Snarrådig innsats fra de ansatte i barnehagen reddet Kornelia (4)

– Jeg tør rett og slett ikke tenke tanken fullt ut: Hva om de barnehageansatte ikke hadde vært så flinke og reagert som de gjorde? Da hadde livet vært et helt annet nå. Nei, det klarer jeg ikke å tenke på, sier fembarnsmamma Anita Christine Rotås.

Fredag feirer barn og ansatte i Straumsnes barnehage fastelavn. Sammen med de andre barna har Kornelia Rotås Skarshaug (4) fått servert fastelavnsboller med krem.

Så skjer det som ikke skal skje: En bollebit setter seg fast i halsen på fireåringen. Barnehagen, som er kommunal og har plass til 72 barn, ligger en 20 minutters kjøretur fra Tingvoll sentrum, der ambulansen er stasjonert.

Men Kornelia har dårlig tid: Selv om en av de ansatte dunker henne hardt i ryggen, og bollebiten kommer ut, blir hun blå og slutter å puste.

– 20 minutter er lang tid. Det å være en barnehage som ligger langt unna hjelpeapparatet er noe vi er veldig bevisst på. Da må man vite hva man skal gjøre. Det er sikkert ikke siste gang noe slikt som dette skjer, sier styrer Wenche Sæther.

De ansatte fortsetter med hjertekompresjoner. Brannvesenet er kjapt på plass, de kan førstehjelp. Deretter kommer ambulansen. Så luftambulansen. Styreren er ikke i barnehagen akkurat når hendelsen skjer, men på skolen like ved.

Hun forteller:

– Kosen snudde seg raskt til ramme alvor. Men som jeg har sagt tidligere: De ansatte er superhelter. De handlet raskt og riktig.

De ansatte i barnehagen var på førstehjelpskurs i oktober. Barnehagen har gode rutiner på hva de gjør hvis uhellet skulle være ute.

Men:

– Når noe slikt skjer, går man ikke i permen for å se etter. Det er ikke det vi har skrevet ned vi husker, men det vi har snakket om når vi har hatt fokus på førstehjelp. Sist kurs brukte vi tid på å snakke om egne rutiner, og gå gjennom ting man kanskje har glemt litt av. Nå blir den viktigste jobben å debriefe og analysere hva vi gjorde. For det var nok ting som ble gjort i øyeblikket som ikke var helt «riktig» ifølge boka.

– Rett og slett et uhell

Mamma Anita Christine Rotås var på vei hjem fra strålebehandling ved sykehuset i Ålesund, rundt to timer unna, da hun fikk telefonen alle foreldre frykter.

– Kornelia har Downs syndrom, og mangler språk. Hun har også trangere spiserør enn andre barn. Når hun er hjemme vil hun ikke ha så mye fast føde, hun spiser mest grøt og mat uten store biter. Men i barnehagen har de vært veldig flinke. Der spiser hun blant annet brødskiver skåret i terninger, og mer enn hun gjør hjemme.

Rotås er full av lovord om både barnehagen og oppfølgingen av Kornelia.

– Hun får akkurat så mye spesiell omsorg som hun trenger, samtidig som hun blir inkludert. Vi har nærgruppemøte hver sjette uke, der vi snakker om alt. Det er så viktig å ha god kommunikasjon når barnet har spesielle behov.

Hun forteller at nettopp mat var tema på det siste møtet hun hadde med barnehagen.

– Hun er ikke så flink til å tygge mat som andre barn på hennes alder. Vi jobber med å trene på dette, i samarbeid mellom oss og barnehagen. Men, og dette er viktig: Det som skjedde med Kornelia kunne ha skjedd alle, og det kunne skjedd hvor som helst. Det er overhodet ingen grunn til at de som jobber i barnehagen skal sitte igjen med skyldfølelse. Det var rett og slett et uhell, og det er viktig for meg at hun blir inkludert og får det samme som de andre barna i barnehagen.

Rotås er ikke i tvil om at de ansatte var helt avgjørende når uhellet først var ute. Det samme sier hjelpeapparatet:

– Piloten i luftambulansen ga klar beskjed om at de ansatte reddet livet til barnet, sa Sæther til Tidens Krav, som omtalte saken først. Den ble også skrevet om i lokalavisene Driva og Aura Avis, i tillegg til at NRK lagde en reportasje om historien - som heldigvis fikk en lykkelig slutt.

– Det var en forferdelig situasjon, og sikkert dramatisk når det sto på i barnehagen. Men Kornelia virket å være i godt humør allerede på vei til sykehuset. Det var full fart, og nå virker hun ikke preget av det som skjedde i det hele tatt, sier mamma.

Godt ivaretatt

Siden hun selv ikke var i området, var det storesøster Tanseli (20) som ble med luftambulansen.

– Som mamma har man alltid en uro for at det skal skje noe med barna. Særlig når man selv er langt borte, sier Anita, som har gjennomgått behandling ved sykehuset i Ålesund, fra mandag til fredag, over flere uker.

– Jeg gjorde mye forarbeid i tiden før behandlingen, slik at barna skulle være best mulig ivaretatt i perioden jeg var nødt til å være borte. Barnehagen har vært sterkt involvert, og vært kjempeflinke. De sender daglig bilder og beskriver hvordan dagen har vært og hva Kornelia har gjort. Det er så fint, da føler man nesten at man er til stede.

Rotås føler seg også godt ivaretatt i løpet av den dramatiske fredagen.

– Jeg ble oppringt mens jeg var på vei hjem. En av de ansatte forklarte i detalj alt som hadde skjedd. Da jeg kom hjem dro jeg rett i barnehagen. Da var de samlet, og hadde besøk av distriktslegen.

Moren er klar på at når noe slikt skjer, rammer det ikke bare barnet som er utsatt for uhellet - men alle rundt.

– Da jeg kom i barnehagen, merket jeg at de var veldig mentalt medtatt av opplevelsen. Og det gjorde inntrykk på meg å møte dem. Det blir veldig traumatisk når man står midt oppe i det, og da kommer gjerne reaksjonen etterpå. Selv om jeg var godt forberedt, ble det sterkt å møte de ansatte, som selv var veldig følelsesmessig involvert.

Viktig debrief

Styrer Wenche Sæther sier det ble viktig for henne som leder å ivareta de ansatte i etterkant av hendelsen.

– Debriefen rett etterpå var kjempeviktig. Både fordi det er viktig for de som har stått i hendelsen å få snakket om det, men også for å lære. Vi har hatt hendelser tidligere der vi ikke har hatt den samme runden med evaluering i etterkant, og det ha vi tatt lærdom av.

Rett etter hendelsen kontaktet hun kriseteamet i kommunen. I og med at dette skjedde på en fredag, ble det viktig at de ansatte ikke skulle dra hjem og sitte med masse tanker gjennom helga, uten mulighet til å få bearbeidet det som hadde skjedd.

– Det ble også viktig å få samlet barna i etterkant, og sørge for nok informasjon til at de ikke ble redde. De fikk også servert resten av bollene, litt for å ufarliggjøre situasjonen.

Styreren forteller at de fleste barna var ute mens dramatikken pågikk, uten direkte innsyn til det som skjedde. Likevel fikk de fleste med seg at det var noe som skjedde.

– Vi hadde et ledermøte rett over helga, der vi evaluerte hendelsen ut fra et ledelsesperspektiv. Vi gikk gjennom hva som skjedde, hvem som gjorde hva og hvem som tok ledelsen. Vi snakket også om hvordan de andre barna ble ivaretatt mens det hele sto på. Det er veldig mange faktorer som spiller inn når det skjer noe så alvorlig, og mange hensyn å ta. Vi hadde også møte med de ansatte for å snakke om følelsene i etterkant.

Lederen forteller at det har dukket opp mange tanker - og spørsmål - i ettertid.

– Vi hadde blant annet en vikar som hadde vært her i bare tre dager, og dermed ikke hadde vært med på førstehjelpskurset. Hun sendte meg melding i etterkant, med en rekke spørsmål. Det viser at selv om man har gode rutiner, er det ikke alltid man følger opp absolutt alt like bra, sier Sæther, før hun legger til:

– Samtidig har vi et sykefravær på 31 prosent. Jeg var bare overlykkelig over å ha fått inn en ny vikar.

Styreren er klar på at ingen kan lastes for det som skjedde. Samtidig er hun like klar på at det er mye lærdom å ta med seg fra en slik situasjon.

– Alle har hatt det tøft på sin måte, samtidig som alle er lykkelige for at det gikk bra. Samtidig er det en stor styrke i at vi er der for hverandre. Evalueringen vi har gjort i ettertid tar vi med oss videre - samtidig er det det som sitter i ryggmargen som betyr mest.

Den aller viktigste klemmen

Mamma Anita Christine Rotås forteller at hun selv har jobbet i barnehage.

– Da tenkte jeg ikke over hvor viktig det var med førstehjelpskurs. Men jeg ser det jo i dag. Det handler om liv eller død. Det er jo ikke så usannsynlig at noe slikt kan skje igjen, og da er det så viktig at de som jobber i barnehage vet hva de skal gjøre.

Det er styrer Wenche Sæther helt enig i.

– Etter rutinene våre skal vi ha kurs hvert andre år, men heretter blir det hvert år. Jeg tror vi trenger å ha en slik repetisjon så ofte, slik at vi er trygge på kunnskapen og har den fremst i panna.

Mandag denne uka var Kornelia på plass i barnehagen igjen. Det holdt med en overnatting på sykehuset, og nå er hun i full vigør igjen.

– Da hun kom inn i barnehagen mandag morgen, like blid og med en klem til alle slik hun pleier, var det flere som fikk tårer i øynene. Da kom følelsene. Den klemmen betydde mer enn noen gang før, avslutter Sæther.