Hvordan skaper personalet i barnehagen vilkår for barns fellesskap og tilhørighet?
Det har Kristin Fugelsnes undersøkt i en studie som nylig ble publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning.
– Under dette arbeidet har jeg virkelig fått bekreftet hvor mye man kan gjøre både direkte og indirekte for å fremme fellesskap og barns opplevelse av tilhørighet, sier Fugelsnes som er førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger.
Samspill i lek og voksenstyrte aktiviteter
Studien er en del av forskningsprosjektet Politics of belonging som er et samarbeid mellom forskere i Norge, Finland, Sverige, Island og Nederland. Det overordnede målet i prosjektet er å få mer kunnskap om hvordan man kan fremme barns inkludering og styrke deres tilhørighet i barnehage og skole.
Mens noen av de andre norske forskerne har undersøkt hvordan barn skaper tilhørighet seg imellom og hvilken betydning barnehagen har som en møteplass for foreldre, har altså Fugelsnes sin oppgave vært å se nærmere på hvordan personalet i barnehagen tilrettelegger for barns mulighet til å erfare fellesskap og vennskap.
Datagrunnlaget består av videoobservasjoner av ansatt-barn-interaksjoner i tre norske barnehager.
– Jeg har studert videoopptak der barn og ansatte er sammen i ikke-planlagte lekeaktiviteter og aktiviteter som er planlagt av personalet, og har prøvd å finne mønstre for hvordan de ansatte skaper vilkår for barns fellesskap og tilhørighet, forteller forskeren.
På grunn av datamaterialets store omfang valgte Fugelsnes til slutt å fokusere på observasjonene fra den ene av de tre barnehagene.
Forskeren så på hvordan de ansatte i den utvalgte barnehagen arbeidet med grenser gjennom å forsøke å skape fellesskap blant barn, og gjennom å prøve å utvide eksisterende barnefellesskap. Hun så etter kommunikasjon og atferd hos personalet som så ut til å legge til rette for at barnehagebarn ble inkludert i fellesskap i lek og andre aktiviteter, og for at fellesskap ble dannet i barnehagen. I tillegg så hun på hva de barnehageansatte sa, deres stemmeleie, det de gjorde, deres plassering i forhold til barna og leker/utstyr, samt deres mimikk, kroppsspråk og blikk.
Ulike mønstre
Fugelsnes identifiserte fire ulike typer settinger hvor personalet skapte vilkår for barns fellesskap og tilhørighet:
(1) i fellesaktiviteter som har felles utgangspunkt, (2) ved å gjøre barn eller det barn holder på med attraktivt, (3) gjennom å oppfordre barn til å inkludere hverandre, og (4) gjennom at inkluderende barnefellesskap som oppstår gis tid.
– Siden situasjonene som trekkes frem i denne studien kommer fra én barnehage, kan det også hende at barnehageansatte legger til rette for barns mulighet til å erfare fellesskap og tilhørighet i flere typer settinger enn de som er nevnt her, sier forskeren.
Direkte og indirekte
Barnehageansatte kan fremme barns fellesskap og tilhørighet på direkte måter, men også på litt mer indirekte måter, påpeker Fugelsnes.
– Direkte forsøk på å fremme tilhørighet og fellesskap kan for eksempel være at de ansatte legger opp til aktiviteter der barna har et felles utgangspunkt og fokus. Eller å oppfordre barn til å inkludere andre barn i det de holder på med, sier forskeren.
– Det er ikke sikkert at oppfordringen om å inkludere flere alltid vil fungere der og da, men hvis barna jevnlig blir oppfordret til å invitere andre inn i lek, så kan det kanskje på sikt føre til at de oftere gjør det, også på eget initiativ.
Kasseapparatet
En mer indirekte måte å fremme tilhørighet og fellesskap på, er å skape et miljø der barn og deres aktiviteter blir attraktive for andre barn, påpeker Fugelsnes.
I forskningsartikkelen publisert i Nordisk barnehageforskning trekker hun frem et eksempel på nettopp dette:
Det er «ta-med-dag» i barnehagen og en av jentene har med seg et kasseapparat med skanner og skjerm. Hun sitter oppå et bord sammen med en annen jente. Ved bordet sitter også en tredje jente, samt en gutt og en ansatt. Gutten sier at han vil hive leke-slim på kasseapparatet og det oppstår en situasjon som potensielt kan føre til konflikt og ekskludering. Den ansatte får imidlertid raskt barnas oppmerksomhet over på kasseapparatet, og starter en undring der alle barna ved bordet inkluderes. Hun gjør kasseapparatet interessant ved å be om å få se på det og ved selv å leke med det. Gjennom den ansattes handlinger og lekenhet får barna her et felles fokus.
– Her skaper den ansatte interesse for en gjenstand et barn har med seg hjemmefra. Barna som sitter rundt bordet blir interessert i leken og får et felles fokus og et fellesskap bestående av alle barna ved bordet, og etter hvert også av flere barn som kommer til. Fellesskapet skapes av den ansatte, men jenta som eier kasseapparatet overtar etter hvert oppgaven med å vise det fram, og blir en viktig del av fellesskapet, sier Fugelsnes.
Tid
Forskeren så også mange eksempler på at barnehageansatte la til rette for barns mulighet til å erfare fellesskap og tilhørighet gjennom å vie tid til inkluderende barnefellesskap:
– En enda mer indirekte måte å fremme tilhørighet og fellesskap på, er at personalet observerer det som foregår og når de ser at leken er inkluderende for mange barn, rett og slett sørger for at barna får tid til å være i disse inkluderende felleskapene. Altså at man ikke avbryter leken eller aktiviteten for å gjøre noe annet.
Innramming
– I artikkelen din skriver du også om at «sterk innramming» i form av sterk voksenkontroll noen ganger kan føre til at barn opplever økt følelse av fellesskap og tilhørighet. Kan du utdype dette?
– Dette er kanskje det funnet jeg er mest overrasket over. Vi kan ha en tendens til å tenke at barn skal få ordne opp selv og at det er den typen inkludering som er det beste, men jeg så flere eksempler på at når den ansatte styrte en aktivitet, så fikk flere barn komme til og sannsynligvis føle felleskap og tilhørighet.
– Dette støttes av Marianne Rees forskning på medvirkning i samlingsstunder i barnehagen. Hun fant at en viss voksenkontroll og målstyring i enkelte situasjoner kan øke barns vilkår for medvirkning i fellesskap. Men det gjelder å være bevisst på når og hvordan man gjør det. Man skal ikke ta styringen bare for å styre, men for å bidra til at flere barn kommer til orde og får være med, sier Fugelsnes.
Kan ikke ta tilhørighet for gitt
Fellesskap i lek og aktiviteter kan ha ulik grad av åpenhet for å inkludere barn, der noen settinger er lettere å bli en del av enn andre. Det vil altså variere fra situasjon til situasjon hva som kreves av barn for å kunne delta, påpeker Fugelsnes i forskningsartikkelen.
«Ofte vil det være to motparter: En som ønsker eller krever å delta i et fellesskap, og noen som har makt til å innvilge det. Denne studien viser at barnehagepersonalets innsats kan minske gapet mellom barns egne premisser og kravene fra barnegruppen, og på den måten muliggjøre barns deltakelse i fellesskap, noe som igjen øker sannsynligheten for at barna føler tilhørighet» skriver hun.
– Det de ansatte først og fremst kan gjøre er å være bevisst på hva som foregår. Altså at man ikke tar for gitt at barn er inkludert selv om de tilsynelatende er en del av leken, men observerer nøye og jobber aktivt med å hjelpe barna som trenger det med å «komme frem» og bli interessante lekekamerater. For jeg tror ikke at alle barn føler tilhørighet bare ved å fysisk sitte sammen med noen eller ved å få være med som en passiv deltaker, sier Fugelsnes.
Har laget nettressurs
Basert på forskningen fra Politics of belonging-prosjektet er det laget en nettressurs, et refleksjonsverktøy, som nå er gratis tilgjengelig for ansatte i barnehage og skole.
– Her kan man gå inn og jobbe med alle tematikkene vi har skrevet om i prosjektet, enten alene eller i fellesskap på fagdager og personalmøter. Verktøyet inneholder både korte tekster, videoer, refleksjonsspørsmål og tips til relevant forskning og videre lesning hvis man ønsker å fordype seg enda mer i temaene, forteller forskeren.
Fugelsnes understreker nok en gang den viktige rollen barnehageansatte har i å bidra til å skape nødvendige forutsetninger for fellesskap og tilhørighet blant barn.
– Personalet bør jevnlig reflektere over dette viktige ansvaret og hva det innebærer i arbeidet med å utvikle en praksis i barnehagene der barns tilhørighet står sentralt. Man må snakke om det, og jobbe kontinuerlig med det, slik at det blir en gjennomsyret del av praksisen. Tilhørighet kan ikke tas for gitt, sier hun.
