– Barnehagelærerens hverdag er utrolig kompleks

Det pedagogiske arbeidet i barnehagen er preget av dilemmaer og situasjoner der barnehagelærere stadig må foreta vurderinger og valg, påpeker Eriksen som er universitetslektor ved OsloMet.

– Barnehagelærerens hverdagsliv i barnehagen er utrolig komplekst. Barnehagen har et veldig sammensatt samfunnsmandat. I tillegg er det mange interessenter utenfor barnehagen som ser at barnehagen kan bidra til å løse utfordringer i samfunnet. Det er en arena hvor man kan nå mange barn, sier universitetslektoren.

Intervjuet 18 barnehagelærere

I en studie publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, har Eriksen gjennomført fokusgruppeintervjuer med til sammen 18 barnehagelærere fra fire barnehager.

Her reflekterte informantene blant annet over hvordan de forholder seg til forventninger fra ulike hold.

– Jeg ønsket å snakke med barnehagelærere om hverdagslivet i barnehagen og deres refleksjoner rundt det. Jeg ville undersøke hvordan pedagogikken kom til uttrykk i det de fortalte. Jeg var interessert i å snakke med dem om hva det er viktig for dem å bidra til i barns liv. Når får de til det? Og hva er det om skaper situasjoner som gjør at det er vanskelig å få det til? Denne artikkelen går særlig inn på kompleksiteten av forventninger som barnehagelæreren står i, som ikke nødvendigvis er forstått som negative forventninger, men som allikevel kan stå i motsetning til hverandre, forteller Eriksen.

Forventninger fra mange ulike hold

I datamaterialet var det seks kategorier av forventninger som utkrystalliserte seg for forskeren: Forventninger fra barn, forventninger uttrykt i styringsdokumenter (i rammeplanen og kommunale planer), fra andre ansatte i barnehagen, fra foreldre, fra samarbeidspartnere (som barnevern, helsestasjon og PPT) og forventninger utenfra.

– Kategorien «utenfra» omfatter det barnehagelærerne oppfatter som et trykk fra storsamfunnet eller fra aktører utenfor barnehagefeltet som ikke nødvendigvis er opptatt av det pedagogiske i barnehagen, men kanskje har andre interesser, opplyser Eriksen.

I forskningsartikkelen peker hun på at flere tidligere studier viser at krav og forventninger som barnehagelærere stilles overfor, på ulike måter krysser hverandre og fører til spenninger. Det kan for eksempel dreie seg om politiske forventninger til økt læringsutbytte som truer leken eller forventninger som setter den barnehagepedagogiske tradisjonen under press.

De har gjerne et økonomisk syn eller ser barn som vinning, og etterstreber å kunne tallfeste kvalitet. Å måle og sette tall som er lett å forstå, men det er ikke alt som nødvendigvis kan måles, uttaler en av barnehagelærerne Eriksen har intervjuet.

En annen informant oppfatter forventninger om å være tidlig ute med å avdekke vansker hos barn som et press som medfører at blikket i for stor grad rettes mot å lete etter mangler hos barnet, istedenfor å verdsette det unike ved hvert enkelt barn.

«Barnehagelærerne stiller seg kritisk til forventninger som bygger på et økonomisk rasjonale, som har faglige begrunnelser de ikke kan slutte seg til, eller som involverer et syn på barn som mangelfulle» skriver Eriksen i forskningsartikkelen.

Gir barn handlingsrom

I intervjuene kommer det frem at måten barnehagelærerne forholder seg til forventninger, beror på hvordan forventningene blir fortolket og forstått – og også hvor de kommer fra.

Eriksen kommer med et eksempel på hvordan to av informantene forteller om å forholde seg til en forventning fra barna om å få leke med vann:

– Noen barn spør om de kan hente vann og lage dam i sandkassa. Umiddelbart svarer de to barnehagelærerne nei til dette, men så møter de blikket til hverandre og de ombestemmer seg. Dette er en måte å møte forventinger fra barn på som er knyttet til det å være til stede i situasjonen, det å møte barn med oppmerksomhet og sensitivitet. De er i et samspill med barna og i dette samspillet gjør de noen vurderinger hver for seg, så ser de på hverandre, noe som fører til at de etter hvert sier ja fordi de opplever at det ikke er noen god grunn til å si nei der og da.

Eksemplet over kan tolkes som uttrykk for at barnehagelærerne i situasjonen tar stilling til både hvilket handlingsrom de vil gi barna her og nå, og til hvordan de vil være pedagoger, påpeker Eriksen.

«Det avgjørende her er ikke om barna får leke med vann eller ikke, men eksempelet kan synliggjøre et vesentlig poeng; nemlig at barnehagelærernes stillingtagen er forbundet med et overordnet pedagogisk spørsmål. Dette eksempelet sier noe om hvordan barnehagelæreren som pedagog møter barn, gir barn handlingsrom, realiserer verdier og tar faglig begrunnede valg» skriver forskeren i artikkelen.

Fortolker

I møte med alle de ulike forventningene i hverdagen står barnehagelærerne overfor noen vurderinger og valg, påpeker Eriksen.

– For eksempel når det gjelder forventninger uttrykt i styringsdokumenter. Det er jo en forventning om at barnehagelæreren jobber ut ifra rammeplanen, som et styringsdokument. Men hvordan man forstår formuleringene i rammeplanen om hva personalet «skal» gjøre, handler om hvordan man fortolker rammeplanen og hvilken kunnskap og hvilke verdier man fortolker den ut ifra, sier Eriksen.

Noen av informantene ga uttrykk for at forventningene i rammeplanen av og til kunne komme i konflikt med hensynet til barnet:

– På spørsmål om hvordan barnehagedagen ville sett ut hvis den ble styrt av det barna synes er viktig, svarte en av barnehagelærerne at barna sikkert kunne ønsket å leke hele dagen og at hun kunne forsvart denne praksisen. Hun påpekte samtidig at det er utfordrende å dokumentere hva som skjer i leken, og at rammeplanen legger vekt på at man skal dokumentere det pedagogiske arbeidet. Å fylle hele dagen med lek fremstår altså her som uforenlig med rammeplanens krav til dokumentasjon, forteller forskeren.

«Konfliktene som ser ut til å oppstå mellom hensynet til barna og forpliktelsen til rammeplanen, finnes imidlertid også i rammeplanen. Rammeplanen har formuleringer om hva personalet skal, som i kravet til dokumentasjon, men samfunnsmandatet omfatter også anerkjennelse av barndommens egenverdi, og å ivareta barns behov for lek. Dette poenget illustrerer at det i styringsdokumenter kan finnes paradokser som av barnehagelæreren kan oppfattes som en form for konkurrerende forventninger» påpeker Eriksen i forskningsartikkelen.

Ønske om å beskytte barndommen og leken

Forskeren finner at barnehagelærerne gjør et betydelig arbeid med å fortolke, vurdere og ta stilling til ulike forventninger på bakgrunn av sitt pedagogiske, etiske, faglige og verdimessige ståsted.

– Når de forteller om sine pedagogiske vurderinger, viser de til synet på barn, hensynet til barnet eller et ønske om å beskytte barndommen og leken. Slik uttrykker de pedagogiske grunnverdier som de ønsker å gjøre gjeldende, sier Eriksen.

– Var det noen forventninger de syntes var vanskeligere å forholde seg til enn andre?

– Noen forteller om forventinger de opplever fra samarbeidspartnere som PPT.

De kunne for eksempel oppleve å bli trukket inn i et spesialpedagogisk arbeid de verken hadde kompetanse til eller ønske om å gå inn i.

– Jeg tolker det som at det ligger en forståelse i bunn hos informantene om at samarbeidspartnerne arbeider med utgangspunkt i andre samfunnsmandat enn barnehagens, sier Eriksen.

Noen av informantene fortalte om forventninger fra samarbeidspartnere som sto i motsetning til barnehagepersonalets grunnleggende verdier:

– For eksempel at det ble foreslått programmer eller arbeidsmetoder, som barnehagelærerne opplevde ikke var i tråd med verdigrunnlaget de er satt til å forvalte – med fokus på annerkjennelse, barns subjektive erfaringer og det kontekstuelle rundt barnet. De viser for eksempel til at belønningssystemer bygger på en tilnærming som ikke er forenlig med å møte barn som subjekter.

Tall og bokstaver

Barnehagelærerne forholder seg også til barnas foreldre på daglig basis, og deres forventninger til det pedagogiske innholdet.

En av informantene fortalte om hvordan noen foreldre kunne ha forventninger til hvordan barna skulle forberedes til skolestart. For eksempel at man skulle sitte og lære bokstaver og tall.

– Dette skiller seg fra barnehagelærerens syn på hva god pedagogikk er, der læring er knyttet til nysgjerrighet. Begge forståelsene kan tolkes som ønsker om å ivareta barnet og barnets mulighet for mestring i overgangen fra barnehage til skole, men de bygger på ulike forestillinger og kunnskap om hvilke forberedelser barn trenger, sier Eriksen.

Lojalitet til barnet

Som ansatt i en samfunnsinstitusjon er barnehagelæreren forpliktet på et vedtatt mandat formulert i lov og rammeplan. Men som pedagog er barnehagelæreren også forpliktet på grunnleggende verdier som er mer allmenne og overordnet enn styringsdokumentene, påpeker Eriksen i forskningsartikkelen.

«Analysen av barnehagelærernes refleksjoner viser at de i møte med forventninger gjør reelle vurderinger, tar stilling og handler på bakgrunn av holdninger til og syn på barn og foreldre. De viser til forventninger de har til seg selv der lojaliteten til barnet og et etisk ansvar er det sentrale. Måten barnehagelærerne forholder seg til forventninger på, forteller altså noe om barnehagelæreren som pedagog» skriver forskeren.

– Gir ingen fasit

– Hva kan vi lære av denne studien?

– Ved å snakke med barnehagelærere om hverdagslivet og forsøke å identifisere det spesifikt pedagogiske ved måten de forholder seg til forventninger på, er dette et bidrag til å språkliggjøre noe av pedagogikken i barnehagen. Jeg håper derfor at artikkelen kan være et bidrag inn i den pedagogiske refleksjonen i barnehagen. Kanskje har det klangbunn i noe man har erfart selv? Kanskje bidrar den til å kaste lys over det pedagogiske arbeidet?

– Studien gir ikke svar på hvordan barnehagelæreren bør handle i ulike situasjoner, det er ikke intensjonen. Målet er å bidra til den pedagogiske, faglige diskusjonen på barnehagefeltet, sier Eriksen.