– Transformasjon av lekemiljøer handler om mye mer enn ommøblering

Studien som er publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, er tilknyttet forskingsprosjektet EnCompetence. Her var målet å utvikle ny kunnskap som kan fremme lek og bidra til høyere kompetanse i planlegging og utvikling av barnehagers fysiske lekemiljø.

Åtte barnehager deltok i prosjektet som varte fra august 2017 til desember 2021.

I den aktuelle studien har Randi Evenstad og Maria Brennhovd undersøkt hvilken betydning ledelse har når man skal forbedre barnehagers inne- og utemiljøer.

– Vi så at det var store forskjeller i hva deltakerbarnehagene fikk til av endringer i lekemiljøene sine i løpet av prosjektet. Dette gjorde oss nysgjerrige på hva ledelse hadde å si for resultatene i de ulike barnehagene, sier Evenstad, tidligere førstelektor ved OsloMet.

Målet med studien er å synliggjøre aspekter ved ledelse som er avgjørende i arbeidet med det fysiske miljøet, og identifisere utfordringer og suksessfaktorer i slike prosesser, opplyser hun.

16 ledere

Studien er basert på 16 intervjuer med styrere og pedagogiske ledere (medforskere) i de åtte deltakerbarnehagene. Disse fikk blant annet spørsmål om hvilke erfaringer de gjorde seg som ledere under EnCompetence-prosjektet, hvor målet altså var å forbedre inne- og utemiljøet.

Forskerne har valgt å dele funnene inn i fem ulike temaer: Eierskap og motstand, tid og ressurser, endring i holdninger, kunnskap og kompetansebygging og styrers rolle.

– Hvert av disse temaene omfavner både suksessfaktorer og utfordringer. For eksempel er én suksessfaktor for å lykkes i endringsarbeidet å skape motivasjon for endringer i personalgruppa, men dette kan samtidig være en utfordring, sier Evenstad.

Passiv motstand

Forskerne fant at det å lede mot en visjon om mer inspirerende lekemiljøer, var en utfordrende oppgave for både medforskere og styrere i alle deltakerbarnehagene ­– uavhengig av barnehagens størrelse, type og organisering.

Intensjonen var å engasjere hele personalgruppa i prosjektet fra start, men dette var ikke like lett alle steder, opplyser forskerne.

Motstand mot endring er naturlig og kan uttrykkes på ulike måter. Enten direkte: «Dette vil jeg ikke», eller mer indirekte, påpeker Evenstad.

– Det var lite direkte uttalt motstand mot å delta i endringsarbeidet. Motstanden var mer passiv, som at ting ikke ble gjort eller glemt, forteller hun.

– I flere av barnehagene gikk endringen av utemiljøet ut på å tilføre mer løsmateriell som barna kun leke med – både ferdige leker og naturmateriell. Materiellet ble anskaffet, men etter en liten stund ble det gjerne stående i en bod, i kasser eller på hyller fordi personalet syntes det ble for mye rot. Dette er en passiv form for mostand – man skaffer materiell, men gjør det ikke tilgjengelig for barna.

I slike situasjoner var det viktig at de pedagogiske lederne, som også var medforskere i prosjektet, gikk foran som gode rollemodeller.

– Når de pedagogiske lederne selv tok det nye materiellet i bruk og viste hvordan man kunne jobbe med det i uterommet, så bidro det til at endringsarbeidet gikk fremover, forteller universitetslektor Maria Brennhovd ved OsloMet.

– Noen få entusiaster kan være nok

En viss motstand mot endring er uunngåelig, påpeker forskerne. Samtidig utfordrer funnene i studien deres ideen om at alle ansatte må være involvert for å sette i gang et nytt prosjekt.

– Mye av den eksisterende forskningen på ledelse og endringsarbeid handler om at man må ha med seg alle for at endringsarbeidet skal være vellykket, men våre funn viser at man ikke bør la noen få skeptikere sette en stopper for et helt prosjekt. Det som kommer tydelig frem i denne studien, er at hvis du har noen få entusiaster eller en gruppe støttespillere, så kan det være tilstrekkelig til å begynne med, forteller Brennhovd.

– Man kan starte med de ansatte som er «tent» på prosjektet og få til noen mindre endringer. Begynn i ett hjørne, med Lego- eller rollelekskroken, og dokumenter hvordan endringene virker på barna. Når resten av personalet ser hvordan det bidrar til at leken blomstrer, vil det skape økt interesse for deltakelse. Målet er jo selvfølgelig at endringsarbeidet skal omfavne hele organisasjonen etter hvert, legger Evenstad til.

Hun forteller at noen av barnehagene som deltok i EnCompetence-prosjektet hovedsakelig begynte å gjøre endringer i det fysiske miljøet på én avdeling. Etter hvert som man så effektene av endringene ville flere være med.

– Trenger ikke koste så mye

Å endre etablert praksis krever både tid og tålmodighet. Samtidig kan selv små endringer ha en positiv innvirkning på barns lek, påpeker Evenstad og Brennhovd.

– Man må ha en god plan, men man bør ikke vente for lenge med å sette i gang. «Hvorfor gjorde vi ikke dette før?» uttalte flere av lederne vi intervjuet, for når de først gjorde endringer i det fysiske miljøet ble det bedre lek for barna, sier Brennhovd.

Én suksessfaktor ifølge studien, er å innse at positive endringer er mulig å få til uten store ressurser i form av tid eller penger. For eksempel ved å omorganisere rom og supplere med varierte materialer som settes frem på innbydende måter.

I EnCompetence-prosjektet fikk barnehagene 10 000 kroner hver til innkjøp av materiell.

– Vi så at endringer kan skapes med materialer som ikke koster all verden. Det handler vel så mye om å tilrettelegge – presentere materialer på nye og interessante måter og sette lekemateriell i relasjon til hverandre. I en av barnehagene hadde de en hylle med store fine klosser som sto isolert i et hjørne. Når disse ble dratt frem og kombinert med dinosaurer, kongler og stoffbiter, slik at man kunne bygge miljøer av det, fikk barna en helt annen interesse for klossene, forteller Evenstad.

Jobbe med rommet

Etter å ha gjort endringer i det fysiske miljøet ga styrerne og de pedagogiske lederne uttrykk for at de i større grad forsto hvordan rommet ble en ressurs som «en tredje pedagog».

– Lederne så selv hvor viktig det var å jobbe med endringer i voksenrollen parallelt med endringer i det fysiske miljøet. For det nytter ikke å bare endre miljøet, man må også jobbe med holdninger og hvordan de ansatte bruker rommene. Man kan ikke tenke at man skal ommøblere én gang og så er man ferdig. Man må se det som en del av det pågående pedagogiske arbeidet, sier Brennhovd.

Personalet må jobbe med rommet, ikke bare i det, påpeker forskerne.

– En del ansatte opplevde at de fikk en enklere jobb når rommene ble mer interessante. Barna ble mer selvdrevne. Istedenfor at de ansatte måtte hjelpe dem i gang med leken når de kom om morgenen, sa rommene: «Kom og lek!». Barna kom også oftere til barnehagen med en idé om hva de ville leke og hvor. Det skapte en enklere morgensituasjon for de ansatte, forteller Randi Evenstad.

Kunnskap gjennom egne erfaringer

EnCompetence-prosjektet var et tverrfaglig prosjekt hvor barnehagene samarbeidet med forskere, arkitekter og landskapsarkitekter.

Barnehagelederne som ble intervjuet oppfattet det som svært positivt å få kunnskap og innspill utenfra, forteller Maria Brennhovd.

– De opplevde at dette var viktig for at personalet skulle forstå betydningen av å gjøre endringer i det fysiske miljøet.

En annen ting som bidro til å drive arbeidet fremover, var at personalet så effektene av endringene de selv gjorde.

– Når de tilrettela én lekesone og så at dette førte til bedre lek, ga det motivasjon til å tilpasse andre lekesoner, både ute og inne.

Observasjon og dokumentasjon av hvordan barna tar i bruk transformerte rom og nye materialer er derfor viktig, mener Randi Evenstad.

– Pedagogisk dokumentasjon er viktig for å opprettholde kunnskapsutviklingen. Slik ser man om det man gjør virker. Man må gjerne prøve og feile litt. Kanskje fenger ikke endringen man gjorde, da må man justere eller prøve noe annet.

Noen ganger er det barna selv som skaper endringer i det fysiske miljøet, påpeker forskeren:

– Vi må også se på hvordan barna skaper rom. De lager gjerne en avgrensning rundt leken sin, fordi de ønsker å skjerme den og vise at her er vår lille verden.

– Derfor er det fint å ha benker tilgjengelig som barna kan bruke til å avgrense leken – møbler som kan flyttes rundt på og brukes der de trengs, legger Brennhovd til.

Styreren som rollemodell

Brennhovd og Evenstad finner også at styrerens engasjement og involvering har stor betydning for fremdriften i endringsarbeidet.

– Én suksessfaktor for å få til endringer og legitimere et prosjekt i organisasjonen er en sterkt involvert styrer, sier førstnevnte.

– I noen av barnehagene som deltok i EnCompetence var styrerne mer delegerende, og overlot prosjektet til de pedagogiske lederne. I andre barnehager var styrerne aktivt involvert i alle deler av prosjektet.

Når styrerne var mindre involvert kom de ikke så langt som de hadde håpet med å gjøre endringer i det fysiske miljøet, opplyser Brennhovd.

«Jeg hadde for mange prosjekter å jobbe med samtidig og det gjorde at jeg ikke klarte å være nok involvert» sa en av styrerne de intervjuet.

– Også pedagogisk leder i denne barnehagen opplevde det som en utfordring at styrer var lite involvert. Det førte til at det ble satt av mindre tid til prosjektet på personalmøter. Da ble det vanskelig å få til de gode endringene man ønsket. Dette gjorde også noe med motivasjonene til personalet.

Hands-on

Når man skal jobbe med det fysiske barnehagemiljøet, er det behov for ledere som er aktivt til stede og «hands-on», mener forskerne.

«Hensikten med å være involvert er ikke å kontrollere, men heller å vise interesse og engasjement samtidig som man er en drivende og motiverende kraft. Hands-on ledelse beskriver derfor ledere som er kompetente, synlige, involverte og engasjerte i det pedagogiske arbeidet, som inkluderer å lede utviklingen av det fysiske miljøet» skriver de i artikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.

– Vi så også at det å ha et ressursorientert syn på medarbeiderne sine, var en suksessfaktor. Altså at man ser at alle kan bidra med noe, selv om de ikke nødvendigvis kan gjøre det samme, sier Brennhovd.

– Mer enn ommøblering

Transformasjon av barns lekemiljøer handler om mye mer enn ommøblering, påpeker de to forskerne avslutningsvis.

– Å jobbe med lekemiljøer kan virke som en veldig konkret fysisk ting å gjøre, men så ser vi gjennom denne studien hvor mye mer det kan invitere til. For eksempel å jobbe med synet på barn, ansattes holdninger til lek og ledelse, sier Brennhovd.

– Det handler ikke bare om å ommøblere, men også om alle de pedagogiske diskusjonene og problemstillingene man knytter til dette. Og om hvordan man leder personalet gjennom endringene slik at utvikling av det fysiske miljøet blir en del av det kontinuerlige pedagogiske arbeidet.

LES OGSÅ:

Tumleareal bidro til mer variert lek

LES OGSÅ:

– Små endringer i det fysiske miljøet kan få stor betydning