Nylig disputerte Ree for doktoravhandlingen sin «Vilkår for barns medvirkning i fellesskap i barnehagen» ved Universitetet i Stavanger (UiS).
– Barnehagen er en fellesskapsarena. Man skal både ivareta enkeltbarnet, samtidig som barna må lære seg at de av og til må tre litt til sides for at andre kan slippe til med sine perspektiver og initiativ, sier Ree som er utdannet barnehagelærer og arbeider som universitetslektor ved UiS.
Avhandlingen hennes bygger på et feltarbeid i tre barnehager. Datagrunnlaget består av videoobservasjoner av 131 situasjoner i barnehagehverdagen, feltnotater, kvalitative forskningsintervjuer med personalet og gruppeintervjuer med femåringer i de tre barnehagene.
Hva mente barna var viktig?
Ree har blant annet undersøkt hva barna selv beskriver som viktig for å kunne medvirke i fellesskapet i barnehagen.
Barna fortalte at tillit, å ta ansvar for hverandre og det å ha noe felles med andre var viktig for at de kunne delta i ulike aktiviteter i barnehagen.
– Når barna snakket om viktigheten av å ha tillit til hverandre fortalte for eksempel et barn at han ikke rakk opp hånden i samlingsstunden fordi han var usikker på hvordan hans innspill ville bli mottatt av de andre i gruppa, forteller Ree.
– Barna ga samtidig uttrykk for at de var opptatt av å vise omsorg for hverandre. Ett barn fortalte at: «Hvis jeg ser at «Per» går med hodet ned, så spør jeg om han har lyst til å bli med i leken», sier forskeren.
Femåringene snakket i tillegg om hvordan de forholdt seg til barnehagens regler og normer, og om det å ha frihet til å velge og til å avstå fra å medvirke.
– De fortalte at de noen ganger ikke hadde lyst til å være med i lek eller andre aktiviteter, men heller ville sitte litt i fred og ro for seg selv. Vi tenker gjerne at alle barn alltid har lyst til å være med, men noen ganger har de kanskje lyst til å være litt for seg selv, sier Ree.
Samhold
Ree har også undersøkt hvilke vilkår for medvirkning som trer frem gjennom personalets beskrivelser av medvirkning i barnehagens fellesskap.
Hun finner at medvirkning i fellesskap krever at personalet har fokus på ivaretakelse av samhold og aksept for ulikhet, at barns perspektiver og initiativ ivaretas, og at personalet har fokus på barnehagens institusjonelle strukturer og regler som vektlegger fellesskapets interesse.
– Tidligere forskning har vist at personalet når det gjelder medvirkning, har en veldig orientering mot individuelle valg, altså et individperspektiv. Når jeg analyserte materialet mitt så jeg at de også hadde et fellesskapsperspektiv. I intervjueguiden lot jeg bevisst være å bruke ordet «fellesskap» fordi jeg var nysgjerrig på om de ansatte kom inn på dette selv, forteller hun.
– Personalet snakket om at de må tilrettelegge for samhold mellom barna, for eksempel under måltidet, og for at barna skal få diskutere sammen og tas med på planlegging. De snakket også om at barn er ulike og at det må være rom for at barn kan være til stede i samlingsstunden på ulike måter. Noen sitter i ro, mens andre er mer aktive. Noen barn tar mye initiativ, mens andre ikke tar så mye initiativ. De var opptatt av at de måtte ha et ekstra blikk på barn som ikke så lett tok initiativ for at også de skulle slippe til, sier Ree.
Kunne skyve på planer
Personalet understreket viktigheten av å bygge videre på det de så at barna var interessert i, slik at det ble et felles engasjement i leken mellom barna.
– De snakket om å vektlegge fellesskapets interesse. De var opptatt av at barna skulle få være i lek med andre barn og å legge til rette for at andre barn ble inkludert i leken. De snakket også om at de av og til kunne utsette eller legge planer til side hvis barna var i en god lek sammen, forteller Ree.
– Personalet hadde absolutt en orientering mot fellesskapet, men i de 131 videoobservasjonene av hverdagssituasjoner i barnehagene ser jeg at det også er litt andre ting som kommer til uttrykk i praksis, sier hun.
Ulike kommunikasjonsmønstre
Barnehage.no har tidligere omtalt Rees forskning på hvilke kommunikasjonsmønstre som forekommer i interaksjoner mellom barn og ansatte, og hvordan disse mønstrene påvirker barnas muligheter til å medvirke i fellesskapet i barnehagen.
Ree identifiserte tre ulike mønstre: Et kontrollerende kommunikasjonsmønster, der de voksne sto for initiativene og med begrenset medvirkning fra barna. Et støttende kommunikasjonsmønster, der barna deltok i fellesskapet, men på en mer passiv og individuell måte. Og et mønster med gjensidig kommunikasjon og påvirkning. I den siste varianten inneholdt kommunikasjonen åpne og reflekterende spørsmål og det ble brukt personlige pronomen som «vi», «dere» og «oss».
Ree fant at den kontrollerende kommunikasjonsformen var dominerende i 75 av 131 situasjoner, mens den gjensidige kommunikasjonsformen kun var dominerende i 23.
Særlig i samlingsstunden var det de voksne som styrte showet. Den gjensidige kommunikasjonen var på sin side mest fremtredende i situasjoner med mindre barnegrupper, under frilek, måltider og i garderobesituasjoner.
LES MER: – Det er behov for en utvidet forståelse av medvirkning
– Flere nyanser
Intervjuene Ree gjorde med de ansatte viste at i enkelte situasjoner kunne en viss voksenkontroll og målstyring øke barnas muligheter til å medvirke i fellesskapet. Forutsetningen var at de voksne fokuserte på fellesskapet.
– Barn er ulike. Noen ganger må den voksne tre litt tydelig inn for å sørge for at barn som ikke så lett får medvirke også kan få ta plass og dele sine perspektiver, sier hun.
– I hovedsak finner jeg at det er en gjensidig kommunikasjon som gir vilkår for medvirkning i fellesskap, men i enkelte situasjoner kan det virke som at en mer kontrollerende kommunikasjon også kan fremme medvirkning. Her er det flere nyanser. Det handler om å være bevisst på når man bør bruke de ulike kommunikasjonsformene, sier hun.
Tre overordnede vilkår
Etter å ha analysert alle funnene i avhandlingen har Ree kommet frem til tre overordnede vilkår for at barn kan medvirke i fellesskapet:
– Denne avhandlingen gir indikasjoner på at tillit til barna og tillit mellom barna, er avgjørende for at barn skal våge å ta initiativ i et fellesskap. Det må også være aksept for at man er forskjellige og har ulike måter å være og handle på. Og det må være en fellesskapsorientering, der personalet ivaretar, responderer på og viderefører barnas ulike initiativ og perspektiver i fellesskapet, oppsummerer Ree.
– Du kan være deltakende i et fellesskap uten at det er tillit eller aksept for ulikhet, men du kan ikke være medvirkende i et fellesskap uten at disse kvalitative vilkårene er til stede, sier hun.
Mindre grupper
– Hva kan vi lære av funnene i avhandlingen din?
– På et overordnet nivå tenker jeg at de tre vilkårene –tillit, orientering mot fellesskapet og aksept for ulikhet –er kvalitative aspekt som det er viktig at barnehageansatte er bevisst på, slik at de kan tilrettelegge for at alle barn får medvirke i fellesskapet, sier Ree.
– Mine funn tyder også på at det er lettere for barn å medvirke i mindre grupper. Dermed kan det være viktig å være bevisst på dette, sier hun.
Metodefrihet
Ree peker til slutt på at metodefrihet er viktig.
– Min studie viser at metodefrihet synes å være sentralt for ivaretakelse av vilkårene tillit, fellesskapsorientering og aksept for ulikhet, noe som for eksempel viste seg å kreve en gjensidig kommunikasjon. Man kan ikke ha for stramme strukturer, avslutter Ree.
Rees doktoravhandling er knyttet til forskningsprosjektet «Gode barnehager for barn i Norge» (GoBaN), som undersøker kvalitet i norske barnehager og er finansiert av Norges forskningsråd .
Les mer om avhandlingen her.
