Tar de minstes undring på alvor

Fem barn fra småbarnsbasene Gul og Blå i Læringsverkstedet Naturbarnehage Hurdal er på tur i skogen en juni formiddag for å se etter et bestemt dyr. Et par minutters gange fra barnehagen blir det tydelig hvilket dyr de er på utkikk etter. På et skilt som peker mot et tre med en svart fuglekasse står det: HER BOR UGLA.

Barna tar tak i en pinne og skraper den mot trestammen for å se om det finnes noen ugle i kassa. Ingen ugle titter ut.

– Kanskje den bor i Oslo? foreslår et av barna.

Blide og fornøyde returnerer de til barnehagen. De så ikke ugla denne gangen heller, men kanskje neste gang. Skiltet de har laget som skal vise vei til uglekassa ble satt opp ganske nylig og det kan jo ta litt tid før ugla oppdager det, slår de fast.

Tar utgangspunkt i barnas interesser

På småbarnsbasene i naturbarnehagen som holder til i Hurdal har fugler vært et populært tema det siste halvåret.

– Vi har et prosjekt som tar utgangspunkt i det vi ser utenfor vinduet vårt. Vi har vindu ut mot skogen og ser mye fugl og ekorn. Ungene har vist stor interesse for dette dyrelivet og vi ønsker å bygge videre på denne interessen. Vi har blant annet en liten foringsplass til fuglene som har vært godt besøkt i vinter, og ungene har selv vært med på å lage fuglemat som vi har hengt ut, forteller barnehagelærer Jane Thingstadberget.

– Vi ønsker å bygge videre på det barna er opptatt, og gi dem gode opplevelser slik at de blir glade i naturen. Opplevelser de lærer masse av og kan ta med seg inn i leken og videre i livet, sier hun.

– Det er barna selv som har bestemt retningen på prosjektet. Målet er ikke at de skal lære mest mulig om fugler, men at vi skal ta tak i det som skjer her og nå, det spontane, legger barnehagelærer Hilde Sollien til.

Ugleskiltet som nå står i skogen og viser vei til uglekassa ble for eksempel til etter at barna for noen måneder siden sjekket kassa og så at den var tom. Et av barna foreslo noen dager senere at ugla var på vinterferie, og slik kom ideen om at ugla kanskje ikke fant veien hjem og dermed trengte et skilt som kunne lede den i riktig retning.

– Vi har brukt flere uker på å lage ugleskiltet. Ungene har blant annet malt baksiden av skiltet og vært med på å beise det, forteller Sollien.

(Nederst i saken kan du lese barnehagens praksisfortelling fra denne turen.)

• LES OGSÅ: Realfag i dunete drakt
• LES OGSÅ: Lars Monsen: – Det er viktig å lære barn at man kan klare seg med lite

Tett på naturen

I februar fikk barnehagen besøk av biolog og fugleekspert, Trond Vidar Vedum. Han hadde med seg et «fuglekarnapp» som ble montert inntil et av småbarnsbasenes vinduer.

Siden den gang har barna kunnet komme enda tettere på fuglene.

– Vi ønsker å ta med oss naturen inn og la den bli en del av barnehagen, sier Jane Thingstadberget.

Barnehagelærer Ingrid Bjørklund kan fortelle at de har hatt mye besøk i fuglekarnappet av både fugler og ekorn.

– Vi kan stå inne på basen og plutselig sier en toåring: «Se en kjøttmeis». Det er ikke nødvendigvis en kjøttmeis de ser, men ungene har lært seg mange fuglenavn og de kan se at det er forskjell på de ulike fuglene. Det kommer stadig vekk foreldre og forteller at barnet deres kan flere fuglearter enn dem, opplyser hun.

– Det er noen veldig nysgjerrige barn som kommer bort til vinduet hver morgen. Det som skjer i fuglekarnappet har blitt et sentralt samtaleemne. Foreldrene har måttet finne frem fuglebøker. De har skjønt at de ikke bare kan si at en fugl er en fugl, men at de må finne ut hva den heter. Det blir mye undring, tilføyer Hilde Sollien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Har sett mange fuglearter

Ti forskjellige fuglearter har vært på besøk på barnehagens uteområde i løpet av vinteren og våren, deriblant kjøttmeis, blåmeis, dompap, hakkespett og svarttrost.

– Med bildene av fuglene vi har sett har vi laget et laminert fuglealbum som ungene kan sitte og bla i. Det synes de er veldig spennende. Vi sitter også ofte sammen og ser på bilder på nettbrett og prater om hva ungene har opplevd tidligere. Jeg synes det er viktig at dokumentasjonen ikke bare skal henge fremme for foreldrene, men at vi også bruker den sammen med ungene, sier Ingrid Bjørklund.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Elleve fuglebabyer

Denne våren skjedde det spennende ting rett utenfor barnehagevinduet. Da flyttet et blåmeispar inn i kassa i fuglekarnappet. De fikk elleve unger og barna har fulgt nøye med på hvordan det har gått med fuglebabyene.

– Med unntak av én fugleunge har alle overlevd, og nå har blåmeisfamilien nettopp forlatt redet, forteller barnehagelærer Hilde Sollien.

Hun understreker at de voksne har vært nøye med å forklare for barna at fugleforeldrene og ungene deres trenger fred og ro.

– Neste gang kan det hende vi monterer et kamera i fuglekassa slik at det blir lettere for barna å følge med på det som skjer, forteller Sollien.

De enkle turene

Også de eldre barna har vist stor interesse for fugler og barnehagens fuglekasser i nærområdet, som alle med unntak av uglekassa har hatt beboere denne våren.

– De eldste er ofte på tur og har tittet i kassene, tatt bilder og sett masse fugler, forteller Sollien.

– For de minste er det ofte nok å ta turen rett utenfor gjerdet. Man skal ikke gå langt før man hører mye fuglekvitter. Vi har hatt en del samlinger rett på utsiden av gjerdet vårt, sier hun.

Lette etter ugla

For et par uker siden dro imidlertid de eldste småbarna på en litt lengre tur til Jeppedalen for å lete etter ugla.

– Den var blitt observert i området av et av barnehagebarna våre som bor i nærheten. Da familien var på tur, hadde de sett ei ugle etter at de skrapte på stammen slik som barnet hadde sett vi gjorde i barnehagen, forteller Jane Thingstadberget.

Heller ikke denne gangen hadde barnehagen hellet med seg. Ugla glimret med sitt fravær. Dette la likevel ingen demper på stemningen, forteller Hilde Sollien.

– Det viktigste er all undringen og spenneningen en slik tur bringer med seg, sier hun.

Og selv om barna foreløpig ikke har sett ugla har de hørt den flere ganger.

– Det er så morsomt når vi går tur og ungene blir helt stille fordi det er mye fuglekvitter eller de hører ugla, forteller barnehagelærer Ingrid Bjørklund. Hun opplyser at de også har brukt nettbrett for å høre på fuglelyder og hvilke fugler som lager hvilke lyder.

Ekorn på besøk

Selv om fugler har blitt en stor del av hverdagen på småbarnsbasene i barnehagen, er det ikke altoppslukende, understreker Bjørklund.

– Det handler om å ta opp temaet når det faller seg helt naturlig, sier hun.

Etter at blåmeisfamilien dro sin vei for noen dager siden har det også vært litt roligere i fuglekarnappet.

– Nå har fuglene mer mat ute i skogen så det er litt stillere der, sier Bjørklund.

Ekornene er imidlertid fortsatt svært glade for å få hjemmelaget fuglemat og kommer ofte på besøk i fuglekarnappet og på foringsplassen på barnehagens uteområde.

– Vi har måttet produsere ganske mye mat ettersom ekornene er veldig interessert i fuglematen. Ungene synes det er veldig gøy å se når ekornet dingler i meisebollene eller klatrer opp og ned i fuglemateren på foringsplassen, forteller Hilde Sollien.

Vil legge bedre til rette for fuglene

Planen videre er å legge enda bedre til rette for fuglene på uteområdet bak barnehagen, der fuglekarnappet og foringsplassen i dag er plassert.

– Vi ønsker å gjøre dette området om til vårt naturområde, sier Hilde.

Et spenningsmoment fremover er også om ugla etter hvert finner veien til uglekassa som henger i skogen og venter på den.

Med sitt egenproduserte skilt har barna på småbarnsbasene i Læringsverkstedet Naturbarnehage Hurdal i alle fall gjort det de kan for å lede ugla i riktig retning.

Barnehagens uglefortelling:

På tur i skogen for å se og høre etter fugler.

Vi gikk oppover stien og barna var veldig spente. Først så vi oppi fuglekassene som hang langs veien, og en etter en fikk se om det var kommet noe i kassen.

Litt lengre inn i skogen henger en uglekasse høyt oppi treet.

Barna så spent opp mot uglekassa, og fikk skrape på treet med en pinne for å se om ugla titte ut – men nei, det var ingen ugle der.

Neste turdag lovet vi å se oppi kassa, og da bar vi med oss stigen for å klatre opp og se etter. Spente barn så på og hadde lært seg lyden for å lokke på ugla – men nei, ingen ugle i kassa.

Vi hørte et yrende fugleliv rundt oss. Hvor kunne ugla være? Etter hvert pakket vi sammen, og gikk nedover til barnehagen.

Tilbake i barnehagen opplevde vi at barna var veldig opptatt av ugla og hvor den var. Vi dramatiserte med uglebamsene i barnehagen, og barna bearbeidet opplevelsen fra turen, og vi laget mange fantasifortellinger.

Noen dager senere kom et barn og sa:

«Jeg veit hvor ugla er. Den er på vinterferie!»

Da måtte vi jo lage et ugleskilt som fortalte hvor ugla bodde.

Prosessen i fokus, der barna undrer seg, bearbeider opplevelser og drar prosjektet videre!