Rammeplanen – et kjærlighetsløst dokument?

Med bakgrunn i at vi nå har fått en ny rammeplan, så burde jeg, som barnehagelærer, mene noe om innholdet. Det gjør jeg også. For å være helt ærlig tror jeg ikke justeringene som er gjort kommer til å føre til de helt store endringene i barnehagenes praksis. Planen er om mulig enda tynnere enn den forrige. Joda, den inneholder mange flotte ord og formuleringer, men sannheten er at barnehagene stort sett kan gjøre som de vil, eller som de alltid har gjort, hvis de skulle ønske det.

Planen har avsnitt om barn og barndom, demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling og likeverd, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse. Den har også avsnitt om omsorg, lek, danning, læring og vennskap. Alt dette er viktige faktorer som er med på å danne grunnlaget for en god barndom. Det er likevel noe som mangler her. Begrepet psykisk helse er kun nevnt ett eneste sted i planen, og da på en måte som gjør at det blir hengende i løse luften. Med tanke på at psykiske problemer er vår tids aller mest utbredte og kostbare helseutfordring er dette et aldri så lite paradoks. Mål og visjoner gjør seg alltid bra, men jeg skulle inderlig ønske at de ansvarlige for planens innhold hadde våget å berøre de litt vanskeligere sidene ved det å være barn.

Jeg skal fortelle deg en historie - min egen historie:

Det er varmt, gradestokken viser 38 grader i skyggen. Vi er i Arba Minch, førti mil fra Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Året er 1974 og livet mitt er i ferd med å bli forandret for alltid. Mamma står lent mot kjøkkenbenken og holder en stor kniv i den ene hånden. Jeg kjenner at jeg begynner å bli kvalm. Først sier hun ingenting. Jeg ser at hånden hennes skjelver. Så begynner hun å snakke. Stemmen hennes er dypere enn den pleier å være. Jeg stirrer på kniven og får ikke med meg et eneste ord av det hun sier, men jeg skjønner at noe er forferdelig galt. Hun setter knivspissen mot hjertet og sier noe om at hun har lyst til å dø. Jeg er livredd. Det føles ikke varmt lenger, tvert imot. Jeg føler at jeg fryser og at noe holder på å gå i stykker inni meg. Så kommer tårene og jeg klarer endelig å si noe. Jeg trygler og ber:

”Vær så snill mamma, ikke gjør det!”.

Så løper jeg, alt jeg kan. Jeg har bare en eneste tanke i hodet: Jeg må få tak i pappa! Jeg løper og løper og kjenner at jeg får blodsmak i munnen. Fra det øyeblikket skjønner jeg at ting aldri kommer til å bli som før.

Det skulle gå mange år før jeg forstod hva som egentlig skjedde den dagen. Frem til da hadde mamma vært en av de personene som sørget for å holde livet mitt på plass. Når ikke pappa kunne, så kunne mamma! Jeg tror aldri noen har spurt meg hvordan det er å vokse opp med en mor som har psykiske problemer. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at det var noen som spurte. Da jeg var mindre tenkte jeg ofte at det var blodig urettferdig at jeg skulle ha det slik. Jeg tror ikke noen, som ikke har opplevd det selv, kan forestille seg hvor ufattelig ensomt det er. For min del var det ikke snakk om fysisk ensomhet, for jeg vokste opp med en mor som stort sett var hjemmeværende. Det var mer snakk om psykisk ensomhet. Følelsen av at du egentlig ikke eksisterer, i hvert fall ikke på ordentlig. Selv når det burde handle om deg, så gjør det ikke det likevel. Da jeg var sju år, trodde jeg at episoden på kjøkkenet i Arba Minch var en vond drøm, at det var noe som kom til å gå over. Lite ante jeg, om at jeg førtito år senere, fremdeles skulle måtte forholde meg til dette hver eneste dag. Ikke misforstå, noen dager er absolutt bedre enn andre, men det er fremdeles ufattelig ensomt og utrolig slitsomt. I løpet av disse årene har jeg sett alle tenkelige sider av menneskesinnet, fra bunnløs depresjon til regelrett dødsangst. Jeg hadde aldri forestilt meg at det fantes så mange nyanser av grått og svart.

Det å vokse opp med psykisk syke foreldre trenger ikke nødvendigvis å ødelegge livet ditt, men det gjør noe med deg. Da jeg var liten trodde jeg at det ville hjelpe hvis jeg ble usynlig. I perioder trodde jeg faktisk at jeg var det. Det føltes i hvert fall slik. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg var helt stille, så ville mamma bli frisk igjen. Det var først da jeg ble litt eldre at jeg skjønte at ikke alle andre barn hadde det sånn som jeg hadde det. Hjemme hos oss var det ingen som hevet stemmen eller smalt med dørene. Jeg lærte meg tidlig at det var bedre å la være å si noe enn å diskutere, og jeg ble etter hvert utrolig flink til akkurat det. Jeg ble ekspert på å la være å si noe og til å skjule følelsene mine. Når jeg tenker tilbake på denne delen av barndommen tror jeg det best kan beskrives som å gå på line uten sikkerhetsnett. En slags følelse av at hvis jeg trår feil nå så faller jeg. Noe av det verste med å vokse opp slik er at du aldri er ordentlig glad. Av en eller annen grunn føles det galt å være glad når du vet at noen andre er lei seg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse opplevelsene har gitt meg en viktig ballast i livet, en slags indre styrke eller noe sånt, men det føles ikke slik. Det er fremdeles et åpent sår - og det blør hvis noen prøver å ta på det.

Min historie er ikke unik. Tusenvis av barn lever daglig under lignende forhold. Jeg mener ikke at psykisk syke foreldre bør fratas barna sine. Jeg tror det fullt mulig å være en god mor eller far selv om du sliter med psykiske problemer. Jeg er en av dem som kan bekrefte dette. Når mamma hadde gode perioder, var hun den beste mammaen som fantes.

Det jeg savnet mest i min oppvekst var at noen skulle se meg, at noen skulle forstå hvordan jeg hadde det og hjelpe meg å sortere tankene når virkeligheten ble altfor virkelig.

Jeg gikk ikke i barnehage da jeg var liten, men jeg har bodd på barnehjem i to år, og som de fleste andre norske barn har jeg også gått på skolen. I tillegg har jeg bodd tre år på internatskole i Etiopia. Felles for alle disse institusjonene var det totale fraværet av kjærlighet. Noen vil kanskje mene at det ikke er barnehagens eller skolens oppgave å gi barn kjærlighet. Kjærlighet er liksom noe som er knyttet til familie og hjemmet, og av en eller annen grunn så tror jeg mange tenker at det å nevne kjærlighet i pedagogiske planer og dokumenter vil være med på å undergrave fagligheten vår. Jeg tror at de som mener dette tar grundig feil. Kjærlighet er limet som holder verden sammen, og sannsynligvis det sterkeste og mest effektive pedagogiske virkemiddelet som finnes. Spesielt for de barna som ikke får den kjærligheten de trenger på hjemmebane.

Jeg har ikke lenger noen tro på ekspertutvalg, rapporter og politiske festtaler. Intensjonene er gode, men som Bernhard av Clairvaux en gang sa: ”Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Vi trenger mer enn gode intensjoner. Vi trenger en revolusjon! Vi må skrelle bort noen lag med byråkrati, prosedyrer og faglig koketteri og begynne å handle. All verdens manualer og rutinebeskrivelser vil aldri kunne gi deg en god nok oppskrift på hvordan du skal håndtere andres smerte, og de forteller deg i hvert fall ikke hvordan du skal håndtere smerte du ikke kan se. Det eneste verktøyet du har i møtet med disse barna er deg selv. Har du valgt å jobbe med barn forplikter du å fortelle omgivelsene hva disse barna egentlig trenger. De trenger ikke fagpersoner som har gått seg vill i diagnoser og som bruker for mye tid i ansvarsgruppemøter. Jeg har selv vært på utallige møter, men har til gode å høre noen si: ”Jeg tror han trenger mer kjærlighet”.

Dette er ingen enkel snuoperasjon. Det stadig økende læringsfokuset, kartleggingshysteriet og det akademiske hurtigtoget som dundrer gjennom barnehageverden er i ferd med å legge flatt alt som minner om mellommenneskelige relasjoner. Heldigvis finnes det noen som ser dette, og som hver dag forsøker å si at det finnes andre alternativer. Det handler til slutt om hva som gis verdi og hvilken fremtid vi ønsker å gi barna våre!

Jeg har en bønn til dere som leser dette: Se barna. Snakk med barna. Lytt ordentlig til hva barna prøver å fortelle deg, og for pokker ta dem på alvor!

• Debattinnlegget ble først publisert på www.styd.no og er her gjengitt her med forfatterens samtykke. Styd kommunikasjon AS er en organisasjon som blant annet jobber med psykisk helse blant barn og leverer tjenester i form av fagdager, kurs, seminarer og prosessarbeid i barnehage, SFO og grunnskoler

• Lene Chatrin Hansen, som jobber som fag- og erfaringsformidler for STYD kommunikasjon AS, starter i disse dager en kunnskaps- og erfaringsbasert kampanje om psykiske, fysiske og seksuelle overgrep mot barn. I den forbindelse har Glenn Kringlebotten skrevet Fra Innsiden bloggen: Rammeplanen - et kjærlighetsløst dokument?