatte i fem forskjellige barnehager. Barnehagene er valgt ut fra Gobans database slik at barnehager med forskjellige kvaliteter og organiseringsformer er representert.

• LES OGSÅ: Det små barn frykter aller mest er å bli utestengt fra leken
• LES OGSÅ: Advarer mot sikkerhetshysteri

Ettåringene skiller seg ut

Kleppes funn tyder på at to- og treåringer utøver risikolek ganske likt som eldre barn. De oppsøker typiske farer som høyde eller fart og har et ganske lett gjenkjennelig kroppsspråk når de leker med risiko.

– Det er relativt lett å observere den gleden, spenningen og frykten man opplever i risikolek på to- og treåringer. De jubler, hyler og har stor fart slik at det kiler i magen, sier han.

Ettåringene skiller seg derimot fra de eldre barna. De leker sjeldnere med risiko enn eldre barn, og når de leker har de et mer subtilt kroppsspråk.

– Ettåringer leker med risiko som ikke er så lett å observere. Som observatør må man kjenne barnet ganske godt fordi de har et ganske finstemt språk. Hvis en ettåring trekker seg i frykt så er det ikke nødvendigvis med et hyl eller med et lett gjenkjennelig ansiktsuttrykk, forklarer forskeren.

Farene ettåringene oppsøker er også objektivt vanskeligere å identifisere.

– Risikoene er veldig små. Et konkret eksempel kan være at de krabber opp på en lav krakk. Mange vil kanskje si at det ikke er noen risiko knyttet til å krabbe oppå den, men for en ettåring kan det åpenbart være det i enkelte tilfeller. Det er forskjell på subjektiv og objektiv risiko. Bare det å reise seg opp å gå for første gang, kan innebære en del frykt. Barnet kan selv oppleve det som farlig og litt skummelt, sier Kleppe.

– Det starter i det små og det kan være lett å overse at det representerer en risiko, legger han til.

Andre eksempler på typisk risikolek for en ettåring er å krasje eller hive seg i inn i ting, for eksempel å kaste kroppen sin ned på en madrass eller krasje hardt inn i gjerdet med trehjulssykkelen.

– Dette er vurdert som en risiko også på grunn av de ansattes reaksjon. De roper ut «å nei!» eller «hvordan gikk det?». Da er det åpenbart at de opplever det som en liten risiko, sier forskeren.

Leker mer alene

Kleppes funn tyder også på at ettåringer oftere leker risikolek alene og mer kortvarig enn eldre barn.

– Ettåringer er absolutt sosiale, men de er mindre sosiale enn eldre barn. De utforsker gjerne ting litt på egenhånd og kanskje til stede med noen andre, men det er ikke nødvendigvis den sosiale risikoleken som eldre barn ofte har, som kan være lekeslåssing og lignende. Det er det mindre av blant ettåringer, forklarer forskeren.

Under observasjonene hendte det også at yngre barn så på de eldre barnas risikolek. Kleppe kaller dette for «vikarierende risiko».

– Det er litt det samme som når vi voksne ser på skrekkfilm. Vi ønsker å oppleve litt skrekk og spenning i livet i trygge rammer, men det kan også være en måte å nærme seg og å forstå risiko på, sier han.

– Hvis for eksempel noen av de eldre barna hoppet på ski, akte eller lekeslåss, kunne det plutselig sitte noen ett- og toåringer og se på de andre barna leke.

Ansattes samspill med barn i risikolek

I tiden fremover skal forskeren undersøke hvordan barnehageansatte samspiller med barn i risikolek og hvordan barnehagen fysisk er tilrettelagt for risikolek for barn i aldersgruppen ett til tre år.

Kleppe håper studien kan gi mer kunnskap om barn i denne aldersgruppen og deres lek.

– Vi vet en del om ett- til treåringer fra før, men kanskje denne studien kan bidra til ytterligere kunnskap og hvordan vi ser på leken deres og tilrettelegger for det, sier han.