«Det er ikke selve høytidsmarkeringen som er viktigst når vi arbeider med religion i barnehagen»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det nærmer seg eid, og vi snakker mye om religion i barnehagen. Det har vi øvd oss på å gjøre gjennom hele dette året. Religion kan være vanskelig å snakke om, kanskje mest for de ansatte.

Barna har mange tanker og erfaringer som de gjerne deler så fort forholdene ligger til rette for det. De ansatte kan være mer skeptiske, hva er greit å si, hva kan vi dele om vår egen tro, hvordan kan vi svare barna? Vi øver oss på å dele mer, oppmuntre barna til å dele.

Ulike situasjoner

Dette fører oss opp i mange situasjoner, noen så nydelige at vi får tårer i øynene, andre mer såre og vanskelige å møte. Uttalelser som vi ikke vet helt hva vi skal svare på, tanker om skiller mellom mennesker, men også opplevelsen av samhold gjennom at vi snakker sammen om viktige ting. Nesten hvert måltid i min lille kohort inneholder for tiden samtaler om ramadan og eid, hvem faster og hvem faster ikke? «Anne-Linn, du er ikke muslim». To av jentene går sin seiersgang gjennom hele barnehagen og resiterer fra koranen på arabisk til alle de voksne de møter. De lyser av stolthet: «Allah blir glad når vi leser fra koranen». Det høres ut som sang.

Andre situasjoner er vanskeligere. «Allah liker ikke norske», sier en av guttene en dag da vi sitter ved bordet. «Jeg kan bare besøke de som er somaliske eller arabiske». «Det er vel ikke sant»? sier jeg, men her er han helt sikker. Jeg forteller om datteren min som har mange muslimske venner og at de ofte er hjemme hos oss. Jeg skjønner etterhvert at en del av det handler om mat, at han er redd for å få servert mat som ikke er halal. Jeg forteller at jeg alltid passer på at venninnene til datteren min kan spise maten hos oss, jeg viser film fra at vi spiser sammen. Jeg spør om han vil komme og besøke meg en gang. Han sier nei. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke har svart bra nok. Jeg lurer på hvor han får disse tankene fra. Jeg vet jeg må ta det opp neste gang jeg snakker med moren, men jeg føler meg usikker på hvordan. Vi snakker sammen om det på avdelingsmøte, hva tenker de andre? Det blir mindre vanskelig.

Samtalene er viktigst

Høytidsmarkering har vi også blitt flinkere på. Vi forbereder markeringen av eid med å snakke om islam, om ramadan og om selve eidfeiringen. Vi lager eidkort og forskjellige typer pynt. Vidar og en av guttene finner ut av at selv om guttens familie ikke er muslimer, så kan han jo gi kortet til noen andre som feirer, han kjenner mange. Vi planlegger markeringen, bruker hverandre, kommer på nye ideer.

Midt oppe i forberedelsene blir jeg intervjuet av to bachelorstudenter som skal skrive oppgave om høytidsmarkeringer. Vi snakker om viktigheten av å markere, om hvordan man kan inkludere foreldrene, om hvordan man kan planlegge, gjennomføre og evaluere. Vi er enige om at det er viktig. Men jeg kjenner hvor viktig det blir for meg å poengtere at det ikke er selve høytidsmarkeringen som er viktigst når vi arbeider med religion i barnehagen, det er alt det andre. Samtalene vi har i dagliglivet er viktigere, samtalene vi har oss imellom i personalet, samtalene med barna, med foreldrene, samtalene barna har seg imellom. Samtalene som gjør religion til en del av hverdagen, som gjør det mindre skummelt å snakke om religion, som gjør at barna tør å si det de tenker på og som gjør at vi ansatte blir tryggere på hvordan vi kan møte dem på en god måte.

Markeringene kan være gode inngangsporter til å snakke om religion, men vi må ikke stoppe der.

Føle på stolthet

Om en ukes tid er det eid. Jeg håper at alle barnehager gjør noe ut av denne høytiden. Jeg håper at alle muslimske barn får føle på stoltheten og gleden ved å markere eid i barnehagen. Jeg håper alle barn som ikke selv er muslimer får være med å lære om en høytid som er viktig for så mange mennesker i Norge.

Men enda mer ønsker jeg at personalet i alle barnehager bruker tid på å reflektere rundt og snakke om og jobbe med religion, ikke bare i forbindelse med høytidsmarkeringer, men gjennom hele året. Slik kan vi bli flinkere til å snakke sammen og leve sammen, selv om det noen ganger kan føles vanskelig. Jeg skal i hvert fall fortsette å øve!

Eid Mubarak!