Sanderud har utdanning innen friluftslivsfag og idrett, og jobber i dag som høgskolelektor ved Institutt for idrett, kosthold og naturfag ved Høgskulen på Vestlandet.
Han forteller at han alltid har vært opptatt av bevegelse og lek.
– Å tilbringe tid i naturen blir sett på som veldig viktig i Norge og i norske barnehager, men det finnes lite forskning på hva som egentlig skjer mellom barna og naturmiljøet når de leker. Samtidig er det økt forventing fra flere hold om mer læring og tidlig innsats i barnehagen for at barna skal gjøre det bedre på skolen senere, så muligheten til å leke kan bli satt under press. Derfor var jeg interessert i å finne litt mer ut av hva man risikerer å gå glipp av dersom det blir mindre tid til frilek ute i naturen, sier Sanderud.
Sommer og vinter
I doktorgradsprosjektet har Sanderud undersøkt hva naturmiljøer betyr for barns selvstyrte lek og hvordan barn skaper mening mens de leker i naturen.
Torsdag 22. september forsvarte han doktoravhandlingen som har fått navnet «Playing, Sensing, and Meaning: An ethnographic study of children’s self-governed play in a Norwegian nature kindergarten».
Avhandlingen er basert på observasjoner og feltsamtaler innhentet i én naturbarnehage. Forskeren fulgte de eldste barna på fem og seks år.
– Jeg gjennomførte to feltarbeid i 2018 – det ene på vinteren og det andre på sommeren. Studien var etnografisk inspirert så jeg deltok i aktiviteter i barnehagen og lekte mye sammen med barna for å få et innblikk i hvordan leken artet seg ute i naturen, forteller forskeren.
Uteområdet til barnehagen bestod av steiner, røtter, trær, busker, skrenter, men også lokalt dyre- og fugleliv, opplyser Sanderud.
– Det hendte også at barnehagen gikk på turer til områder med andre kvaliteter, som ned til fjæra ved fjorden eller til en skog.
I stadig forandring
En av de store fordelene med naturlige lekeområder er at de er i stadig endring, påpeker Sanderud:
– Jeg tilbrakte tid i barnehagen både på sommerstid og vinterstid og uteområdet forandret seg veldig mye fra en sesong til en annen, men også i løpet av sesongene. Dette var en barnehage på Vestlandet så det kunne gå fra 30 cm snø til grønt gress over natta. Barna visste liksom aldri helt sikkert hvilke muligheter de hadde på lekeområdet sitt, fordi det hele tiden forandret seg. Disse stadige forandringene gjorde at barna fikk mange lekemuligheter.
Uteområdet forandret seg også i takt med barnas lek, opplyser forskeren:
– Jeg husker spesielt en situasjon på vinteren der det var kommet mye nysnø. Barna begynte å ake. I starten gikk det ganske sakte, men etter hvert som de akte mer og mer på samme sted ble snøen komprimert og barna akte lenger og lenger og fortere og fortere. Det oppsto også flere kuler som de begynte å hoppe på.
– Det var et interessant samspill mellom barna og naturmiljøet, fordi miljøet forandret seg ettersom barna lekte der og ettersom været og sesongen forandret seg, sier Sanderud.
Forskeren la også merke til at barna som deltok i studien var flinke til å bevege seg i krevende vær- og føreforhold.
– En dag i feltarbeidet mitt var det såpeglatt holke over nesten hele lekeplassen. Selv om jeg ser på meg selv som en flink turgåer, hadde jeg store problemer med å gå i det glatte landskapet. Personalet på avdelingen brukte brodder for å holde seg på beina. Barna derimot løp, hoppet og skled med tilsynelatende full kontroll. Mange mestret forholdene mye bedre enn meg og de ansatte, forteller han.
– Lærer mye om seg selv
En av konklusjonene i Sanderuds avhandlingen er at barn lærer å forstå seg selv og omgivelsene når de leker i naturen:
– Når barna leker i disse dynamiske og foranderlige miljøene lærer de mye om seg selv og hvordan de må gripe muligheter som oppstår før de forsvinner eller forandrer seg.
– Det vil også oppstå utfordringer og problemer underveis i leken som de må ta stilling til. Jeg observerte hovedsakelig barn i frilek, og de måtte ta stilling til utfordringer som oppstod her og nå og som de måtte løse enten selv eller ved å be om hjelp. De fikk derfor mye trening i å være selvstendige. De gjorde seg også erfaringer med hva de mestret og ikke mestret i det varierte naturmiljøet, og hvilke muligheter de hadde til å påvirke de fysiske og sosiale omgivelsene sine. Slik utviklet de seg som mennesker, sier Sanderud.
Dette samspillet mellom barna og omgivelsene viser hvordan erfaringslæring er dynamisk og sterkt knyttet både til barna som leker, men også til stedet, påpeker forskeren.
– Omgivelsene er en viktig komponent i erfaringslæring.
Kokende varmt
At barn og voksne kan ha litt ulike tanker om og opplevelser av det å være ute, var noe Sanderud også fikk erfare under doktorgradsarbeidet sitt:
– Om vinteren observerte jeg at noen av barna gikk uten lue eller hals i perioder. Jeg tenkte «går de rundt og fryser og blir syke nå?». Da jeg kom tilbake til barnehagen på sommeren snakket jeg med barna om hvilke årstider de likte best. Flere fortalte da at de likte sommeren best. På vinteren var det nemlig så kokende varmt med alle klærne de måtte ha på seg.
– Dette viser at det er viktig å prøve å forstå både hvilke lekemuligheter som finnes på barnehagens uteområde og opplevelsen av å være ute, sett fra barnets perspektiv, sier forskeren.
Kroppslige erfaringer
– Hva kan vi lære av denne avhandlingen?
– At når man skal planlegge aktiviteter for å skape forståelse for eksempel for naturfag, matematikk eller språk, så er det viktig at barna får bruke kroppene sine i møte med steder.
Barn lærer mye annet om grantrær hvis de får lov til å klatre i dem, lukte på dem og ta på dem til ulike årstider, enn om man bare ser på et bilde i en bok, påpeker Sanderud.
– Luktene til treet endrer seg i løpet av sesongene, og friksjonen på greinene forandrer seg avhengig av om det er kaldt eller varmt, om det er is på greinene eller om de er tørre. Innholdet i begrepet blir mye mer sammensatt når man erfarer grantreet til ulike årstider enn bare i én sammenheng, sier forskeren.
Siden barn formes i interaksjon med omgivelsene, må pedagoger vurdere både kvalitative sider ved miljøet og det enkelte barns behov, kompetanser og interesser når de planlegger og gjennomfører pedagogiske opplegg, mener Sanderud.
– De siste årene har det kommet mange didaktiske pakker og programmer for å lære barn språk og mye forskjellig, men disse tar sjelden høyde for lokale forhold og steder. Poenget mitt er at vi også må ta hensyn til de lokale stedene for å kunne skape gode erfaringssituasjoner. Og kanskje bør vi være litt kritiske til universelle læringsprogrammer eller pakker, sier han.
– Barn har forskjellige interesser, kompetanser og ferdigheter, og ulike steder åpner for ulike muligheter, så å vise sensitivitet overfor disse tingene er viktig. Da kan man skape gode og meningsfulle aktiviteter.
Natur på uteområdet
Avslutningsvis kommer forskeren med en oppfordring til kommuner og private eiere som skal bygge nye barnehager: Å sikre at uteområdene inneholder natur.
– Man må tenke på uteområdet som en viktig del av barnehagens virksomhet. Det bør være områder som kan forandre seg litt gjennom året, som gir barna stadig nye lekemuligheter, sier Sanderud.
