– Lærer barna å lage god mat selv, kan de lage det resten av livet

Nylig delte hun sine beste tips med de rundt 130 deltagerne på Nasjonal barnehagekonferanse for natur- og gårdsinteresserte barnehager i regi av Nettverk for natur- og gårdsbarnehager (NNG).

Anna Werenskiold er undervisningsleder ved Geitmyra Matkultursenter for barn, som jobber med barn og mat hver dag, hele året. Mat som alltid er laget på kortreiste, rene og tilgjengelige råvarer i sesong, og gjerne på selvdyrkede grønnsaker. Da hun gjestet NNG-konferansen, var fokus på hvordan praktisk kunnskap skaper erfaringer på tvers av ulike livsområder.

– Velkommen til kjøkkenet mitt, innledet Werenskiold - som benyttet anledningen til også å koke suppe underveis, inne i konferansesalen. For å vise hvor enkelt det kan gjøres.

– Vi jobber for at barn skal bli glad i mat som gjør dem godt. Hvis vi i en barnehage serverer god, sunn mat som følger kostholdsrådene to ganger i uken, får de god mat to ganger i uken. Lærer de å lage god mat selv, kan de lage det resten av livet. Det er filosofien, fortalte hun tilhørerne.

Spiser mest på institusjon

Geitmyra Matkultursenter for barn er en ikke-kommersiell stiftelse som jobber for å lære så mange barn og unge som mulig å bli glade i mat som gjør dem godt. De fire sentrene ligger i Oslo, Ringsaker, Kristiansand og Trondheim, og har skoleundervisning, kurs for barnehager, kurs og hospitering for voksne som jobber med barn, kurs for spedbarnsforeldre, matlagingskurs for barn og familier og åpne familiearrangementer, ifølge egne hjemmesider.

– 60-70 prosent av maten barn mellom ett og ni år spiser, spises på institusjon. Det vil si at vi som lager mat sammen med dem har et stort ansvar, sier Werenskiold.

En måte å ta det ansvaret på, er å følge de nasjonale kostholdsrådene, ifølge undervisningslederen.

– Det er fine retningslinjer. Men det er mye å ta inn, og er man ikke vant med å lage mat må man kanskje lese dem flere ganger for å virkelig forstå det som står.

Hun forteller at hun gjennom blant annet babymatkurs møter mange usikre småbarnsforeldre.

– Mange er redde for å gjøre feil, og det er nok der det begynner når barn blir skeptisk til mat. De møter den skepsisen veldig tidlig fra foreldrene sine. Men i utgangspunktet er alt mulig å spise, også for små barn, i små mengder. Det viktigste for oss er å ufarliggjøre maten.

Et viktig prinsipp ved matkultursenteret er at både barn og voksne lærer noe nytt når man lager mat.

– Da tar vi utgangspunkt i råvarene. Har du for eksempel en hel grønnsak, må du snakke om hvor den er dyrket. Vokser den under bakken eller over bakken, hvor kommer den fra? Det er ganske vidunderlig å høre alle forslagene på hvor for eksempel en sellerirot kommer fra, sier hun og ler.

– Mange har kanskje spist selleristenger, og klarer å koble at de to henger sammen - og kommer fra en og samme plante.

Et annet godt tips, er å tenke mangfold. Så mange ulike grønnsaker som mulig.

– Får man for eksempel tak i lilla gulrøtter man kan dyrke selv, er det helt magisk. Det finnes også veldig mange ulike potetsorter.

Det er også viktig at maten er god for kloden.

– Det betyr rett og slett at vi bruker mer grønnsaker og fisk, og mindre kjøtt. Det er ikke så veldig vanskelig.

Et prinsipp som likevel har vist seg vanskelig å etterleve i barnehagene: I en studie basert på data fra 324 deltakere i SunnereBarn, hentet inn mellom mars 2018 og mars 2020, kommer det blant annet fram at i tillegg til at barnehageansatte har for dårlig kunnskap om de nasjonale retningslinjene for mat, spiser norske barnehagebarn fremdeles alt for lite grønnsaker og fisk.

– Alle barn spiser nok frukt, til og med kanskje for mye, men når det kommer til grønnsaker og fisk: Det er der det halter for hele folkehelsen i Norge. Det er et paradoks at vi som produserer så mye fisk, spiser makrell i tomat og fiskepinner i lomper med ketsjup, sier Werenskiold.

Kan fint inkludere de små

Som regel er kursene for barnehagene der barna er med, beregnet for de eldste barna.

– Men i praksis ser vi at det kan være litt vanskelig å få det til å gå opp for barnehagene. Derfor har vi med barn fra treårsalderen. Skal man lage mat med små barn, krever det at man tenker litt på forhånd.

Hun nevner blant annet å legge alt klart på forhånd slik at kjøkkenet ser innbydende ut, og gjerne koke opp buljong på forhånd.

– Da lukter det veldig godt, samtidig som man slipper å bruke tid på det når man er sammen med barna.

Werenskiold forteller at barna selv kan kutte grønnsakene.

– Vi jobber alltid med skarpe kniver, også med de minste. Litt av grunnen til det er at man får finere sår. Barn kan kutte alt fra løk, purreløk, sellerirot, så lenge vi legger til rette for det. Vi skreller blant annet løken for dem. Deler vi dem ut i skiver, kan barna kutte rett ned i fjøla, sier hun, og legger til:

– Men noe som er viktig å huske på, er å fortelle dem at de må flytte fingrene. Vær veldig tydelig på det vi voksne vet og gjør helt naturlig, men som barna ennå ikke har lært. Når de først har lært det, føler de at de virkelig kan mye.

Hun humrer litt mens hun forteller at hun stadig blir overrasket over hvor mange barn som liker rå løk.

– Vi er jo ofte veldig raske til å ile til og si «nei, det er sterkt, ikke spis det!» Men hvorfor det, egentlig? Det er ikke farlig å spise rå løk, det er bare å la dem få holde på.

Mat og ulike fagområder

Werenskiold trekker fram hvordan det å lage mat sammen med barna gir et hav av muligheter for å jobbe med andre fagområder.

– Får de staver, så skal de bare kutte på tvers. Da kan man snakke om på langs og på tvers. Når vi skal kutte i terninger, og du får en lang stav, må du tenke litt. Kan dette bli en terning? Da får vi snakket om og undret oss over hva det betyr. Hvor stor er en terning, skal den kunne ligge på en spiseskje?

Hun understreker at farger, former og størrelser er viktig kunnskap å ha for å bygge videre på i matte og språk – og noe man møter hele tiden under matlaging.

– At du vet når noe er større enn noe annet, hva som er under og over - det må vi skjønne når vi lager mat. Hva som er høyre, venstre, foran og bak. Det kan høres ut som småtteri, men det er slik man lærer. Vet du ikke hva en spiseskje og en teskje er, får du plutselig sånne Hakkebakkeskogen-feil i oppskriftene dine.

Smak og sanser

På Geitmyra er det ikke noe som heter «æsj». «Godt» er heller ikke en smak, og det er ikke «sterkt» heller.

– Vi bruker ganske mye chili, fordi det er godt. Og de fleste barna har et forhold til det - det er sterkt og spennende. Når vi snakker om smaken, er det alltid noen som sier sterkt. Men det er ikke en smak - det er en følelse i munnen, det er nervene som skriker at det er vondt. Samtidig er det en god anledning til å snakke om smak, å gjøre barna nysgjerrige på det, og få de til å tenke på hva smaker egentlig er.

Men hva gjør man så med de man ikke får til å spise hvis man ikke har ketsjup?

– Jeg vet at det er vanskelig, men en klok dame sa en gang: Ketsjup er den raskeste veien til kresne barn. Den overdøver smaken av all annen mat. Pølser er for eksempel skapt for ketsjup, sier hun, og fortsetter:

– Vår opplevelse er at når barna får være med på hele prosessen, så skal de være veldig sta for ikke å smake på maten. Er det noen som er spesielt vanskelig, kan man kanskje ta dem med en- til-en en dag på kjøkkenet. Når de da kan kjenne på den stoltheten i at de har vært med på å lage dette, det er utrolig givende. Når man gjør dem oppmerksom på alt vi har gjort: Kuttet og smakt og rørt og frest og kokt, og snakker om det med stolthet, får også neste gruppe veldig lyst til å gjøre det samme.

Det er også viktig å ha noen tanker om hvordan man skal servere maten.

– Hvis barna ikke ser oppi gryta, og får servert en øse med noe gugge de aldri har sett før og ikke vet hva er - det kan jo vekke motstand hos hvem som helst, sier Werenskiold, og kommer med følgende tips:

– Maten bør legges på åpne fat slik at det synes godt hva som skal spises. Man kan også vurdere å lage en porsjon for å vise hvordan det skal se ut, som på kinarestaurant, slik at man ikke tar motet fra dem.

Inkludering

At alle skal spise det samme, er også viktig, ifølge Werenskiold.

– Sørg for at et måltid består av flere elementer, slik at det er noe for alle å spise. Det er veldig ekskluderende å måtte spise noe annet enn de andre. Unngår man alternativer er det et «vi» som spiser.

Hun forteller at menyene de jobber med på matkultursenteret er uten melk, mel og nøtter.

– Det er ikke så vanskelig.

Samtidig vil Geitmyra utfordre sansene og nysgjerrigheten til barna, gjennom maten. Det er også der kilden til kunnskapen ligger: I råvarene.

– Det enkleste rådet er nettopp å lage mat av rå varer, altså grønnsaker. Det er veldig kjedelig med for eksempel en ferdig pakke fiskegrateng. Barn er veldig konkrete, så når vi kan vise dem hvordan vi lager noe fra starten, vekker det nysgjerrighet.

Werenskiold forteller om noen andre viktige prinsipper de følger ved matkultursenteret: De bruker ikke halvfabrikat eller prosessert mat, eller light-produkter. De bruker stort sett ikke kjøtt, men hvis de gjør det er det beitedyr som geit, sau eller reinsdyr. Når de bruker fisk, er det stort sett vill, hvit fisk – og noe laks fra oppdrett til speking og røyking.

– Det er pedagogiske valg vi har tatt. Vi prøver å ikke moralisere. Vår jobb er å fortelle om tilstanden, og så kan de ta egne valg. Stort sett alle barn sier at laks er favorittfisken. Vår inngang til det er at hvis de bare spiser laks er det kanskje på tide å spise noe annet?

Samtidig er det matvarer som ikke er like enkle.

– Jeg kunne snakket mye om sukker. Men det aller viktigste er at barn ikke skal ha søtstoffer. Det står også i kostholdsrådene. Meierifett er også omstridt. Men små barn trenger mer fett enn voksne. Og så er det noe med smaken: Mat blir bedre med smør. Lager man mye mat med grønnsaker, er det også viktig å fylle på med fett og proteiner slik at barna blir mette.

Werenskiold forteller at ideelt sett skulle mer mat vært økologisk.

– Men maten blir dyrere, også økologisk mat.

Til slutt får hun spørsmål om prosessert mat. Hun avslutter med et talende eksempel, for en potet er ikke bare en potet. Noe blant andre Karoline Lyngstad Skjerve har kommet fram til, i sin forskning på cellestrukturer og prosessering av ulike matvarer. Jo mer man behandler poteten, jo flere ødelagte celler får den, og det påvirker hvor mange næringsstoffer kroppen tar opp.

– Tar du en hel potet og koker den, og spiser hele, blir rundt 20 prosent av cellene ødelagt når man tygger. Moser du den, ødelegger det 47 prosent av cellene. Hvis du bruker stappe fra pose er det nesten ikke næringsstoffer igjen: Der er 81 prosent av cellene ødelagte. Hva man gjør med maten har veldig stor effekt, sier Werenskiold, før hun avslutter:

– En ting er at det har mye å si for oss. For barna som er prisgitt hva de får fra oss har vi et enormt stort ansvar.