Kan mangel på venner gå ut over kognitive funksjoner som konsentrasjon, oppmerksomhet og selvregulering?
Det har Frode Stenseng forsket på. Han er i dag ansatt som førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) ved NTNU, og professor ved Dronning Mauds Minne Høgskole.
Stenseng har brukt data fra forskningsprosjektet Tidlig Trygg i Trondheim – en langtidsstudie som har som mål å finne ut hvorfor enkelte barn er spesielt utsatte for psykiske og psykososiale problemer, mens andre virker å være mer beskyttet mot tilsvarende helseutfordringer. Prosjektet har fulgt om lag 1000 fireåringer frem til de nå er rundt tolv år.
Saken ble først omtalt av Gemini.no.
Har innvirkning på mentale prosesser
Stenseng har sett spesielt på samspillet mellom psykisk helse og sosial fungering i barnehagen, fra barna var fire til seks år og på skolen fra seks til åtte år.
– Jeg baserte meg på Need-to-belong-teorien. Denne teorien er det forsket en god del på blant voksne, blant annet på amerikanske universitetsstudenter, men vi vet ikke helt om funnene som er gjort på denne modellen er gyldig blant barn, eller hvor lenge effekten vedvarer, sier Stenseng.
I eksperimentet på amerikanske studenter testet forskerne hvordan en person opplever å bli utstøtt fra en gruppe. Forsøkspersonen ble testet før og etter eksperimentet for å se i hvilken grad denne personen skåret høyere eller lavere på prososial atferd, intelligenstest, konsentrasjonsoppgaver og på empati, etter at eksperimentet var gjennomført.
– Det de fant var at sosial ekskludering har en betydelig effekt på det vi kaller mentale prosesser, og kanskje spesielt på det som har med regulering å gjøre. Det slår ut ved at man får svakere konsentrasjonsevne, blir mer impulsiv, mindre prososial og faktisk får redusert intelligens umiddelbart etter en slik ekskludering, sier Stenseng.
Ekskludering ga svekket selvregulering
Stenseng ønsket altså å finne ut om det samme gjaldt for barn, og om effekten vedvarte over tid.
– Fra før vet vi at barn som har reguleringsvansker, har vanskeligere for å passe inn sosialt. Vi ser at barn som sliter med dårlig sosial kompetanse også sliter med å komme inn i et sosialt miljø og få leken til å fungere, men vi har ikke visst så mye om den andre mulige vinklingen: I hvilken grad det å ikke passe inn gir en enda mer svekking av regulering. At man kanskje snakker om en slags negativ spiral hvor man starter med dårlig regulering og blir sosialt ekskludert, som igjen gir en enda svakere regulering, sier forskeren.
Det var akkurat dette Stenseng og kollegene fant. Det å oppleve å ha få venner, ikke bli likt av andre barn og bli ertet av andre barn når man er fire år, gir en svekket utvikling av selvregulering frem til man er seks år.
– Når man vet hvor viktig selvregulering er for å lykkes på skolen, sosialt og også for å få gode relasjoner til mor, far og andre voksne, så viser disse funnene hvor utrolig viktig det er å lage et godt og inkluderende sosialt miljø for de aller minste, understreker forskeren.
– Man tenker ofte på selvregulering som en kognitiv ressurs som er mer eller mindre medfødt. Men her ser vi at den sosiale konteksten har en betydelig innvirkning på utviklingen av denne typen kognitive ferdighet, som er viktig ikke bare for å lykkes i skolen, men også i andre deler av livet, sier Stenseng.
Han opplyser at datamaterialet forskningen er basert på består av observasjoner av barna, observasjoner av samspillet mellom barn og foreldre og informasjon fra barnehagene om hvordan barna fungerer.
Ble ikke mer prososiale
Stenseng og kollegene så også på om barna som opplevde å bli ekskludert ble mer aggressive, eller om de ble mer prososiale.
– Man kan jo tenke seg at den beste strategien om man blir ekskludert er å prøve å innynde seg hos de andre. Tilby å gjøre dem tjenester eller være med i leken, men kanskje ikke ha den mest populære rollen i leken. At man blir mer samarbeidsvillig med de jevnaldrende. Det finnes også en del litteratur som sier at barn som ikke passer inn og føler seg alene og forlatt, blir aggressive, sier han.
Stenseng og kollegene fant at barna ikke ble mer prososiale av ikke å ha noen å være sammen med, men heller mer aggressive.
– De har ikke strategier for å tenke såpass langsiktig, som at de bør «innynde» seg hos andre for å etter hvert bli inkludert. De reagerer ved å bli sinte, frustrerte og aggressive. Vi fant også at dette hadde en selvforsterkende effekt ved at de barna som allerede hadde aggressive tendenser ble enda mer aggressive når de ble ekskludert, mens de barna som er under middels aggressive ikke ble mer aggressive, sier Stenseng.
Økning i ADHD-symptomer
Forskerne så også på om sosial ekskludering kunne ha innvirkning på antall ADHD-symptomer.
– ADHD er en reguleringsvanske så vi ville se om effekten av sosial ekskludering er så sterk på reguleringsvansker at det til og med slår ut på ADHD-symptomer, forteller forskeren.
De fant at sosial ekskludering ved fireårsalder leder frem til økt forekomst av ADHD-symptomer ved seksårsalder. Det samme skjer fra seks til åtte år.
– Det ser ut til at ADHD ikke bare er en nevrologisk vanske, men en vanske som kanskje i større grad enn vi har trodd før er avhengig av den sosiale konteksten. Vi ser her at antall symptomer kan øke under dårlige sosiale betingelser og dårlig vennefungering. Da kan man jo også tenke seg at hvis man innfører gode sosiale relasjoner, vil antall ADHD-symptomer kunne gå ned, sier forskeren.
Han understreker samtidig at:
– Vi må ikke trekke dette for langt, for vi vet også at ADHD er en vanske som er arvelig, noe som gjør at noen er mer biologisk sårbare for å få det enn andre. Det er med andre ord ikke slik at barn får ADHD av å ikke ha noen å leke med, men det kan være en del av et større bilde. Det å ikke ha noen å leke med, snakke med og ikke føle seg trygg blant jevnaldrende, gir en uro og kanskje en type bekymring som gjør barna urolige, impulsive og mindre konsentrerte.
– ADHD skyldes ikke venneproblemer, men venneproblemer kan bidra til en forsterkning av latente ADHD-symptomer, sier Stenseng.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Varmt og inkluderende miljø
Stenseng mener funnene viser hvor viktig det er å jobbe med et godt sosialt samspill i barnehagen.
– Barnehagen er en veldig viktig arena for barns utvikling. Når vi vet hvor mange timer barna befinner seg der og hvor høy barnehagedekning vi har i Norge, viser dette hvor viktig det er å jobbe med sosialt samspill tidlig i barnehagene for at vi skal lære barna god regulering. Altså at de skal få utvikle seg optimalt når det gjelder sosiale ferdigheter, men også faglig for å få en fin overgang til skole, sier Stenseng, og legger til:
– Det er ikke noen vits å jobbe med å øke forventningene til faglige prestasjoner i tidlig skolealder, hvis ikke det sosiale miljøet er varmt, inkluderende og forståelsesfullt. Et barn som er redd for å bli slått eller redd for å bli kalt stygge ting, klarer ikke å konsentrere seg om å lære ting som er vanskelige å forstå, sier han.
– Jeg tror at norske barnehager jobber veldig godt med det relasjonelle, og det må de bare fortsette med. Det må ikke bli slik at andre typer politiske eller faglige retningslinjer går utover arbeidet med det sosiale, for det sosiale er en betingelse for at andre ting skal fungere, avslutter Stenseng.
Litteratur:
Stenseng, F., Belsky, J., Skalicka, V., & Wichstrøm (2016). Peer rejection and ADHD symptoms: Reciprocal relations through ages 4, 6, and 8. Child Development, 87 (2), 365-373.
Stenseng, F., Belsky, J., Skalicka, V., & Wichstrøm, L. (2015). Social exclusion predicts impaired self-regulation: Reciprocal relations across the transition to school. Journal of Personality, 83(2), 212-220.
Stenseng, F., Belsky, J., Skalicka, V., & Wichstrøm, L. (2014). Preschool social exclusion, aggression and cooperation: A longitudinal evaluation of the need-to-belong and the social-reconnection hypotheses. Personality and Social Psychology Bulletin, 40 (12), 1637-1647.
