I forbindelse med sin lisensiatavhandling ved Göteborgs universitet har Lena Ryberg gjennomført en kvalitativ studie av måltidsituasjonen i én svensk barnehage.
– Formålet med studien var å undersøke hvordan barna kommuniserte under måltidet, fortalte hun da hun holdt foredrag under Norsk barnehageforskningskonferanse 2019 i Stavanger.
Ryberg undersøkte blant annet om barna forsto forventningene og forpliktelsene under måltidsituasjonen og også hva det ble pratet om under måltidet.
– I faglitteraturen presenteres måltidsituasjonen gjerne som en rutinesituasjon, som danning og som omsorg. I min studie løfter jeg frem barnets perspektiv. Det var noe jeg savnet når jeg gikk igjennom tidligere forskning på området, sier Ryberg, som til daglig jobber som rektor i Göteborgs kommun.
24 barn og fire voksne
Ryberg gjorde videoobservasjoner av ni måltider i den svenske barnehagen. Totalt 24 barn og fire ansatte fra to avdelinger deltok i studien.
I den ene barnegruppa var barna i alderen ett til tre år, mens barna i den andre gruppa var mellom fire og fem år.
– Barnehagen hadde et stort rom som ble brukt til måltidene. De yngste barna spiste lunsj klokken 11 og de eldste barna spiste klokken 11.30. Måltidet ble servert som en buffé der barna gikk frem og hentet maten selv, forteller Ryberg.
Mange regler å forholde seg til
Ryberg fant at barna måtte forholde seg til mange regler og rutiner under måltidet, blant annet at det var det stilleste bordet som fikk hente seg mat først.
– Ut fra de strukturelle vilkårene fant jeg at barna hadde veldig lite handlingsrom under måltidet. Det var for eksempel de ansatte som bestemte hvor barna skulle sitte. Barna hadde ingen mulighet til å være med på å bestemme hvem de skulle sitte sammen med, forteller hun.
– Dette innebærer at selv om man har lekt sammen i løpet av formiddagen, så er det ikke sikkert at man får sitte sammen under måltidet og får mulighet til å prate om hva man har gjort tidligere på dagen, sier Ryberg.
Hun fant at det var lite prat under måltidene om hva som foregikk i barnehagen.
– De aller fleste samtalene handlet om hva som skjedde i hjemmet, sier Ryberg.
– Jeg så også flere eksempler på at alder, altså at å være det eldste barnet, ga makt til å bestemme ved bordet. Også det å ha visse oppdrag ved bordet ga makt til å bestemme, forteller hun.
Utfordret normer
Studien viste at barna i den svenske barnehagen både utfordret normer og regler og at de agerte etter forventninger under måltidsituasjonen.
Ryberg trekker frem følgende eksempel på dette fra datamaterialet sitt:
En jente trekker stolen sin ut fra bordet. Et av de andre barna, en gutt, sier til henne at stolen ikke skal stå sånn. Han gjør deretter en av de ansatte oppmerksom på hva som foregår.
– Det var en regel om at stolene skulle stå på en bestemt måte ved bordet, forteller Ryberg.
Jenta, som tydelig utfordrer denne regelen, gjentar samme handling flere ganger. Gutten dytter stolen inn igjen hver gang hun trekker stolen ut. Han får etter hvert tilbakemelding fra den ansatte om at han har rett i at stolen skal stå inntil bordet og roses for at han passer på.
– Når jeg sier at barna agerer etter forventninger, tenker jeg i dette tilfellet på gutten som holder fast ved regelen til de voksne om at stolene skal stå på en bestemt måte ved matbordet. Han blir en slags forlenget arm for de voksne, sier Ryberg.
– Vil eie sine samtaler
I studien så Ryberg også på hva barn og ansatte snakket om under måltidene.
– Barna vil eie sine samtaler. De vil i iblant bestemme hva de skal samtale om, sier hun.
– Det som imidlertid ble tydelig i min studie var at det var mange temaer det ikke var akseptert å prate om under måltidet. Populærkultur var for eksempel noe man helst ikke skulle diskutere. Når et barn sa ordet «zombie» fikk barnet beskjed av en ansatt om at det skulle man ikke prate om ved matbordet. Barnet fortalte at det hadde et zombie-spill hjemme og barna begynte likevel å prate om spill med hverandre. De hørte altså ikke på den voksne.
– Dette er et eksempel på det jeg mener med at barn vil eie sine samtaler, forklarer Ryberg.
Manglende interesse gjorde at samtaler stoppet opp
Ryberg fant at det kunne være vanskelig å finne felles samtaleemner rundt matbordet.
– De voksne styrte i stor grad hva det ble pratet om. Hvis den voksne ikke var interessert i det barna ville prate om, bidro den voksnes manglende interesse ofte til at samtalen stoppet opp, sier hun.
Hun trekker frem et eksempel på en samtale der barn og ansatte ikke klarte å finne et felles fokus:
Et barn begynner å snakke om TV-programmet «Let’s Dance» (Skal vi danse). Den ansatte svarer at hun ikke har sett programmet. Flere av barna rundt bordet forteller at de har sett Let’s Dance og deler sine tanker om programmet. Den ansatte svarer stort sett med «mhm» på barnas innspill og samtalen stopper opp.
– Hadde den voksne vist interesse for temaet og sagt «fortell meg mer», hadde dette kunnet bli en god samtale, sier Ryberg.
Hun forteller at hun i datamaterialet sitt også fant flere eksempler på samtaler der barn og ansatte hadde et felles fokus. Da ble det ofte samtalt rundt et tema som den ansatte interesserte seg for.
– Barna vendte seg mye til de voksne, og i de tilfellene det ble gode samtaler involverte de voksne gjerne flere barn i samtalen, sier hun.
– I en annen sekvens hadde den voksne, som ikke hadde sett Let’s Dance, en samtale med barna om hester. Dette var et tema hun interesserte seg for. Hun benyttet seg av åpne spørsmål, voksen og barn hadde et felles fokus og samtalen ble veldig bra.
– En og samme voksen kunne altså stoppe én samtale med sin manglende interesse for samtaleemnet og senere sørge for at barna fikk oppleve dypere kommunikasjon i en annen samtale om et tema den voksne viste interesse for, sier Ryberg, og uttrykker at barnehageansatte har et ansvar for å være interessert i barnas samtaler.
Lytte, møte og utfordre
Ryberg mener at denne kvalitative studien kan bidra til kunnskap om viktigheten av barnehagelæreres og barnehageansattes kompetanse til å lytte, møte og utfordre barn i samtaler og kommunikasjon under måltidet.
– Samtaler rundt et felles fokus kan bidra til en bærekraftig kommunikasjon der voksne lytter og støtter barnas samtaler. Felles fokus kan også skape forutsetninger for nye eller fordypende vennskapsrelasjoner mellom barn, sier hun.
– Studien belyser også hvordan barns rom til å handle som aktører under måltidet i høy grad kan relateres til strukturelle vilkår, sier Ryberg, som mener at barnehageansatte bør reflektere over hvilke rammer man har rundt måltidsituasjonen.
