– Måten personalet valgte å tilnærme seg lekefellesskapet på hadde stor betydning for utviklingen av situasjonen

– Jeg har selv jobbet som styrer og pedagogisk leder i mange år, og har opplevd den usikkerheten som personalet ofte står i når ekskluderingssituasjoner oppstår. Det er bakgrunnen for at jeg har valgt å forske på dette, sier Iversen som nå er stipendiat i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger.

I sitt pågående doktorgradsprosjekt undersøker hun altså hvordan barnehageansatte involverer seg når barn blir ekskludert fra lekefellesskap i barnehagen.

– Mange skulle nok ønske at det fantes et fasitsvar på hvordan slike situasjoner skal håndteres, men det gjør det jo ikke. Hver situasjon er unik. Med denne studien håper jeg likevel å bidra med begreper som gjør at personalet kan drøfte hvordan man kan møte ekskluderingssituasjoner.

Avvist, unngått eller ignorert

Den første av totalt tre artikler i Iversens doktoravhandling ble publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning denne sommeren. Her presenteres resultater fra en studie basert på observasjoner forskeren har gjort i to barnehager, av ansatte og barn i alderen 3-6 år.

Totalt ble det innhentet 230 observasjoner av ulike lekefellesskap som deretter ble analysert. 28 av disse var observasjoner hvor det oppstod ekskludering av barn og personalet intervenerte. Det handlet om situasjoner hvor barn ble avvist, utestengt eller ignorert av andre barn, opplyser Iversen.

«Noen av observasjonene var vanskelige å klassifisere, særlig situasjoner hvor barna så ut til å bli ekskludert ved å bli ignorert. Dette var gjerne situasjoner hvor barnet prøvde å få oppmerksomhet fra andre, men ble oversett. Jeg har kun inkludert observasjoner hvor ignoreringen var tydelig» skriver hun i forskningsartikkelen.

Hun forteller at hun også støtte på noen etiske dilemmaer underveis.

– Når oppgaven min var å observere ekskludering i barnefellesskapet måtte jeg jo se på at barn var litt tøffe mot hverandre uten å alltid gripe inn. Det var likevel noen situasjoner jeg valgte å gripe inn i fordi jeg mente jeg som voksenperson hadde en plikt til det, særlig fordi det ikke var noen ansatte til stede i situasjonen.

Fire tilnærminger

I situasjonene hvor det oppstod ekskludering involverte de ansatte seg i varierende grad, forteller Iversen. Noen ganger bare et kort øyeblikk, med en handling eller et par setninger. Andre ganger over lengre tid.

– Det kom veldig an på situasjonen. Både hva episoden krevde av involvering, og hva personalet selv sto i; om de var veldig opptatt med noe annet eller hadde mulighet til å slippe det de holdt på med og gå ordentlig inn i situasjonen, sier Iversen.

Forskeren fant at personalets første tilnærming til lekefellesskapet hvor ekskluderingen skjedde kunne systematiseres i fire ulike tilnærminger: Undersøkende, avvisende, innlemmende og korrigerende.

Måten personalet valgte å tilnærme seg lekefellesskapet på så ut til å ha stor betydning for den videre utviklingen av situasjonen, samt for relasjonene, tilhørigheten og handlingsrommet personalet og barna fikk videre.

Undersøkende tilnærming:

Ifølge Iversen beskriver den undersøkende tilnærmingen situasjoner hvor personalets posisjonering var preget av at de forsøkte å få mer klarhet i situasjonen. Altså få en forståelse for hva som hadde skjedd, hvordan både det ekskluderte barnet og de/det barnet som sto for ekskluderingen hadde det, og hva barna ønsket.

«Personalet bekreftet gjerne situasjonen ved å speile eller gjenta hva som ble gjort eller sagt. De signaliserte ikke hva de forventet at utfallet av situasjonen skulle resultere i. Der personalet inntok en undersøkende tilnærming bidro dette til at både barn og voksne hadde et forholdsvis stort handlingsrom videre ved at situasjonen var åpen, og det var mulig og naturlig for personalet å kunne tilpasse sin videre involvering til hvordan barna responderte, og hvordan situasjonen utviklet seg» skriver forskeren.

Etter hvert ble situasjonen i de fleste observasjonene mer oversiktlig, og personalets intensjon kom tydeligere frem:

«Det bidro til at handlingsrommet etter hvert ble mindre, og løsninger ble foreslått. Enten kom en til enighet, eller det kom konkrete forslag til løsning fra barna eller personalet.»

Utfallet av den undersøkende tilnærmingen varierte, opplyser forskeren. Noen ganger var barnet fortsatt ekskludert, andre ganger ble det inkludert i ønsket lekefellesskap, og noen ganger ble barnet aktivisert med noe annet.

Avledende tilnærming:

Den avledende tilnærmingen beskriver situasjoner hvor personalet allerede fra start forsøkte å aktivisere det ekskluderte barnet med noe annet.

«Her «tunet» ikke personalet inn på barna. Posisjonen kunne gi rom for opplevelse av omsorg, og forstås å støtte opp under psykologiske behov, dersom barnet for eksempel fant det tilfredsstillende å få tilbud om å delta i det avledende forslaget. Målet med interveneringen ble tydelig med en gang, og handlingsrommet ble snevret inn fra første tilnærming for både barnet og personalet fordi det dreide seg om et konkret forslag til handling» skriver forskeren.

Ved samtlige observasjoner med avledende tilnærming ble det ekskluderte barnet tilbudt en annen aktivitet, opplyser Iversen.

«Generelt viste analysen at den videre utviklingen i situasjonene der personalet startet tilnærmingen med en avledende posisjon ofte så ut til å være forholdsvis låst, kanskje fordi forslaget var så konkret. Ofte bestod interveneringen bare av tilbudet om et alternativ, og dersom barnet takket nei til det, kom ikke personalet med andre forslag. Personalet fortsatte da gjerne med det de hadde holdt på med før tilnærmingen, og barnet som hadde opplevd å bli ekskludert, ble overlatt til seg selv.»

Når det var snakk om en avledende tilnærming fant forskeren også at personalet i liten eller ingen grad involverte seg i det lekefellesskapet som barnet ble ekskludert fra.

Innlemmende tilnærming:

I en innlemmende tilnærming ble det signalisert en tydelig forventning fra personalet om at det ekskluderte barnet skulle innlemmes i ønsket lekefellesskap. Noen ganger irettesatte også personalet barna som sto for ekskluderingen.

«Personalet brukte sin makt og handlingsevne til å «tune» seg inn på barnet som ble ekskludert, og viste omsorg for dette barnet, men ikke til barna som ekskluderte. Den innlemmende tilnærmingen støttet kun opp om det ekskluderte barnets psykologiske behov ved å forsøke å gi mulighet for selvbestemmelse» skriver Iversen.

Personalets forventning om at barnet som ble ekskludert skulle inkluderes i lekefellesskapet, slo ikke alltid til.

Det var kun i en tredjedel av tilfellene at barnet ble inkludert i ønsket lekefellesskap. I de resterende tilfellene observerte forskeren at barnet enten ble aktivisert med noe annet eller fortsatt var ekskludert da personalet trakk seg ut av situasjonen.

– Dette synliggjør problematikken og utfordringen med å håndtere ekskluderingssituasjoner. Personalet opplever ofte å ikke lykkes. Det kan være krevende å stå i, og man bør være bevisst på dette, sier Iversen.

Korrigerende tilnærming:

I situasjoner hvor personalet inntok en korrigerende tilnærming, korrigerte de atferden til barnet som ble ekskludert.

«Personalet så ut til å oppleve at barnet hadde en atferd som ikke var tillatt, og derfor irettesatte. Her «tunet» ikke personalet seg inn på barnet eller viste omsorg, de gjorde ikke forsøk på å støtte barnet eller sette seg inn i barnets situasjon. Posisjonen ga heller ikke personalet mulighet for å understøtte barnas psykologiske behov ved å la barna oppleve selvbestemmelse, kompetanse eller tilhørighet.»

I disse tilfellene var det usikkert om personalet oppfattet situasjonen som en ekskluderingssituasjon eller ikke, opplyser forskeren. Dette skyldtes kanskje at det handlet om ignorering, som kan skje mer i det skjulte og kanskje også er mer ubevisst enn en direkte avvisning, påpeker hun.

– I de korrigerende tilnærmingene var det ofte slik at personalet kun gikk inn i situasjonen og korrigerte. Deretter trakk de seg ut av situasjonen.

– Ingen fasit

Alle de fire tilnærmingene ble observert i begge deltakerbarnehagene, og brukt av både pedagoger, fagarbeidere og assistenter, opplyser Iversen.

– Hvilken av disse tilnærmingene bør man helst ty til?

– Med den undersøkende tilnærmingen åpner man mer opp for barns innspill, det er positivt. Samtidig ser man at utfallet ikke alltid er som den ansatte ønsker. Det er altså ikke en fasit som betyr at det alltid ender godt.

– Det handler veldig mye om situasjonen som har oppstått, barna som er involvert, samt hva man står i som ansatt og kapasiteten man faktisk har til å gå inn i situasjonen og klare å fullføre. Hvis man begynner med en undersøkende tilnærming, må man ha kapasitet og tid til å følge det opp. Hvis ikke bør man kanskje heller avlede og invitere barnet med på noe annet, sier Iversen.

Føle seg hjemme

En av personalets oppgaver er å bidra til at barn opplever inkludering, understrekes det i rammeplanen for barnehagen. I forskningsartikkelen stiller forskeren spørsmål ved hvordan inkluderingsbegrepet skal forstås:

Handler det om at barn skal inkluderes i alle lekefellesskap de ønsker å være en del av, eller handler det mer om at barn skal ha en overordnet opplevelse av å høre til i barnehagens lekefellesskap?

«I min studie var barnas behov for å bli inkludert noen ganger tydelig, andre ganger fremkom ikke det behovet klart. Kanskje handler inkludering for barna først og fremst om den overordnede opplevelsen av tilhørighet og det å føle seg hjemme (Yuval-Davis, 2011) på avdelingen, samt det å få handlingsrom og handlingsalternativer nok til å oppleve medbestemmelse og bli tatt på alvor» skriver Iversen.

Relasjonell støtte

Forskeren mener studien bidrar til å synliggjøre hvor betydningsfulle personalets handlinger kan være for at barn blir ivaretatt når det oppstår ekskluderingssituasjoner i barnehagen, samt hvor komplekse slike situasjoner kan være.

«Når personalet intervenerer i et lekefellesskap hvor det skjer ekskludering, kan det se ut som tilnærmingen de velger, og måten de møter feltet på, påvirker barnas mulighet for medvirkning. Mulighetene for medvirkning blir påvirket av om personalet som intervenerer legger til rette for et stort eller et begrenset handlingsrom. Jo større handlingsrom, jo større mulighet er det for barna å medvirke» skriver hun i forskningsartikkelen.

Iversen fant også mange eksempler i sitt datamateriale på at barna selv ba om hjelp når de ikke fikk være med på leken.

– Det vanligste var at det ekskluderte barnet selv sa ifra, men noen gang var det andre barn som var til stede som sa ifra på deres vegne. Det viser jo en tillit til personalet og at barna trenger deres støtte.

Hun understreker at både barn som opplever å bli ekskludert og barn som velger ekskluderingsstrategier trenger hjelp og veiledning fra personalet.

Økt bevissthet

Ekskludering er en del av barnehagehverdagen og noe som må håndteres, selv om det byr på utfordringer og dilemmaer for personalet, påpeker forskeren.

– Hva kan vi lære av denne studien?

– Jeg håper den kan bidra til økt bevissthet rundt ulike tilnærminger man kan ha til situasjoner hvor barn ekskluderes fra lekefellesskapet, sier Iversen.

«Ved å gi disse krevende situasjonene oppmerksomhet i barnehagen, og ved å reflektere rundt dem, kan personalet utvikle en økt bevissthet om handlingsrommet som blir skapt. Dette kan bidra til en mer bevisst praksis, med muligheter for et åpnere lekefellesskap» påpeker hun i forskningsartikkelen.

– Det handler også litt om å tørre å åpne opp. Tørre å være ærlige med hverandre i personalgruppa om at dette faktisk kan være vanskelig, sier Iversen.