«Vi har lenge visst at barn som kommer fra ressurssterke hjem hopes sammen i noen barnehager, men jeg er overrasket over omfanget»

28 barnehager i Oslo har over 90 prosent minoritetsspråklige barn. Ti barnehager har 100 prosent. I motsatt ende av skalaen: 103 av 780 barnehager ikke har noen minoritetsspråklige barn.

Det er ett av funnene forskerne Kjetil Telle og Nina Drange fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har gjort i rapporten «Universal child care and inequality of opportunity». I rapporten retter de søkelyset på segregeringen i Oslo-barnehagene.

De har sett på foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn, hvor barna bor og hvilken barnehage familiene velger. Dette for å beskrive hvordan offentlig finansiert barnehage blir fordelt mellom barn med ulik bakgrunn.

- Vi har lenge visst at barn som kommer fra ressurssterke hjem hopes sammen i noen barnehager, men jeg er overrasket over omfanget og at forskjellene er såpass store, sier Kjetil Telle, forsker ved Statistisk sentralbyrå, til Dagsavisen.

Datagrunnlaget de har brukt er fra 2011, men Kjetil Telle sier til Dagsavisen at funnene illustrerer noen mønstre som det er liten grunn til å tro har endret seg veldig.

Ikke geografi, men foreldrenes valg

Et hovedspørsmål i rapporten er hvorfor noen barnehager har en svært høy andel barn med innvandrerbakgrunn, mens andre ikke har det.

I rapporten kommer det fram at disse forskjellene i hovedsak ikke skyldes hvor i Oslo familiene bor, men hvilke barnehager foreldrene velger for sine barn. Ifølge Dagsavisen konkluderer forskerne med at foreldre med minoritetsbakgrunn i stor grad søker seg til barnehager med høy andel minoritetsbarn, mens etnisk norske foreldre søker seg til barnehager med lav andel minoritetsbarn.

• Les hele rapporten her!

Kunne vært vesentlig lavere segregering

Hadde foreldre valgt annerledes, ville bildet blitt et helt annet uten at barna hadde måttet gå i barnehage langt unna hjemmet.

«Ved hjelp av data som nøyaktig plasserer barnehagene og barnas hjem geografisk, kan vi simulere alternative allokeringer av barna i Oslos barnehager. Vi viser at segregering av barn fra innvandrerfamilier kan bli vesentlig lavere ved å omfordele barn på tvers av barnehager som ligger i en omkrets på 500 meter fra barnas hjem. Denne alternative fordelingen reduserer andelen barn med innvandrerbakgrunn i de 10 prosent mest segregerte barnehagene fra den faktiske 68 prosent til 50 prosent. På samme måte faller andelen av barnehager uten barn med innvandrerbakgrunn fra 14 prosent til 2 prosent,» heter det i sammendraget til rapporten.

Lavere andel utdannede

Forskerne har ifølge Dagsavisen gjort et forsøk på å finne ut av om barn fra de sosioøkonomisk mest ressurssterke hjemmene går i de beste barnehagene. Men ettersom det ikke finnes noen entydig måte å måle kvalitet i barnehage på, er dette vanskelig.

Forskerne har imidlertid sett på hvordan barna scorer i norsk og matematikk når det begynner på skolen. De har også sett at barn med innvandrerbakgrunn i større grad går i barnehager der andelen ansatte med barnehagefaglig utdanning er lavere enn i barnehager der det er høyest andel etnisk norske barn.

Sosial mobilitet

SSB-forskerne innleder med å skrive at ulikhet starter tidlig.

«Intensive intervensjoner i tidlig barndom har funnet gunstige effekter på både kognitive og ikke-kognitive ferdigheter, spesielt for barn fra vanskeligstilte familier (…). Dette har skapt håp om at en utvidelse av offentlig subsidiert universell barnehage av høy kvalitet kan forbedre mulighetene til barn fra slike familier og dermed øke sosial mobilitet,» skriver Telle og Drange.

Men så spør de om man med dagens universelle barnehageordning lykkes med dette.

«Dersom ressurssterke foreldre er mer villige og bedre i stand til å plassere sine barn i barnehager av høyere kvalitet sammenlignet med foreldre fra vanskeligstilte familier, er det ikke like klart at universell barnehage vil lykkes med å fremme sosial mobilitet,» skriver SSB-forskerne Kjetil Telle og Nina Drange.